Snittegning av klengstua ved Telemark planteskules anlegg på Håtveit ved Gvarv i Sauherad i Telemark. Bygningen er en laftekonstruksjon, reist på en støpt kjellermur. Kjelleren h...
I 1911 etablerte Bratsberg amts skogselskap (seinere mer kjent som Telemark Skogselskap) en liten skogplanteskole i tilknytning til Søve landbruksskole i Holla. Skoleledelsen var ...
I 1911 etablerte Bratsberg amts skogselskap (seinere mer kjent som Telemark Skogselskap) en liten skogplanteskole i tilknytning til Søve landbruksskole i Holla. Skoleledelsen var fornøyde med at fylkesskogmesteren bisto til undervisningen, blant annet gjennom planteproduksjon og kulturarbeid i gardsskogen på Søve, men presiserte samtidig at skolen ikke disponerte arealer som kunne gi plass for noen stor planteskole. For Skogselskapets avdeling i fylket var det et mål å kunne tilby alle interesserte skogeiere i Telemark gode skogplanter. I første omgang ble dette løst ved at fylkesskogselskapet støttet et par små private planteskoler som var anlagt i Hjartdal og Drangedal i 1909, og ved at selskapet kjøpte restbeholdninger fra planteskoler i nabofylkene. Men organisasjonen lette etter arealer der de kunne etablere en større planteskole med tilhørende klengstue for frøproduksjon. Fylkesskogmester Jørund Midttun uttrykte det slik: «For at der skal kunne bli fart i kultursaken, maa man ogsaa kunne skaffe velskikkede, stedegne planter. Ved at ha egen planteskole paa centralt sted vil planterne kunne skaffes paa beleilig tid og slippe at bli sendt lange veier utsat for tørke. Først da kan resultatene bli gode, og det er nettopp de gode resultater, som skaper tillid til saken og bringer den fremover.» Etter å ha vurdert flere lokaliteter inngikk styret for Bratsberg amts skogselskap i 1914 avtale med John Haatvedt om leie av 8,5 dekar jord til planteskoleformål på eiendommen Håtveit i Gvarv. Dette stedet lå i nærheten av et vegknutepunkt i Telemark, og avstanden til nærmeste jernbanestasjon var bare en kilometer. Eiendommen lå om lag 30 meter over havet, på et sted der den gjennomsnittlige årsnedbøren var om lag 800 millimeter og der tetratermen for perioden juni-september var 14 grader C. I dette gunstige klimaet skulle det produseres skogplanter for den lavereliggende delen av fylket. Agronom Aanund Evje påtok seg arbeidet med å gjerde inn arealet og få det tilsådd slik fylkesskogmesteren foreskrev, med en del tenåringsgutter som arbeidshjelp. Samtidig lette fylkesskogselskapets styre etter en lokalitet som passet for planteproduksjon til fjellbygdene i Telemark. I 1916 leide de et areal i Høydalsmo, mellom 500 og 600 meter over havet. Plantefeltene der ble første gang tilstådd to år seinere. Fylkesskogselskapet produserte planter for fjellbygdene i Høydalsmo fram til 1942, da grunneieren sa opp leieavtalen, slik at en ble stående uten produksjonsarealer.
