Eksemplarer av karpefiskene vederbuk (Leuciscus idus - øverst) og mort (Rutilus rutilus - nederst), fotografert på en stein med en fyrstikkeske som målestokk. Begge disse artene l...

I Mjøstraktene har krøkla særlig vært brukt som levende agn under fisket med langrev (jfr. SJF. 00121, SJF. 00122 og SJF. 00241). En del garder hadde dammer eller brønner der de oppbevarte levende agnfisk. Ved utsetting av langrev – ei line med mange angler – tredde fiskerne ryggfinnene på levende krøkle inn på krokene, idet redskapen ble satt i vannet. Bygdebokforfatter Toralv Bleken-Nilssen skiver følgende om notfisket etter krøkle i området der fotografiet er tatt: «Men frå gammalt har visst nøtene helst vært brukt til krøklefangst. Om ei not på Jesnes nedre blir det i hvert fall sagt at det var ei krøklenot. Og på de andre gardene der det blir nevnt nøter, Sør-Ile og Nederkvern, vet vi at de har hatt krøklevarp eller krøkledrett frå gammalt. Nederkvern hadde krøklevarpet sitt like nord for svartsteinen ved skillet mot Jevanol, Det var midt i mai, ved de tidene Mjøs-isen gikk opp, at krøklenota ble satt ut. Det var da krøkla gikk inn på grunnene for å gyte. Nota ble gjort fast ved land og strukket ut i fjorden, mens et dragtau ble festet til den ytre enden og lagt klar inn til land, der det gjerne samlet seg mye ungdom, som lekte på sitt vis, mens de ventet på at krøkla skulle sige inn, så det ble tida å dra landnota. Det kunne bli stor fangst av slike notkast, mye grismat. Krøkla ble ellers ett av fattigfolk med. Men den ble og nyttet som levende agn, både i Mjøsa og oppe i fjellvatna. Det var de som hadde med seg levende krøkle til Brumundsjøen, der de tømte ut det som ble til overs, med det til følge at det ble en svær krøklebestand der oppe og, krøkle som jager aureyngelen, til auren blir så stor at rollene byttes om. Dette er forresten noe fiskerne senere har nyttet ut. De har satt garn tidlig om våren, i den tida krøkla siger inn mot land med auren etter seg. » [Furnes bygdebok II (1956), side 38-39]

Topografen Amund Helland skriver følgende om krøkla og krøklefisket i Mjøsa:

«Krøklen eller slommen (osmerus eperlanus) er en lakseart, der ikke benyttes synderlig som næringsmiddel for menneskene. Størst betydning har den som føde for nyttige ferskvandsdfiske.

Den forekommer i flere større indsjøer og vasdrag søndenfor Dovre; langs vestkysten mangler den. Den er en liden fisk, 18 til 20 centimeter lang og ikke tykkere end en lillefinger. Af den største form er fra Mjøsen eksemplarer, hvis totallængde er 23 cm.

Krøklen holder sig mest i stim paa dybt vand, men i legetiden nærmer den sig stranden og søger grundere vand og strømme. Den synes, ligesom laksen, egentlig at være en vandrefisk; men den synes udenfor legetiden at være en træg og magelig fisk.

Den har stor mund og stærke tænder, saa den er en rovfisk, der ogsaa fortærer yngel og rogn.

Krøklen findes overalt i Mjøsen og i mængde, gyder om vaaren i begyndelsen af mai og fiskes da med not, ofte i tøndevis; den benyttes til agn, idet den i levende tilstand sættes fast paa angelen ved rygfinden. Naar den er fanget i not, sættes den i kasser i en elv eller i Mjøsen og holdes saaledes levende indtil den skal bruges.

Krøklen lugter løgagtig ubehagelig og er hos os lidet agtet som menneskeføde. Saa er dog ikke tilfælde i Rusland og England. Den er vore ferskvandsrovfiskes kjæreste føde, og den formerer sig meget hurtig; der kunde derfor være tale om at opelske den i de vande, hvor vore laksefiske hører hjemme, men da den er lovgjerrig, kunde den blive en for ørretrognen og ørretyngelen skadelig fiske. » [Helland, Amund (1902): Topografisk-statistisk beskrivelse over Hedemarkens amt, første del, side 510]

Collapse text