Taubanen til forsvarets radaranlegg på Hummelfjell ved Os i Østerdalen.

Banen ble bygget i tidsrommet 1958 – 1960. Hensikten med den var først å frakte byggematerialer og teknisk utstyr til Luftforsvarets radarstasjon på toppen av Hummelfjellet, og siden være lettvint adkomstmulighet for personell, altså radarteknikere og operatører. Den ble levert av det tyske firmaet Pohlig Seilbahn i Köln. Banen var 5,4 km. lang. En tur opp eller ned tok ca en halv time. Dalstasjonen lå på ca. 700 m. o. h. og toppstasjonen på 1540 m. o. h. Det var 25 master, nummerert fra 1 til 24. En av disse var satt inn etter at banen ellers var ferdigbygd, den hadde nr. 14A. Det lengste spennet mellom 2 master (mast 20 og 21) var 640 m. Mast nr. 21 var den høyeste, 34,13 m. høy. Midtveis, mellom mast 14A og 15, var det en strammestasjon for bærewire’en. Bærewire’en var ca. 40 mm. tykk, den var omtrent helt glatt utvendig og hadde ikke kordeller. Den kunne derfor ikke spleises. Av den og to andre grunner var den delt i en nedre og en øvre del. Den ene var vekten, hver av de to wire’ene veide ca. 25 tonn. Skulle den da ha vært i bare en lengde ville den altså ha veid 50 tonn, og vært et temmelig vanskelig transportoppdrag fram til stedet. Den andre grunnen var temperaturutvidelsene, som med to wire’er ble halvert. Den øvre wire’en var forankret i toppstasjonen og hadde sitt strammelodd i strammestasjonen midtveis, dette veide 36 tonn. I strammestasjonen var også den nedre wire’en forankret, den hadde sitt 42 tonn tunge strammelodd i dalstasjonen. Trekkwire’en var endeløs sløyfe mellom trinser i topp og dalstasjonen. Trinsen i dalstasjonen hadde sitt lager i en ”tralle” som gikk på en ca. 10 m. lang skinnegang. Trallen, og dermed wiresløyfa, ble holdt under strekk av et lodd på 10 tonn. Trekkwire’en var spleiset sammen av flere lengder, hver spleis var 20 – 25 m. lang, men de kunne knapt nok ses utenpå wire’en, det eneste var at den så litt mer ujevn ut. Drivmaskineriet i dalstasjonen hadde en Ward – Leonard koblet likestrømsmotor på 110 HK og en 350 HK Deutz dieselmotor som reserve. Banen var som nevnt bygget for materialtransport og hadde derfor en lasteplatt som hang mellom to boggier og som kunne ta 3 tonn last, dessuten var det en kabin for seks personer som hang ”dalsides” i den nedre boggien. Seks personer var oftest for liten kapasitet, av den grunn hadde vi i hele min tid på Hummelfjell en trebrakke stående på lasteplatten. Banen ble alltid betjent av to personer, en i dalstasjonen og en om bord i kabinen, disse var sivilt ansatt. Mellom dalstasjonen og kabinen var det telefonforbindelse som gikk via trekkwire’en. Det var også radiosamband. Det var restriksjoner på bruken av banen i forhold til vindstyrken. Var det mer enn 10m/sek. på tvers av banen så måtte brakka tas av lasteplatten. Ved 15 m/sek. på tvers eller 20 m/sek. på langs fikk vi ikke kjøre. I slike værforhold ble det å bruke beltevogn, og det var ingen behagelig. En slik tur tok også mye lenger tid enn med taubanen. Var det skikkelig uvær kunne vi heller ikke komme fram på den måten, da ble vi liggende værfaste. Vi led imidlertid ingen nød der oppe av den grunn, vi hadde nemlig et rikholdig matlager. Langs banen var det noen underlige temperaturforhold. Ved dalstasjonen var det alltid kaldt. Så steg temperaturen raskt til vi nådde strammestasjonen midtveis, og bare var ca. 150m.høyere, så sank den langsomt til vi nådde toppen. Vi hadde utetermometer på kabinen og vi så dette mønsteret på hver eneste tur. Jeg så det ikke selv, men jeg ble fortalt at det mest ekstreme tilfellet taubanebetjeningen hadde sett var -20c på dalstasjonen, så +5c ved strammestasjonen og +1c på toppen.

Ovennevnte er informasjon fra Arne Dag Røkke som tjenestegjorde på Hummelfjell.

Som et ledd i etableringen av NATOs fjernvarslingskjede, ble det bestemt at en av de fem radarstasjonene i Norge skulle bygges på Håmmålfjell, ca. 1500 moh. i Os i Østerdalen. Stasjonen skulle bygges som et radarhode med overføring av radarbildet via bredbånd til CRC Gråkallen. Anleggsarbeidet ble påbegynt i 1959. Stasjonsavdelingen besto av selve fjellanlegget, administrasjonsleiren på Saravollen og boliger på Sundmoen. På Håmmålfjell ble det montert det samme utstyret som på de øvrige radarstasjonene. Stasjonsavdelingen var en ren teknisk stasjon. Av den grunn var det til å begynne en stilling som radarkontrollør på Os. På det meste var 40 personer ansatt ved stasjonsavdelingen. Taubanen fra Saravollen til toppen av Håmmålfjell var flere kilometer lang. Os var en meget dyr stasjon å drifte, og da den nye radaren på Vågsøy ble operativ i 1986, ble radaren på Håmmålfjell etter hvert stoppet. Utstyret ble demontert og stasjonsavdelingen nedlagt.

Kilde: "Kontroll- og varslingssystemets historie", Tapir, 2006

Collapse text