De første plantene fra anlegget ble levert i 1916. Ledelsen i Bratsberg amts skogselskap at det trengtes en bygning til utstyr og til dem som arbeidde med planteproduksjonen i sommerhalvåret. Det første huset på planteskolen sto ferdig i 1917. Tidlig i 1920-åra kunne fylkesskogmesteren fornøyd konstatere at «me baade kann skaffa dei plantor som trengst her i fylket og endaa selgja noko utanum». I 1923 fikk fylkesskogselskapet kjøpt arealet de hadde leid med litt tilleggsjord, slik at de til sammen disponerte om lag 10 dekar. Samtidig sikret de seg rett til å hente vatn fra en bekk som gikk over en naboeiendom, slik at de kunne forebygge skader om det skulle bli tørkesomrer. Telemark skogselskap var preget av store ambisjoner og trang økonomi. Dette var bakgrunnen for at fylkesskogmester Jørund Midttun i 1924 gjorde avtale med kammerherre Cappelen på Ulefoss om at Cappelen skulle få gratis planter noen år framover mot å skaffe tømmer til ei klengstue på Håtveit. Bygningen sto ferdig høsten 1925. Den hadde tre plan. Konglene skulle først heises inn i et lager i loftsetasjen. Derfra ble de sluppet ned i etasjen under, der det var et mannskapsrom og et klengrom. I klengrommet sto det en reol med 98 klengkasser, som til sammen kunne romme om lag 20 hektoliter kongler. Varmen kom fra et ildfsted i den underliggende støpte kjelleren, der det også var et arbeidsrom og to kott som skulle tjene som frølager. «Når me no tek ho i bruk, vil me kunna skaffa godt barskogfrø frå Telemark til alle som ynskjer der. Det vil verta til stor vinning for skogsaki i fylket», konstaterte fylkesskogmesteren. Anlegget var i bruk når det var gode frøår, og det fungerte utmerket. Klengstua fikk elektrisk oppvarming i 1937. Anlegget ble modernisert, ved etterisolasjon og utskifting av nettingrammer og tromler i 1962. To år seinere ble det lagt ny takstein på huset. Det store kongleåret 1964 ble for øvrig det siste året det var nevneverdig klengingsaktivitet i bygningen. Etter 2. verdenskrig hadde man sendt en stadig større del av konglene som ble sanket i Telemark til Statens skogfrøverk på Hamar, som hadde mer avansert produksjonsutstyr og laboratorium som kunne kvalitetsvurdere og sertifisere frøet. I 1980 tok en konsekvensen av dette, og innredet møterom og museumsrom med avlagt utstyr fra frø- og planteproduksjonen i klengstua, mens loftsetasjen fikk arkiv- og gjesteromfunksjoner.
Utover i 1920-åra ble planteskolen ytterligere utvidet ved tilkjøp og leie av mer jord, noe det var behov for, fordi det viste seg nødvendig å drive vekselbruk med skogplanter og poteter for å holde jorda i god hevd. Ved utgangen av 1920-åra var årsproduksjonen av planter på om lag 400 000, i hovedsak gran og furu, men også en del utenlandske treslag som Telemark-skogbruket ønsket å få testet. I Høydalsmo var årsproduksjonen på denne tida på 50 – 60 000 planter. Dette produksjonsnivået ble opprettholdt utover i 1930-åra, men mot slutten av dette tiåret heter det at «planteskulane er vorten reint for små og må utvidast». I 1939 ble det derfor kjøpt inn ytterligere 27 dekar jord til anlegget på Gvarv. Dette var helt i tråd med den nasjonale næringspolitikken, som la opp til et mer planmessig kulturskogbruk med stadig større leveranser til den skogbaserte industrien. De spesielle forholdene under 2. verdenskrig, med laber aktivitet i skogbruket og mangel på både gjødsel og arbeidskraft i planteskolen, førte imidlertid ikke til noe umiddelbart produksjonsløft. Fredsvåren 1945 var det helt umulig å få leid både mannskap og hest, noe som førte til at produksjonen sank til et lavmål. Dette betydde imidlertid også et vendepunkt. Planteskolen fikk kjøpe jordfreser, noe som blant annet skulle gi ny styrke i kampen mot ugraset. I 1960-åra kom for alvor kjemiske ugras- og soppmidler inn i planteskoledrifta. På denne måten forsøkte planteskoleledelsen å bøte på de problemene det innebar å skaffe nok ekstrahjelp til luking, samtidig som de tok sikte på å levere mer robuste planter.
Etterspørselen etter planter økte raskt i etterkrigsåra, og dermed behov for større produksjonsarealer. Fra 1949 leide planteskolen 16 dekar tilleggsjord på Øyane et stykke fra Håtveit, og fem år seinere fikk en også leid drøyt 50 dekar av naboeiendommene Beinstigen og Kåsa, slik at det samla planteskolearealet ble på 83 dekar. Målet var å kunne øke årsproduksjonen til 5-6 millioner barrotplanter, og til det trengte en ytterligere 30-40 dekar jord. I første omgang ble dette forsøkt løst ved at Telemark skogselskap inngikk avtaler med kontraktdyrkere, som mottok toårige prikleplanter fra Gvarv og forpliktet seg til å drive dem fram til fireårige salgsplanter. I 1959 leide planteskolen 10 dekar av Tor Ødegården og 44 dekar av Hallvard Søvde. Ved inngangen til 1960-åra disponerte Telemark skogselskap et areal på om lag 125 dekar til planteproduksjon. Omkring midten av dette tiåret kulminerte planteproduksjonen ved Telemark planteskule med leveranser på om lag 3 millioner skogplanter i året
I 1958 fikk planteskolen på Håtveit ny driftsbygning, med kjøleanlegg og pakkeri, og sommeren 1962 startet arbeidet med å bygge et sentrallager for skogplanter ved Telemark planteskule. I 1968 ble Telemark planteskule rammet av lynnedslag, som ødela størstedelen av det elektriske anlegget. Det ble karakterisert som et under at ikke bygningene ble antent. I forbindelse med reparasjonene etter dette uhellet ble det også innredet spiserom, vaskerom, toalett, dusjer og spiserom i kjelleretasjen i kjølelagerbygget.
