Reising av såkalt «mælkrakk» på Øyra i daværende Fåberg kommune, nederst i Gudbrandsdalslågen, i oktober 1962. Det største elementet i en mælkrakk var en 10-20 meter lang tømmerst...
I boka «Mjøsens fisker og fiskerier» fra 1917 beskrev Hartvig Huitfelt-Kaas, fotografen som tok dette bildet, mælkrakken og mælkrakkfisket:
«Mælkrak er en slags gjerdelignende ind ...
I boka «Mjøsens fisker og fiskerier» fra 1917 beskrev Hartvig Huitfelt-Kaas, fotografen som tok dette bildet, mælkrakken og mælkrakkfisket:
«Mælkrak er en slags gjerdelignende indretning – meget lik de forannævnte utgjerds- eller landingstrær – hvori er opstillet en række lagesildmæler (ruser), som lagesilden gaar ind i. Mælkrakkene til fangst av lagesild svarer altsaa til teinlagene hvori ørreten fanges. De første opstilles dog i langt mindre strid strøm end teinlagene, omend paa de mest strømhaarde steder, som lagesilde formaar at passere.
Ogsaa mælkrakkens skelet dannes av en lang 1-2 m. over vandflaten horizontalt-løpende tømmerstok. Paa den mot strømmen vendende side er fastspikret en hel del vertikalt stillede lægter, alle i en avstand fra hinanden, som er lik mælernes bredde, saa disse bekvemt kan gli ned i aapningene.
Selve mælere er en slags korte garnruser, truket over et skelet av vidjer. Den firkantede ramme, hvortil de er fæstet, er gjerne 45-50 cm. paa hver side, og rusens dybde ca. 60-70 cm. To av ruserammens sider er forlænget til 2 ca. 2 m. lange armer, ved hjælp av hvilke mælerne kan skyves op og ned i krakkene. Oppe paa tømmerstokken eller paa siden av den er der fastspikret en bred planke, saa man uten vanskelighet kan gaa utover krakken og tømme mælerne for sild.
For at disse skal slutte godt nedtil er der langs bunden anbragt et mot lægterne støttet smalt bord. Likeledes er aapningerne nærmest land godt tættet med granbar, saa silden ikke kan faa smyget sig forbi paa krakkens indside.
Antallet av mæler paa hver krak kan variere mellem 12 og noget over 50, sædvanligvis er antallet 12-30.
Den dybde hvori mælerne sættes kan variere mellem 20 cm. nærmest land og like til 2 ½ alen (ca. 157 cm.) ytterst.
I mælerne gaar lagesilden saavel om natten som om dagen, og undertiden – særlig om dagen – i saadan mængde at der knapt nok er plads til flere. Ogsaa i de nærmst land paa gandske grundt vand staaende mæler gaa silden ind, blot indgangsaapningen staar under vand.
Naar mælerne skal tømmes for fisk, gaar en mand ut paa krakken og trækker ruserne op, den ene efter den anden, idet han ryster fisken ut gjennem indgangsaapningen ned i en medbragt «snik» (kurv med en krummet hank til at bære over skulderen) samtidig med at han omhyggelig plukker ut alle av strømmen medførte blader, som ofte kan være til stor gene for fangsten. Er fisket rigtig godt, kan det hænde at han maa begynde at tømme den første mæl i rækken, saasnart han er færdig med den sidste. Hver mæl tat indtil 1 setting (ca. 8 liter). Dette mælefiske skal i tidligere tider ha været mere i bruk end det er nu, da der sedvanlig opsættes ca. 12 mælkrakker paa 6 forskjellige steder i Laagen.»
Huitfeldt-Kaas, Hartvig (1917): «Mjøsens fisker og fiskerier», side 65-68.
SubjectReising av såkalt «mælkrakk» på Øyra i daværende Fåberg kommune, nederst i Gudbrandsdalslågen, i oktober 1962. Det største elementet i en mælkrakk var en 10-20 meter lang tømmerstokk. Denne stokken skulle stilles slik at den ble stående minst en meter over det strømmende vannet, med den tunge rotenden ytterst og den lettere toppenden inne på elvebredden. Rotenden kvilte på skråttstilte bein – «stetter» – som ble gradet inn i yteveden på tømmerstokken og forbundet ved hjelp av et tverrtre, en såkalt «bordås». Bærekonstruksjonen for den ytre delen av mælkrakken fikk med andre ord en slags A-form, men den stetten (beinet) som skulle stå nederst var vanligvis noe grovere og lengre enn den øvre, for her var belastningen fra det strømmende vannet størst. Lengdene måtte naturligvis også våre tilpasset dybdeforhold og hellingsgraden på elvebotnen der nettopp denne mælkrakken skulle brukes. Når mælkrakkene skulle monteres og demonteres trengtes det mye mannskap. På Øyra skulle det ideelt sett være tolv mann. På dette bildet ser vi seks-sju karer i arbeid. Etter at mælkrakken hadde fått riktig posisjon i elveløpet ble det slått «mælskier» – stendere – skrått ned i elveløpet. Disse skulle være anlegg for mælene – rusene med lange sidearmer – og fangstrom med volum på om lag 8 liter.
Dette stillfotografiet tok konservator Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum i forbindelse med innspillinga av en dokumentasjonsfilm å det tradisjonelle fisket etter lågåsild (Coregonus albula) i Fåberg i 1962, Opptakene fortsatte i 1963, og 16-millimeterfilmen var klar for visning i 1964 (http://www.nb.no/nbsok/nb/00297dbf578143d43835bac22f7a1920?index=1). Seinere har etnologen Magne Rugsveen skrevet magistergradsavhandling om dette fisket, i stor grad basert på museets dokumentasjonsmateriale. Avhandlinga var grunnlag for disputas i 1983, og den ble utgitt som Norsk Skogbruksmuseums særpublikasjon under tittelen «Lågåsildfisket i Fåberg - endring i form og bruk 1850-1980» i 1985.
LitteraturreferanserHuitfeldt-Kaas, Hartvig (1917): «Mjøsens fisker og fiskerier», side 65-68.
LitteraturreferanserRugsveen, Magne (1985): «Lågåsildfisket i Fåberg - endring i form og bruk 1850-1980» , Norsk Skogbruksmuseums særpublikasjon nummer 7
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».