Forsøksleder og professor Erling Eide (1890-1966) utnevnes til æresmedlem av Skogbrukerforeningen, antakelig i 1955, kort tid før Eide ble pensjonist etter en lang karriere i en fr...

I forbindelse med Erling Eides 75-årsdag i 1965 skrev kollegaen Elias Mork følgende artikkel i tidsskriftet Norsk Skogbruk (nr. 7/8 1965, side 279-280):

«Professor Erling Eide er født i Bergen 15. april 1890. Han ble student i 1908, og tok eksamen ved Norges Landbrukshøgskoles Skogbruksavdeling i 1913.

De første 5 år etter høgskoleeksamen praktiserte Eide ca. 1 år i en privat bedrift, han var ca. 1 år assistent i botanikk ved Landbrukshøgskolen, senere ca. 2 år assistent i Skogkontoret og ca. et år assistent ved Hedmark Skogforvaltning. I 1918 ble an ansatt som assistent ved Det norske Skogforsøksvesen og fra 1921 ble han beskikket som leder av institusjonen. Han ble utnevnt til professor i 1936. Eide var forskningssjef ved Det norske Skogforsøksvesen til 1. juli 1956, da han sluttet på grunn av sviktende helbred. Han har siden vært bosatt i Bergen.

Da Eide begynte som leder av Det norske Skogforsøksvesen besto personalet av: Leder, en assistent og en kontorist. Bevilgningene var meget knappe, men Eide valgte å ta fatt på oppgaver som krevet beskjedent utstyr. Vi har i dag grunn til å beundre Eide bl. a. for at han ikke så det umulig å utrette noe under disse forhold. I vårt naboland Sverige, hadde Skogforskningsanstalten allerede en tallrik forskerstab og institusjonen hadde mange arbeidsår bak seg. Det var ingen lett oppgave å hevde seg ved siden av vårt naboland.

Eide ble imidlertid snart klar over at den viktigste oppgave for norsk skogforskning på dette tidspunktet var å skaffe materiale til belysning av hvilken betydning skogbehandilngen hadde for produksjons- og gjenvekstforholdene.

Dimensjonshogster og plukkhogster var på denne tid de vanligste hogstformer i praksis, og selv etter at treforedlingsindustrien begynte å ta imot små dimensjoner, fortsatte de fleste skogeiere dimensjons- og plukkhogst. Regulære foryngelseshogster ble den gang av de fleste ansett som skogødeleggende.

Eide anla en rekke forsøksfelter spredt over Østlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Disse felter hadde en tosidig oppgave. For det første skulle disse felter gi materiale til belysning av skogsmarkens produksjonsmuligheter, og senere materiale for beregning av produksjonstabeller. Dernest skulle flatene tjene som demonstrasjonsfelter for våre treslag under faglige utferder. Det gjaldt ikke bare å samle materiale. Eide mente det var like viktig at kan kunne overbevise skogsfolk om at den gamle metode for skogbehandlingen var urasjonell, både for produksjonen og gjenvekstbetingelsene.

Professor Eide la stor vekt på dette, og han ofret meget tid på denne opplysningsvirksomhet som førte til at vi fra 1930-årene fikk nye retningslinjer for skogbehandlingen.

Som et viktig ledd i informasjonsvirksomheten overtok Eide i 1939 behandlingen av ca. 3 000 dekar skog hos godseier Thomas Stang på Mårud [i Sør-Odal]. Denne kalles «Mårud forsøks- og demonstrasjonsskog», og i Medd. Nr. 63 har Eide publisert resultatene etter 20 års skjøtsel av skogen. Innen dette skogområde har Eide vist hva bestandspleien betyr for produksjonen og dimensjonssammensetning i en skog. Mange faglige utferder har høstet verdifull lærdom i Måruds forsøksområde.

Eide hadde mange interesserte forsøksverter blant skogeierne. Som eksempel på en sådan vil jeg nevnte skogbruker og elektroingeniør Egil Berg på Sokna. I et brev til meg skriver herr Berg: «Bare her hos meg, hvor Eide hadde forskjellige forsøksfelter fra ca. 1932, er de blitt vist frem for flere tusen skogsfolk. Mange av disse har kanskje for første gang fått se hvorledes skog skal stelles.»

Da Eide sluttet var det ca. 80 funksjonærer ved Det norske skogforsøksvesen. I 1954 flyttet personalet inn i en ny og tidsmessig instituttbygning med moderne laboratorier og verksteder. Det var en levedyktig institusjon i rik utvikling Eide overlot til sine medarbeidere, da han gikk fra borde i 1956. En institusjon han hadde bygd opp fra grunnen.