I 1975 feiret Telemark skogselskap sitt 75-årsjubileum. I sin tale til jubilanten uttalte fylkesskogsjef Sigmund Haave at «Gvarv byr det beste klima landet har for produksjon av barrotplanter, men likevel må vi også i Telemark rekne med et aukende behov for klumpplanter som skogselskapet må møte». Samtidig antydet han at fylkesskogrådet ville «sjå med spesiell velvilje på realisasjonen av et slikt tiltak». Det fylkesskogsjefen siktet til var at skogbruket i Finland og Sverige, og etter hvert også flere norske planteskoler hadde startet omlegginga fra barrotplanter til planter som ble levert med jordklump, enten i foliert mjukplast eller i pottebrett av hardplast. Telemark skogselskap må ha tatt hintet og merket seg løftet om økonomisk bistand, for i 1976 ble det første plastveksthuset ved Telemark planteskule reist. Før dette kunne skje måtte matjorda en hadde arbeidd gjennom mange tiår for å forbedre skyfles vekk, og erstattes av grus. Plastveksthuset målte 10 X 100 meter og skulle kunne romme 7 000 pottebrett, som der frøene skulle spire under kontrollert lufting, vatning og gjødsling. De første pluggrotplantene var klare for salg allerede påfølgende år, og ettersom de var langt enklere å arbeide med på plantefeltene enn barrotplanter. Inspirert av suksessen kjøpte Telemark skogselskap i 1977-78 ytterligere to plastveksthus, og i 1982 oppgis det at planteskolen hadde fem plastveksthus. Her ble det sådd to ganger i året. Første såing skjedde vanligvis i april, og i juni var frøplantene blitt så robuste at de kunne settes ut på friland for videre driving på arealer der det ble anlagt vatningsbaner. Deretter ble det satt inn nye pottebrett til spiring i vekshusa. I 1980 kjøpte Telemark planteskule både såmaskin for pottebrettproduksjon og en maskin som mekaniserte sprøytinga som skulle forebygge snutebilleangrep på plantene. I midten av 1980-åra ble såkalt «rotavdøing» et stort problem i norske skogplantskoler, også på Gvarv. Dette problemet førte til redusert avlingssikkerhet. Rotavdøinga hadde flere årsaker, men skadene som oppsto i vegetasjonsperioden skyldtes i stor grad algesopper på underlaget pottebrettene sto på. Dette problemet ble løst ved å skifte ut sanddekket på produksjonsarealene med grov singel med fiberduksperrer, og ved å innføre desinfiserende vask av pottebrettene.
I midten av 1980-åra var over 90 prosent av plantene som ble solgt fra Telemark planteskule pluggplanter. Bortimot 80 prosent av omsetningen var gran, resten var furu, samt mindre kvanta av contorta og andre eksotiske bartrær. Videre ble det lagt stadig større vekt på frøkvaliteten – det ble brukt nesten bare frø fra utvalgte elitebestand eller fra frøplantasjer med avkomtestete kloner. I nærområdet til Telemark planteskule ble det etablert en slik plantasje på Hallen i Sauherad i midten av 1960-åra.
Med en stadig stigende andel pottebrettproduksjon trengtes det større bygningsmasse. I 1983-84 ble det bygd ytterligere en driftsbygning ved planteskolen. Nybygget var på 844 kvadratmeter og rommet hovedsakelig kjølelager, men også et rom der en kunne arbeide med torvfylling og såing i pottebrett i vintersesongen, samt sentralrom for styring av vatning og gjødsling og et verksted. Parallelt med utbygginga av planteskolen sank planteomsetningen. Dette hadde flere årsaker. Oljeproduksjonen i Nordsjøen gav store inntekter til staten, den delen av næringslivet som kunne levere tjenester til olkevirksomheten og til de mange ansatte i berørte sektorer, men førte mye annen næringsvirksomhet inn i en «oljeskygge». Dette gjaldt blant annet den norske skogindustrien, som krympet, noe som fikk negative konsekvenser også for det praktiske skogbruket. I et land der skogeiendommene gjennomgående er små, fikk skogen stadig mindre betydning i de vanlige skogeiernes økonomi, og følgelig ble det satset stadig mindre på forvaltning og utvikling av trekapitalen. At det norske lønns- og prisnivået for første gang i manns minne la seg betydelig høyere enn det svenske betydde dessuten at en del av de store aktørene i norsk skogbruk begynte å kjøpe planter fra nabolandet i øst. Dermed produserte de norske skogplanteskolene mer enn de fikk solgt. Konsekvensen ble i første omgang at betydelige plantebeholdninger måtte vrakes, i neste instans at flere av skogplanteskolene ble nedlagt. Skogplantinga nådde et lavmål da Lars Sponheim var landbruksstatsråd (2001-2005) og gikk inn for at alle incitamenter til kulturaktivitet i skogbruket skulle fjernes. Telemark planteskule greidde seg gjennom denne krisa. De siste åra har det vært en svak oppgang i omsetningen av skogplanter. Staben ved Telemark planteskule er seg bevisst at god driftsøkonomi og høy plantekvalitet er nøkkelfaktorer i den fortsatte planteproduksjonen for Telemark-skogbruket.
