Portrett av forstmannen Jens Helgebert Scheen (1837-1897). Han var kledd i mørk dressjakke og kvit skjorte, med ei svart sløyfe i halsen. Scheen hadde sidestrøket hår og markert ...

About the object

• IdentifierSJF-F.011697
• Avbildet personScheen, Jens Helgebertsikker
• Specific subject termsPortrett Skogfunksjonærer Drakt
• Subject

  Portrett av forstmannen Jens Helgebert Scheen (1837-1897). Han var kledd i mørk dressjakke og kvit skjorte, med ei svart sløyfe i halsen. Scheen hadde sidestrøket hår og markert kinnskjegg. Han brukte briller. Jens Helgebert Scheen var sønn av sokneprest Christopher Winther Scheen og hans kone, Marie Sophie Elise f. Wlengel. Som ungdom var han elev ved Risør borgerskole. Deretter oppholdt han seg noen år på en herregård i nærheten av Århus på Jylland. Han gjennomgikk et toårig skogfaglig studium i Tharandt i Sachsen i perioden 1855-1857. Ved hjemkomsten til Norge var Scheen først forstassistent i Hedmark i perioden 1858-1866. Deretter ble han forstmester for Opplysningsvesenets skoger. Etter omorganisering av skogetaten i 1875 ble disse skogene administrert sammen med statens øvrige skoger. Fra da av ble Jens H. Scheen forstmester i Drammens distrikt. Etter ei blinkingsreise i dette distriktet pådro han seg meslinger, og som en komplikasjon fikk han svekket syn, noe som hemmet hans videre arbeid i skogbruket. Han søkte avskjed fra skogforvalterembetet sommeren 1894, og døde tre år seinere.

  Jens H. Scheen skal ha vært en idé- og initiativrik mann. Den ideen som kom til å bli mest omdiskutert var et «Udkast til Lov om Indskrænkning af Hugst i Privatskov», som ble lansert for Indredepartementet i 1890 og deretter forsøkt fremmet både via Polyteknisk Forening og ulike skogfaglige fora. Scheen ventet ikke at forslaget skulle bli møtt med begeistring fra alle hold. «Man maa være belavet paa at møde Modstand baade fra Skoveierne, der selvfølgelig helst ville have uindskrænket Raadighed over sin Eiendom, og fra Bevilgningsmyndigheden, der for Anledningen skal tilveiebringe de fornødne Penge», skrev han i 1892. Scheen var imidlertid overbevist om at en slik lov var nødvendig, for mens statens skoger og til en viss grad også bygdeallmenningene hadde fått en skogfaglig skolert ledelse, var det langt fra noe faglig skjønn som preget driften av privatskogene. Scheen mente at innskrenkninger i den frie disposisjonsretten var nødvendige, men forsto at han ikke kunne få gjennomslag for «en Tvangslov, bygget på Kulturpligt» i overskuelig framtid. Derfor foreslo han at det skulle bli forbudt å felle trær med mindre diameter en 4 tommer/10 centimeter seks meter over bakken, og at denne bestemmelsen bare skulle fravikes der en offentlig skogfunksjonær hadde gitt sitt samtykke. Scheen mente at det burde etableres kommunale utvalg – «Skovskjøn» – som skulle forvalte loven. Skogskjønnet skulle lære blinking av de profesjonelle skogfunksjonærene og beslaglegge ulovlig hogd tømmer. Med bakgrunn i utredningsarbeid som var gjort av skogkommisjon i 1870-åra og Scheens innspill ble det fremmet et lovforslag som skulle regulere privatskogbruket for Stortinget i 1893. Departementet hadde kommet til at det i et land med så lange distanser fra sør mot nord, og med så store høydeforskjeller mellom fjell og fjære, ikke «med Haab om Held kan gives almengyldige Regler for Skogens Behandling i det hele Land». Derfor ble det foreslått at en vedtektslov, hvor forvaltningsmyndigheten skulle ligge hos skogråd som ble oppnevnt av herredsstyrene, og der dimensjonsbestemmelsene ble fastsatt ut fra lokale vekstforhold. Det tok lang tid før herredsstyrene fattet interesse for «Lov om Værnskogens Bevarelse og mod Skogenes Ødelæggelse», og mange framtredede skogfunksjonærer trakk etter hvert effekten av slike vedtekter i tvil.

• Type Photograph