Da professor Eide sluttet som forskningssjef, ble det som en hyldest og en takk for hans fremrakende innsats innen norsk skogforskning og det praktiske skogbruk utgitt et festskrift hvor 35 forfattere bestående av danske, svenske og norske vitenskapsmenn og forstfolk har gitt bidrag. Noen sitater fra dette festskrift belyser fagfolks omdømme av Eides virksomhet.

Generaldirektør Arne Meidell skriver blant annet:

«Hans største innsats må dog sies å være det verdifulle arbeid for de nye behandlingsmetoder i skogbruket som bygger på bestandsskogbruket, Eide har vært en ildsjel og har hatt en sjelden evne til å gjøre sine forskningsresultater kjent og forstått av de praktiske skogbrukere.» Det er med virkelig glede i sinnet at jeg vil hylde professor Eide. Hans navn vil fremover i årene lyse frem som en banebryter i norsk skogbruk».

I samme festskrift skriver skogforvalter Knut Skinnemoen:

«Professor Eide har ledet Det norske Skogforsøksvesen i over en mannsalder. Han hadde den lykke å få en stor oppgave alt i unge år, og han gikk inn for den med en glød og intensitet som bare de få er i besittelse av.»

Fylkesskogsjef Karl Mørkved skriver:

«Professor Eide og hans folk har ikke bare vært med å kaste glans over skogdagene våre, men også gitt dem faglig tyngde. Denne side av professor Eides virksomhet har hatt en veldig betydning for oss som skulle stelle med disse tingene ute i distriktene». «At denne virksomhet har tatt en stor del av forskerens tid, tror jeg allikevel er oppveid ved det at Forsøksvesenets resultater på denne måte er gjort tilgjengelig for den almindelige skogbruker».

Disse uttalelser fra ledende menn innen skogbruk og skogindustri er attester som teller.

I det nevnte festskrift finnes en liste over professor Eides publikasjoner som fyller 4 sider. Som redaktør for Medd. Fra Det norske Skogforsøksvesen, måtte Eide gjennomgå og rette skriftlige arbeider som skulle trykes. Meddelelsene og medarbeiderne skaffet ham her meget ekstraaarbeide.

Eide var en mann med evne til å forme og gi uttrykk for meninger og tanker og til å fremlegge sine forsøksresultater på en måte som kunne oppfattes og forståes av både lærd og leg. En mester med sin penn, sterk i sine replikker, men med evne til å forklare vanskelige ting på en enkel og lettfattelig måte.

Professor Eide var et overskuddsmenneske i sine velmaktsdager. Han var inspirerende, kritisk og idérik, men jeg husker faktisk ingen medarbeider som var misfornøyet med hans kritikk.

Jeg hadde den glede å være Eides medarbeider fra 1928 til 1956, og vi hadde mange interessante og hyggelige turer sammen. Han hadde et enestående humør og en meget behagelig måte å si en kritisk bemerkning på. En gang, da jeg arbeidet med vegetasjonskartet for Hirkjølen forsøksområde, kom Eide for å se hvordan arbeidet gikk. Jeg hadde begynt på navnet og var ferdig med ordet Kart. Eide leste: Kart og sa: «Tror du denne kart noen gang blir moden»?

Da Erling Eide som ung student begynte sin skogbrukspraksis i Tinn, var han, som rimelig kunne være, en dårlig tømmerhogger, og det fortelles at noen av hans arbeidskamerater en aften bemerket at nå hadde beveren kommet til Tinn. De felte trærne med øks dengang, og det var ikke lett for en nybegynner å få disse store trærne overende. Eide tålte godt å bli stillet i klasse med beveren, og ble ikke svar skyldig idet han bemerket at beveren er en intelligent tømmerhogger da han før han går i gang med å felle et tre har planlagt hva treet skal brukes til. Eide viste senere at skogbruk er noe mer enn å gnage av et tre ved rota.

Eide har en lyrisk åre som sikkert kunne utvikle seg til større høyder om den ikke var blitt trengt i bakgrunnen av hans livsoppgaver, skogforskningen. Eide har allikevel gitt oss udødelige verdier også på dette område, og «Skogsangen» som er hans verk både i ord og toner er kjent og skattet av alle skogsfolk.