Snittegning av klengstua ved Telemark planteskules anlegg på Håtveit ved Gvarv i Sauherad i Telemark. Bygningen er en laftekonstruksjon, reist på en støpt kjellermur. Kjelleren har inngangsdør på langsida, mot en veg som passerte bygningen. Tømmerkonstruksjonen ovenpå har en førsteetasje som var delt i fire rom (klengrom, arbeidstrom, gang/sorteringsom og kontor) ved hjelp av en langsgående og en tverrstilt tømmervegg. Både i første etasje og i loftsetasjen var det torams vinduer med smårutete glass. Loftsvinduet er en tydelig sekundær tilføyelse på denne tegninga. Bygningen hadde saltak med ei teglmurt skorsteinspipe. Også pipeløpet later til å være en sekundær tilføyelse på tegninga.
Alt da Bratsberg amts skogselskap i 1914-15 leide et areal for skogplanteproduksjon ved Gvarv i Telemark var det et mål «at bli selvhjulpne baade med frø og planter til amtets [fylkets] eget behov». Planteproduksjonen kom raskt i gang, men å få bygd ei klengstue forutsatte investeringer som fylkesskogselskapet ikke hadde økonomisk ryggrad til å bære de første åra. I 1924 ble det imidlertid inngått en avtale med kammerherre Cappelen på Ulefoss, som ville skaffe tømmer til byggeprosjektet mot å få gratis planteleveranser noen år framover. Bygningen ble reist i 1925, etter tegninger fylkesskogmester Jørund Midttun hadde levert. Byggmester Th. H. Vegheim fra Akkerhaugen ledet det praktiske byggearbeidet. Fylkesskogmester Midttun beskrev bygningen, slik den framsto som ny, i følgende ordelag:
«Klengstova er i tri høgder, øvst loft til konglone, i millomhøgdi arbeidsrom og klengjerom med 98 klengkassar som samla tek 20 hektoliter i kvar klengje, og i kjellaren eit ovnsrom, tvo frørom og arbeidskjellar. Konglone vert tekne inn på loftet i talje og gjeng herifrå ved eigi tyngd i kassane, vidare ned i ei råme, og på denne trillar dei tome konglone for seg medan frøet fell ned i frøromi. Klenging og skiljing av frø og konglor og ordningi av varmluft igjen før seg på ein serleg måte. Og denne nye måten, som eg hev fenge til, viser seg i alle delar å vera særs praktisk og onnorleis lettvinn enn som det mykje fyrr hev vore bruka, med varme og klengerom i eitt.»
Klengstua var mye brukt de første åra, og den ble ombygd til elektrisk drift i 1937. Etter 2. verdenskrig ble en stadig større andel av konglene som ble sanket i Telemark sendt til statens nye klenganstalt på Hamar, der det var laboratorium som kunne spireteste og sertifisere frøet. Bare i spesielt gode kongleår var klengstua ved Telemark planteskule i drift. Likevel ble bygningen etterisolert og utstyrt med nye nettingrammer og tromler i 1962. To år seinere – i kongleåret 1964 – ble det for siste gang produsert frø her av kongler som anlegget på Hamar ikke hadde kapasitet til å motta. Etter dette sto huset mer eller mindre ubrukt fram til 1980, da det ble innredet møterom og museumsrom i første etasje, og arkiv og gjesterom på loftet.
Det var fylkesskogmester Jørund Midttun (1887-1969) som tok initiativet til å få bygd denne klengstua, og det er grunn til å anta at det var han som tegnet bygningen også.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».