«Vedtektshoggen skog» kalte fylkesskogmester og amatørfotograf Jørund Midttun dette fotografiet da det ble trykt i Telemark skogselskaps årsmelding for driftsåret 1921. Skogvedtek ...
«Vedtektshoggen skog» kalte fylkesskogmester og amatørfotograf Jørund Midttun dette fotografiet da det ble trykt i Telemark skogselskaps årsmelding for driftsåret 1921. Skogvedtektene var lokale retningslinjer for avvirkning av skog, vedtatt i herredsstyrene og approbert av Landbruksdepartementets skogavdeling. Denne ordningen var hjemlet i en «Lov om Værnskogens Bevarelse og mod Skogenes Ødelæggelse» som ble vedtatt i Stortinget i 1893. Stortingspolitikerne erkjente at det var vanskelig å lage en skoglov som ville fungere godt i hele landet, i og med de store variasjonene i klima og skognatur. Rikspolitikerne mente at det ville være enklere å formulere slike regler for avgrensete lokalsamfunn. Interessen for å vedta vedtekter som kunne begrense skogeiernes handlingsfrihet viste seg laber i mange bondedominerte herredsstyrer. De lokalpolitikerne som vedtok utkast til skogvedtekter valgte stort sett et meget enkelt hovedprinsipp: Dimensjonsbegrensninger – det skulle som hovedregel være forbudt å felle trær med en diameter under et visst minstemål i en gitt høyde over bakken, riktignok med unntak av tilfeller der hogst av slike trær kunne gi bedre utviklingsvilkår for tilstøtende trær og bestand med bedre tømmerskogspotensial. Vedtektene førte likevel til svært skjematiske hogster, og under høykonjunkturen under 1. verdenskrig var tømmer- og vedprisene så gode at avvirkningen langt oversteg tilveksten. Da grep stortingspolitikerne inn og definerte et minstemål også får kommuner som ikke hadde skogvedtekter. Effektene var omdiskuterte. Trykket på skogene avtok betydelig fra 1921, da tømmer- og vedprisene stupte. Dette året skrev Bendik Taraldlien, som var styreleder i Telemark skogselskap, følgende om den store hogstaktiviteten og vedtektsreguleringene i organisasjonens årsmelding: «So lite hogst i skogane som i 1921 hev det ikkje vore paa lang tid i Telemark fylke. Og det kunde nok mange stader trengjast, at skogane kunde faa stande i fred ei tid. I fleire år – helst i 1920 – vart hogge svert sterkt, so det maa tid til for at skogane kan vekse til att. I herad med laagt vedtektsmaal, eller der dei held seg til statens laagmaal, kan det sjaa stygt ut etter ein sovoren hogst. Verst gjekk det ut yver heiskogane. Og skal so det laage vedtektsmaalet vera den grensa dei gjeng ned til med dimensjonshogstane, baade i heiskogar og liskogar, er det reint ille.» Det var denne teksten dette fotografiet skulle illustrere. Her mente tydeligvis Taraldlien og Midttun at «det saag stygt ut etter ein sovoren hogst».
Subject
«Vedtektshoggen skog» kalte fylkesskogmester og amatørfotograf Jørund Midttun dette fotografiet da det ble trykt i Telemark skogselskaps årsmelding for driftsåret 1921. Skogvedtektene var lokale retningslinjer for avvirkning av skog, vedtatt i herredsstyrene og approbert av Landbruksdepartementets skogavdeling. Denne ordningen var hjemlet i en «Lov om Værnskogens Bevarelse og mod Skogenes Ødelæggelse» som ble vedtatt i Stortinget i 1893. Stortingspolitikerne erkjente at det var vanskelig å lage en skoglov som ville fungere godt i hele landet, i og med de store variasjonene i klima og skognatur. Rikspolitikerne mente at det ville være enklere å formulere slike regler for avgrensete lokalsamfunn. Interessen for å vedta vedtekter som kunne begrense skogeiernes handlingsfrihet viste seg laber i mange bondedominerte herredsstyrer. De lokalpolitikerne som vedtok utkast til skogvedtekter valgte stort sett et meget enkelt hovedprinsipp: Dimensjonsbegrensninger – det skulle som hovedregel være forbudt å felle trær med en diameter under et visst minstemål i en gitt høyde over bakken, riktignok med unntak av tilfeller der hogst av slike trær kunne gi bedre utviklingsvilkår for tilstøtende trær og bestand med bedre tømmerskogspotensial. Vedtektene førte likevel til svært skjematiske hogster, og under høykonjunkturen under 1. verdenskrig var tømmer- og vedprisene så gode at avvirkningen langt oversteg tilveksten. Da grep stortingspolitikerne inn og definerte et minstemål også får kommuner som ikke hadde skogvedtekter. Effektene var omdiskuterte. Trykket på skogene avtok betydelig fra 1921, da tømmer- og vedprisene stupte. Dette året skrev Bendik Taraldlien, som var styreleder i Telemark skogselskap, følgende om den store hogstaktiviteten og vedtektsreguleringene i organisasjonens årsmelding: «So lite hogst i skogane som i 1921 hev det ikkje vore paa lang tid i Telemark fylke. Og det kunde nok mange stader trengjast, at skogane kunde faa stande i fred ei tid. I fleire år – helst i 1920 – vart hogge svert sterkt, so det maa tid til for at skogane kan vekse til att. I herad med laagt vedtektsmaal, eller der dei held seg til statens laagmaal, kan det sjaa stygt ut etter ein sovoren hogst. Verst gjekk det ut yver heiskogane. Og skal so det laage vedtektsmaalet vera den grensa dei gjeng ned til med dimensjonshogstane, baade i heiskogar og liskogar, er det reint ille.» Det var denne teksten dette fotografiet skulle illustrere. Her mente tydeligvis Taraldlien og Midttun at «det saag stygt ut etter ein sovoren hogst».
Title
«Vedtektshoggen skog» (Tekst under trykt versjon av fotografiet i Telemark skogselskaps årsmelding for 1921)
Dette fotografiet er et svart-hvitt-dias etter Jørund Midttun, produsert av Nerlien med utgangspunkt i et av Midttuns egne opptak på negativfilm. Norsk Skogbruksmuseum har fikk i sin tid overdratt Midttuns etterlatte fotomateriale fra sønnen Magne Midttun. Jørund Midttun var født i Kvinnherad i Hardanger i 1887. Han tok middelskoleeksamen i 1904, og ble uteksaminert fra Kongsberg skogskole i 1909. Derfra bar det til Landbrukshøgskolen på Ås i Akershus, hvor Midttun tok avsluttende eksamen på skogbrukslinja i 1913. Etter dette ble han raskt ansatt som sekretær i Telemark skogselskap. Fra 1915 hadde han embetet som amtsskogmester eller fylkesskogmester, og fra 1953 ble tittelen justert til fylkesskogsjef i Telemark. Denne posisjonen hadde Midttun inntil han ble pensjonist i 1957. Jørund Midttun giftet seg med Anne Sollid i 1915, og sammen hadde de tre barn. Fotoarkivet etter Midttun består dels av motiver fra hans skogfaglige yrkesliv, dels fra fritidsaktiviteter med familien. Midttun hadde en opptakskatalog, og negativene var sortert i papirlommer i henhold til denne katalogen. På sine eldre dager skal han ha hatt ambisjoner om å systematisere materialet ytterligere, men dessverre var helsa hans på dette tidspunktet så dårlig at effekten ble den motsatte. Materialet ble «godt stokket», og vi vet i liten grad når eller hvor de ulike opptakene er gjort.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».