Professor Eide har hatt mange offentlige verv og han har fått en rekke utmerkelser. Han er formann i Statens Skogforsøkskommisjon fra 1921-1956. Medlem av Skogforsøksunionens internasjonale skogforskningskongresser i Stockholm 1929, Budapest 1936, Zurich 1948 og Rom 1954. Medlem av faglige skogbruksnevnd 1940-1941 av Nordisk Skogunions representantskap fra 1946. Medlem av arbeidsutvalget i Norges Landbruksvitenskapelige Forsøksråd fra 1848-55.

Æresmedlem av Studentsamfunnet i Ås, av Skogbrukerforeningen ved Norges Landbrukshøgskole, av Norsk Forstmannsforening, av Svenska Skogvårdsföreningen og av Centralsällskapet Skogkultur i Finland. Medlem av vitenskapsakademiet i Oslo og Kungl. Lantbruksakademien, korr. Medlem av Finska Fortsföreningen og av Commonwealth Forstry Byreau, Oxford. Ridder af 1.ste klasse av St. Olavs Orden, K2 Nordstjerneordnen. Storkors av «Hestehoven», Studentsamfundet i Ås, og storkors av «Den grønne gren», Norsk Forstmannsforening. Tildelt Det norske Skogsekskaps diplom og gullnål.

Når jeg har fått den ære å skrive disse linjer om min høyt aktede sjef, vil jeg samtidig nytte anledningen til å takke professor Eide for alle gode råd, for inspirasjon og den innflytelse han har hatt på mitt arbeide ved sin saklige, men humørfylte kritikk.

Jeg ønsker ham lykke til med 75-årsdagen, og håper han fortsatt får beholde sin helbred ennå i mange år, slik at han kan rusle omkring i Sandviksfjellene og nyte naturen og beundre granplantningenes vekst og trivsel.

Elias Mork.»

Etter Thorstein Sjursens død i 1993 skrev Statskog-kollegene Jens Aure, Paul Gotaas og Agnar Aas følgende minneord:

«Thostein Sjursen.
Ass. statskogsjef Thorstein Sjursen sovnet stille inn 19. juni, 64 år gammel.

Etter Steinkjer skogskole og maskinlinjen på Göteborg Tekniska Institut, ble Sjursen uteksaminert ved NLH i 1956. Etter to år ved Løvenskiold-Vækerø A/S begynte han i Statens Skoger i 1958. Avbrutt av to år i Uganda hadde han Statens Skoger som arbeidsplass i 35 år.

Sjursen kom som en frisk vind inn i skogbruket. Han gjorde seg tidlig bemerket som en resultatorientert, handlingens mann. Ikke alle oppfattet dette som udelt positivt. Sjursen hadde likevel de menneskelige egenskapene som trengtes for å få til endringer: visjoner, kunnskaper om mennesker og utholdenhet. Som leder av fagavdelingen sto han sentralt i arbeidet med å utvikle skogbruket i tråd med endringene i samfunnet for øvrig. Her lå Sjursen i forkant. Strategisk ledelse var en av hans mange sterke sider. Han brukte ofte et sitat av Roald Amundsen: «Seier venter den som har allting i orden. Folk kaller dette for hell. Nederlag er sikkert for den som har glemt i tide å treffe de nødvendige forholdsregler. Dette kalles for uhell.» Dette var på mange måter Sjursen i et nøtteskall.

Organisasjonsutvikling, lederutvikling og delegering av arbeidsoppgaver var et annet saksområde Sjursen brant for. Her lå han langt foran i sin tenkning. Han ivret sterkt for at bl. a. skogsarbeiderne måtte få større ansvar og myndighet. Han var derfor også en av drivkreftene bak Snåsa-kursene, det utviklingsprogrammet som ble laget om ledelse i skogbruket i 80-årene. Sjursen hadde en enestående evne til å komme i kontakt med folk. Han fikk på denne måten et stort kontaktnett. Sine aller beste stunder i arbeidet hadde han på stubben i skogen, med rullingsen sin, i frisk diskusjon med skogfullmektig og skogsarbeidere. Selv om arbeidsoppgavene var krevende, husket han også på medarbeiderne, som hadde behov for en oppmerksomhet i vanskelige livssituasjoner.

Vi som lærte Sjursen å kjenne som kollega og arbeidskamerat, vil huske ham for hans humoristiske sans, redelighet og ordholdenhet. Han hadde temperament og la ikke skjul på sin mening. Men sak og person blandet han aldri. Dette er grunnen til at han ble respektert og likt på en slik enestående måte.

Våre tanker går til Emma og barna.»

Collapse text