Sitkagran (Picea sitchensis) i Stendadalen i Fana ved Bergen. Fotografiet er tatt på en viss distanse, mot en bestandskant (til venstre i bildet). I dette området ble det sådd sitkafrø i 1931. Vestlandets forstlige forsøksstasjon begynte å følge dette feltet med systematiske målinger i 1965. Ved ei registrering i 2004 viste det seg å vokse 141 kubikkemeter per dekar her. Totoalproduksjonen ble oppgitt å være 180 kubikkmeter per dekar. De høyeste sitkagranene var 43 meter høye, og middelhøyden på de da 73 år gamle trærne skal ha vært 39 meter. Ved ei ny måling i 2015 var det største treet - «nr. 202» - 46,5 meter høyt og hadde en brysthøydediameter på 46,5 centimeter. Sitkagrana har sitt naturlige utbredelsesområde på den nordamerikanske vestkysten, i et smalt belte fra det nordlige California til den sørlige delen av Alaska. Den er et typisk kysttre, og den tråler vind med saltmettet luft godt. Sitkagran ble tidlig testet i norsk skogbruk, og plantinga med sikte på å etablere produksjonsskog kom for alvor i gang etter at det skogfaglige miljøet her til lands hadde hatt en representant i Canada som studerte vekstvilkåra og etablerte et nettverk for frøleveranser i 1916. Dette treslaget viste raskt god overlevelsesevne og produksjonskapasitet som overgikk alle andre treslag langs den norske ytterkysten. Plantinga av sitkagran var betydelig de første to-tre tiåra etter 2. verdenskrig. Den bruken av dette treslaget ble etter hvert utsatt for mye kritikk fordi sitkagrana ble ansett som en trussel mot det norske naturmangfoldet. Med den nye naturmangfoldsloven som kom i 2009 og dens forskrifter (2011) ble det i praksis slutt på all planting av produksjonsskog av sitkagran i Norge. Fotografiet ble tatt høsten 2017.
Photo:
Løken, Bård
/
Anno Norsk skogmuseum
