Nylig tynningshogd furubestand i Grue kommune i Solør i Hedmark. Både de gjenstående stammene og de stokkene som var felt, kvistet og satt opp i vedreis var forholdsvis granne. B ...
Nylig tynningshogd furubestand i Grue kommune i Solør i Hedmark. Både de gjenstående stammene og de stokkene som var felt, kvistet og satt opp i vedreis var forholdsvis granne. Barmassen i det gjenstående kronesjiktet virker relativt glissen. Fotografiet later med andre ord til å være tatt på en forholdsvis mager bonitet, altså på et sted der vekstforholdene ikke gav grunnlag for frodighet. Informasjon om alder, stammediameter i brysthøyde og trærnes lengdemål – som vanligvis legges til grunn for bonitetsvurderinger – foreligger imidlertid ikke i dette tilfellet. Det er imidlertid tydelig at bestandet er tynnet – en del av trærne er hogd vekk for å gi gjenstående, vekstkraftige og feilfrie trær bedre utviklingsmuligheter. Det kan synes som om den som har utført dette arbeidet har valgt å fjerne trær som har hatt under gjennomsnittlig stammediameter og høyde, altså ei slags lågtynning, samtidig som det må ha vært et mål å gi gjenstående trær mer vekstrom. Bestandet er likevel såpass tett at det er nærliggende å tenke seg at det kan ha vært planlagt nok ei tynning før sluttavvirkning. På forholdsvis mager jord, som her, anbefalte Waldemar Opsahl, som tok dette fotografiet tynning hvert tiende år. Han gav ut læreboka «Barskogen – Pleie og naturlig forynging» like etter 2. verdenskrig. «En må tynne oftere på god jord enn på dårlig, men trærne må (ved samme høyde) ha bedre plass på den dårlige jorda», skrev Opsahl. Han gav ut lærebok i skogbruk like etter 2. verdenskrig. Opsahl anbefalte at første tynning skulle gjøres når baret hadde dødd på de 2-3 nederste meterne av stammene inne i bestandet. Det betydde at tynninga startet ved noe lavere alder i furuskog enn i mer skyggetålende granskog, og noe tidligere på gode enn på dårlige boniteter. «Styrken» i tynningene – hvor mye som ble tatt vekk – skulle avpasses etter hva slags virke skogeieren ønsket å produsere. Skog som skulle gi sagtømmer måtte stå forholdsvis tett for å få god «oppkvisting» (greinene skulle få lite lys, for de skulle ikke bli for grove, de skulle miste baret og dø etter hvert som krona på treet strakte seg oppover). Slipvirke (råstoff til tremasse-, cellulose- og papirindustrien) kunne stå glisnere, og i vedskog betydde ikke avatanden mellom trærne stort. I den avbildete skogen later det til at hovedmålet har vært å produsere sagtømmer, veden var et biprodukt. Stokkene som ble felt under tynninga er samlet i plogformete vedreis. Reisved skulle ha stammelengde på cirka tre meter, den skulle kvistes godt og barken skulle helst slindes eller slindres – det skulle telgjes vekk to eller tre barkstrimler (avhengig av dimensjonene) i hele stokkenes lengderetning, for å lette tørkeprosessen. Deretter ble vedstokkene lagt i slike reis, med kryssende rotender. Den underste stokken i et slikt vedreis skulle helst kvile på en stein, også dette med tanke på tørkemulighetene. Vedreis skulle gjerne ha en standardhøyde – 1, 1,5 eller 2 meter – og de som hadde vedakkorder skulle stable med litt overmål, for en måtte regne med litt krymping når den tørket.
SubjectNylig tynningshogd furubestand i Grue kommune i Solør i Hedmark. Både de gjenstående stammene og de stokkene som var felt, kvistet og satt opp i vedreis var forholdsvis granne. Barmassen i det gjenstående kronesjiktet virker relativt glissen. Fotografiet later med andre ord til å være tatt på en forholdsvis mager bonitet, altså på et sted der vekstforholdene ikke gav grunnlag for frodighet. Informasjon om alder, stammediameter i brysthøyde og trærnes lengdemål – som vanligvis legges til grunn for bonitetsvurderinger – foreligger imidlertid ikke i dette tilfellet. Det er imidlertid tydelig at bestandet er tynnet – en del av trærne er hogd vekk for å gi gjenstående, vekstkraftige og feilfrie trær bedre utviklingsmuligheter. Det kan synes som om den som har utført dette arbeidet har valgt å fjerne trær som har hatt under gjennomsnittlig stammediameter og høyde, altså ei slags lågtynning, samtidig som det må ha vært et mål å gi gjenstående trær mer vekstrom. Bestandet er likevel såpass tett at det er nærliggende å tenke seg at det kan ha vært planlagt nok ei tynning før sluttavvirkning. På forholdsvis mager jord, som her, anbefalte Waldemar Opsahl, som tok dette fotografiet tynning hvert tiende år. Han gav ut læreboka «Barskogen – Pleie og naturlig forynging» like etter 2. verdenskrig. «En må tynne oftere på god jord enn på dårlig, men trærne må (ved samme høyde) ha bedre plass på den dårlige jorda», skrev Opsahl. Han gav ut lærebok i skogbruk like etter 2. verdenskrig. Opsahl anbefalte at første tynning skulle gjøres når baret hadde dødd på de 2-3 nederste meterne av stammene inne i bestandet. Det betydde at tynninga startet ved noe lavere alder i furuskog enn i mer skyggetålende granskog, og noe tidligere på gode enn på dårlige boniteter. «Styrken» i tynningene – hvor mye som ble tatt vekk – skulle avpasses etter hva slags virke skogeieren ønsket å produsere. Skog som skulle gi sagtømmer måtte stå forholdsvis tett for å få god «oppkvisting» (greinene skulle få lite lys, for de skulle ikke bli for grove, de skulle miste baret og dø etter hvert som krona på treet strakte seg oppover). Slipvirke (råstoff til tremasse-, cellulose- og papirindustrien) kunne stå glisnere, og i vedskog betydde ikke avatanden mellom trærne stort. I den avbildete skogen later det til at hovedmålet har vært å produsere sagtømmer, veden var et biprodukt. Stokkene som ble felt under tynninga er samlet i plogformete vedreis. Reisved skulle ha stammelengde på cirka tre meter, den skulle kvistes godt og barken skulle helst slindes eller slindres – det skulle telgjes vekk to eller tre barkstrimler (avhengig av dimensjonene) i hele stokkenes lengderetning, for å lette tørkeprosessen. Deretter ble vedstokkene lagt i slike reis, med kryssende rotender. Den underste stokken i et slikt vedreis skulle helst kvile på en stein, også dette med tanke på tørkemulighetene. Vedreis skulle gjerne ha en standardhøyde – 1, 1,5 eller 2 meter – og de som hadde vedakkorder skulle stable med litt overmål, for en måtte regne med litt krymping når den tørket.
Title«Tynningshogst i furuskog. Privatskog i Grue.» (Tekst på kartong det reproduserte fotografiet har vært opplimt på.)
Fotografiet er brukt i boka «Barskogen – Pleie og naturlig forynging» (1950). Museet har et svart-hvitt-dias av dette motivet, som forfatteren antakelig har brukt i foreslesninger basert på stoffet i boka. Fotografiet skal være kommet til museet fra Skogdirektoratet, der Opsahl var statskonsulent med ansvar for skogkultursaker.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».