Flatebrenning i Elverum i Hedmark, antakelig omkring 1950. Dette er et flyfotografi, tatt over ei hogstflate der det steg opp kvit røyk fra varmen. Ved kanten av det brennende feltet skimter vi en del menneskeskikkelser. Det er tydelig at man her forsøkte å brenne mot vindretningen, og at man ved en foregående hovedhogst hadde gjensatt en del furutrær med høye kroner, som seinere skulle sørge for frøspredning over det avbrente feltet. Til høyre i forgrunnen sto det et forholdsvis tett, snart hogstmodent granbestand. Forstmennene la tidlig merke til mange fine, jevnaldrende bestand på flater der det hadde vært skogbrann. Særlig i Sverige og Finland forsøkte man tidlig å skape slike bestand ved å brenne hogstflater. Målet var primært biologisk: En håpte å gjøre markoverflata bedre skikket for etablering av en ny skoggenerasjon. Også i Norge ble denne metoden prøvd i mellomkrigstida. Etter krigen, da kulturskogbruket fikk sitt gjennombrudd, fikk denne praksisen en økonomisk begrunnelse: Såing og planting skulle bli enklere, og dermed billigere, når hogstavfall og markvegetasjon var brent. Flatebrenning kunne praktiseres både vår (andre halvdel av mai og de første dagene i juni) og høst (månedsskiftet august-september), men vårbrenning var nok det vanligste. Prosessen forutsatte grundige forberedelser. Det var viktig å begrense ilden, gjerne ved å legge minst en av feltets kanter mot innsjø, elv eller bekk, myr eller veg. Der man ikke hadde slike begrensninger måtte hogstavfall fra et 5-10 meter bredt belte langs feltets ytterkanter måtte bæres innover og spres jevnt over den flata som skulle brennes. I denne kantsonen var det også vanlig å legge en streng av mineraljord oppå markvegetasjonen for å stanse ildens framrykking, og dermed hindre skogbrann. Ved flatebrenning ble ikke bare hogstavfallet, men også lyngvegetasjonen og råhumussjiktet – et lag av døde, uomdannete plantefragmenter. Brenninga av dette organiske materialet frigjorde en del mineralstoffer, og dermed gav en kortvarig gjødslingseffekt. Fraværet av det avbrente materialet gjorde det lettere å få frø til å spire uten nevneverdig konkurranse fra annen vegetasjon, og det økte jordbunnstemperaturen. Det viste seg imidlertid at brenninga gikk hardt over humussjiktet, og som skogkulturmetode var flatebrenning både mannskapskrevende, og dermed kostbar, og ikke så lite risikobetont. Den var heller ikke lett å praktisere i norsk terreng, med hyppige bonitetsvekslinger og med en eiendomsstruktur der skogen var utskiftet i mange, men ofte smale teiger. Skulle flatebrenning svare seg, burde flatene ha størrelser på 150-250 dekar. Flatebrebnning i skog fikk en viss utbredelse i Norge, særlig i 1950- og 60-åra, og de arealene som ble behandlet på denne måten var flest i skogfylket Hedmark.
Photo:
Widerøes Flyveselskap A/S
/
Anno Norsk skogmuseum
