100
Tømming av «mæler» (ruser) på en såkalt «mælkrakk» på Øyra i Fåberg, i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Her ser vi to karer på «gonga» (gangbanen) på den ytre delen av fangstinnretningen. En av dem sto bøyd over en mæl, antakelig for å kunne plukke fisk ut av fangstkammeret. Øvde fiskere kunne ellers overføre mesteparten av fangsten fra mælene til fiskekasser (som her) eller sniker (bæreredskaper av flettverk) ved å gjøre et par raske kast med mælene. Dette kaltes å «skrulle» eller «vrenge». Mælkrakken var et stativ som ble oppstilt vinkelrett fra elvebredden og utover i forholdsvis hurtigstrømmende vann. På motstrøms side av dette stativet ble det montert ei lang rekke av «mæler» – en lokal betegnelse på rusene som ble brukt under dette fisket. Disse innstengingsinnretningene sto tett i tett med de traktformete «inngangene» til fangstkamrene på den sida som vendte nedover i vassdraget. Mælkrakkene var med andre ord et redskap som fisket lågåsild (Coregonus albula) når fisken var på veg oppover Lågen for å gyte. Dette skjedde i høstsesongen når vanntemperaturen sank til 6-7 grader, vanligvis omkring månedsskiftet september-oktober. Dette fotografiet viser den ytre delen av mælkrakken som ble brukt på Øyra da Tore Fossum og Norsk Skogbruksmuseum organiserte opptak til en dokumentasjonsfilm om lågåsildfisket i 1962-63. Det største elementet i en mælkrakk var en 10-20 meter lang tømmerstokk. Denne stokken skulle stilles slik at den ble stående minst en meter over det strømmende vannet, med den tunge rotenden ytterst og den lettere toppenden inne på elvebredden. Rotenden kvilte på skråttstilte bein – «stetter» – som ble gradet inn i yteveden på tømmerstokken og forbundet ved hjelp av et tverrtre, en såkalt «bordås». Bærekonstruksjonen for den ytre delen av mælkrakken fikk med andre ord en slags A-form, men den stetten (beinet) som skulle stå nederst var vanligvis noe grovere og lengre enn den øvre, for her var belastningen fra det strømmende vannet størst. Lengdene måtte naturligvis også våre tilpasset dybdeforhold og hellingsgraden på elvebotnen der nettopp denne mælkrakken skulle brukes. I dette tilfellet ser det ut til at stettene var påtappet såkalte «labber» – kabber som skulle gjøre det overkommelig å løfte og skyve målkrakken ut i elveløpet. Øyra lotteierlag brukte en stor og tung mælkrakk, som det trengtes mye mannskap til å montere, sette ut i elva og demontere etter endt fangstsesong. Dette store mannskapsbehovet var sannsynligvis en av årsakene til at mælkrakkfisket avtok etter 2. verdenskrig, da det ble stadig vanskeligere å mobilisere så mange deltakere. Mange mente vel også at fangstvolumene ikke lenger sto i noe rimelig forhold til alt arbeidet som var knyttet til montering og demontering av mælkrakkene. Redskapstypen ble antakelig brukt for siste gang under opptakene til den nevnte «lågåsild-filmen» i 1962-63.
Photo: Fossum, Tore / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo