Anders Sveen fra Surnadal tester kvaliteten på det som siver ut av ei tjæremile ved å sette tunga på den mørke væska han har latt renne på pekefingeren sin. Det første stoffet som...

About the object

• IdentifierSJF.1996-02189
• Avbildet personSveen, Anders (1913 - 2000)sikker
  • Adresse,Møre og Romsdal Surnadal
  • GenderMann
  • NationalityNorge
  • DigitaltMuseumSearch in «Sveen, Anders»
• Avbildet stedNorge Møre og Romsdal Nordmøresikker
• Specific subject termsTjærebrenning Tjæremile Smak Drakt Arbeidsliv Tjære
• SubjectAnders Sveen fra Surnadal tester kvaliteten på det som siver ut av ei tjæremile ved å sette tunga på den mørke væska han har latt renne på pekefingeren sin. Det første stoffet som kom ut av slike miler ble kalt «veg» eller «veig», som var tynn, vannblandet tjære. Denne væska hadde ikke de samme gode egenskapene som den reinere og mer tjuktflytende tjæra som kom seinere i prosessen. Den aller første tjærevegen ble derfor ikke oppsamlet, og det var et vurderingsspørsmål når kvaliteten på det som kom i renna var god nok. Fotografiet ble tatt på Nordmøre sommeren i 1966, i forbindelse med opptakene til en dokumentasjonsfilm om tjærebrenning. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter som sto igjen etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived inntil mila fikk kuppelform, som på dette bildet. Dermed var mila klar for tildekking, slik at «brenninga», tørrdestillasjonsprosessen som skulle gi tjære, kunne starte. Det var viktig at det ikke kom jord fra miledekket i tjæra. Derfor var det vanlig å legge et lag med bar oppå veden før en la på torvflakene med grassida ned. I dette tilfellet ser det ut til at tjærebrennerne tok sjansen på å legge på torva uten noe barlag under. For å kunne tenne mila og få varmen til å spre seg jevnt i yttersjiktet av vedhaugen ble den nederste torvringen midlertidig lagt til side mens veden i denne delen av mila ble antent. Her brant det friskt langs milefoten og det hadde begynt å sive røyk gjennom torvdekket. Snart var det på tide å legge torvstykkene langs milefoten på plass igjen, slik at prosessen kunne gå videre med en svært begrenset oksygentilgang. Det kunne ta noen timer fra tenninga før det begynte å sive tjæreveg – vannblandet tjære – og etter hvert rein tjære ut av mila. Hvor lang tid hele prosessen tok var avhengig av flere faktorer, blant annet av hvor tørr veden var, værforholdene og ikke minst vedmengden i mila. Det sies at det tok omkring to døgn å brenne ei mile som inneholdt ved nok til 15 tønner tjære.
• Type Photograph