Fra utløpet av den drøyt tre kilometer lange tømmertunnelen i Glommas vestre løp, mellom Isnesfjorden og Visterflo. Fotografiet er tatt fra en posisjon over den åpne kanalen fra t...

Tømmertunnelen fra Isnesfjorden i Glommas vestre løp ble prosjektert med sikte på at fløterne i denne delen av vassdraget skulle kunne gjøre seg så god nytte av de tilgjengelige vannmengdene som mulig. Vann var nemlig en knapphetsfaktor, og fløtinga gjennom Sølvstufoss var en flaskehals i fløtinga. Arbeidet med den 3 170 meter lange tømmertunnelen, hvorav 2 602 meter skulle gå gjennom fast fjell, ble påbegynt i sommeren 1906. Opprinnelig hadde ingeniørene anslått at det ville ta fire-fem år å sprenge ut den delen av tunnelen som skulle gå i fjell. De tenkte seg da at det skulle sprenges fra begge sider av fjellet. De bestemte seg imidlertid for å gå ned med to synkesjakter. På denne måten kunne det sprenges fra flere fronter, og anleggstida kunne reduseres til drøyt to år. Høydeforskjellen mellom vannspeilene på Isnesfjorden og Visterflo er på cirka 20 meter, noe som gav tømmerrenna et fall på cirka 1:155. I tunnelen ble det lagt ei vanlig tømmerrenne av tre, men ved inntaket fra Isnesfjorden måtte det til ei leddet, regulerbar jernrenne som var 30 meter lang for å kunne justere vannføringa i tømmerrenna etter vannstanden i fjorden. I forkant av inntaksåpningen til tunnelen var det også en cirka 300 meter lang tautransmisjon som ble brukt til å hente tømmer fra opplagsplassene på fjorden. Samtidig med bygginga av tømmertunnelen ble det bygd nye lenseanlegg i nedre Glomma, først ved Nes (1908), seinere ved Glennetangen (1936). Ved disse anleggene ble tømmeret sortert etter påslåtte øksemerker, slått sammen i moser (bunter med vaierbind) og slept enten til Oppsund i det østre elveløpet eller hit til Svartedal eller Toppen. Fløtinga på denne siste strekningen var for øvrig ikke enkel, for det var stedvis grunt. Særlig ved Trøsken ble det arbeidet for å mudre og gjøre løpet lettere farbart. Ved utløpet av tømmerkanalen, ved Eidet, ble det bygd et lenseanlegg med to ledelenser og to mosemaskiner. Derfra ble mosene slept med båter gjennom Rolvsøysund til bedrifter, både fra Greåker og sørover mot Fredrikstad og ellers i Oslofjord-området.

Mye av tømmeret fra Glommavassdraget, som ble moset for siste gang ved Eidet, skulle slepes langt, til bedrifter i hele Oslofjord-området og i noen tilfeller nedover mot Sørlandet. Slepene måtte følgelig være svært solide. Det ble brukt tre og i noen tilfeller fire vaiere rundt hver mose, og mosene ble bundet sammen i større slep. De største slepene omfattet opptil 60 moser, fire i bredden og femten i lengden og fire i bredden. Mosene ble holdt i hop av «bind», som ble lagd i smia på Eidet lense. De besto av en høvelig vaierlengde med kjetting i den ene enden og «kaus» i den andre. Kaus var jernringer som var formet slik at en kunne trekke kjetting gjennom og låse bindet ved å dra en lekk inn i en innvendig forsenkning i ringen. Det ble periodevis produsert en 140-150 slike bind om dagen på Eidet. Bindene representerte for øvrig verdier, og det ble holdt nøye regnskap med at alle kom i retur. Mosene ble bundet sammen til større slep ved hjelp av kraftigere vaiere: «Slepeselen», som gikk rundt slepets ytterkanter, og «renningsrvaiere», som bandt slepene sammen sidevegs. Det trange Rolvsøysundet - passasjen mellom innsjøen Visterflo og Glomma - innebar visse begrensninger for hvor store slepene kunne gjøres. Kraftig vind og grov sjø kunne også skape problemer. De største slepene fra Eidet lense besto av 60 moser som var bundet i hop, fire i bredden og i rekker på femten.

Collapse text