Peder Seltun og Anders Sveen fotografert mens de la torvdekke på tyriveden i det som skulle bli ei tjæremile. Bildet ble tatt på Nordmøre sommeren i 1966, i forbindelse med opptak...
Den 8. august 1919 skrev juristen, rettshistorikeren og folkeminnegranskeren Kristian Østberg (1867-1942) en kort tekst om tradisjonen med bruk av tjærehjell i Oppdal i Sør-Trøndel ...
Den 8. august 1919 skrev juristen, rettshistorikeren og folkeminnegranskeren Kristian Østberg (1867-1942) en kort tekst om tradisjonen med bruk av tjærehjell i Oppdal i Sør-Trøndelag i avisa Nationen:
«Langs Driva vokser en mængde ypperlig furu. De gamle røtter, som staar igjen efter hugsten gjennem tiderne, brænder man da tjære av. Og især i det siste har det været lønsomt arbeide at brænde tjære. Mens man f. eks. i 1908 maatte sælge tjæren sin i Trondhjem for ned til 11 kr. tønden, fik man i fjor 125 kr. op til 130 kr. pr. tønde. Tjærevandet – tjærevie, tjurulaug, som det heter her – tømte man før væk; nu betales den med 30 kr. tønden.
Tjærebrænderne har gjerne ingen skog selv. De har da en slags lotkontrakt med grundeieren. I skogleie til ham betaler de halvparten av tjærekullene for at faa ta furustubbene. For der blir endel vistnok svært smaa, men meget god smikul ved tjærebrændingen.
Paa gaarden Rates grund har nu en dreven tjærebrænder ryddet sig en liten plass og brænder hvert eneste aar. Han er fortrolig med kunsten helt fra ungdommen av, - for det er en betydelig kunst at brænde tjære og faa al tjæren ut av røtterne. Men det er først efter et mere end tyveaarig ophold i Amerika, at han har slaat sig ned her paa Rate og gjør ende paa alle de fururøtter som findes.
John Olsen – som han heter – har kaldt pladsen sin Furuly. Han er født 1837 og saaledes gode 82 aar. Gift har han aldrig været, og han greier plassen og stellet sit ganske alene.
John Olsen har vist mig sin tjuruhjelle – tjærovn – og forklart mig alting om tjærebrændingen. Ifjor brændte han 27 tønder tjære, iaar forrresten adskillig mindre.
Fururøtterne tar han op om høsten. Han bruker mest bare øks og brækstænger, rigtig svære røtter tar han dog med dynamit. Paa vinteren, saasnart røtterne er gjennemfrosne, grovkløver han dem omtrent som til favneved. Om vaaren, naar veden tiner, foretar han en finere kløvning, og tilslut hugger han det hele smaat, - til spik, 1 decimeter lange vedpinder.
Ovenpaa tjuruhjellem bygges saa milen; i Opdal kaldes forresten hver brænding et arbeid, tjuruarbeid. Den fete spik, den som det blir tjære av, kastes i en haug inderst; utenom lægges den graa, magre spik som utslagsved. Det er den, som skal brænde og sprænge tjæren ut av den fete. Det hele dækkes saa med torv. Brændingen tar omtrent et døgn og maa ske i stille veir; blaaser det, vil det gjerne brænde for sterkt, saa ogsaa tjæren brænder op. Det gjælder, at tjærebrænderen er sakkyndig og særdeles samvittighedsfuld og paapasselig under brændingen. John brænder gjerne mindre arbeider, paa 2-3 optil 5 tønder; da er jo risikoen ogsaa mindre. Forresten skal han være overordentlig flink og forsigtig saa han altid faat ut al den tjære, som findes i milen.»
Peder Seltun og Anders Sveen fotografert mens de la torvdekke på tyriveden i det som skulle bli ei tjæremile. Bildet ble tatt på Nordmøre sommeren i 1966, i forbindelse med opptakene til en dokumentasjonsfilm om tjærebrenning. Mila var plassert i skrånende terreng, og milebotnen var skålformet og dekt med never. Mileveden besto av tyri fra stubber og røtter som sto igjen etter en hogst i området noen år tidligere. Veden ble kløvd, renset for råtepartier og jord og tørket før den kunne legges i mila. Ved innlegginga av mileveden ble det først lagt såkalt «langved» i et radiært mønster oppå neverlaget på milebotnen, som «strålte» ut fra utløpssjakta i sentrum. Oppå dette underlaget la man stadig mer tyrived inntil mila fikk kuppelform, som på dette bildet. Dermed var mila klar for tildekking, slik at «brenninga», tørrdestillasjonsprosessen som skulle gi tjære, kunne starte. Det var viktig at det ikke kom jord fra miledekket i tjæra. Derfor var det vanlig å legge et lag med bar oppå veden før en la på torvflakene med grassida ned. I dette tilfellet ser det ut til at tjærebrennerne tok sjansen på å legge på torva uten noe barlag under. Mila var stor og hadde bratte sidekanter. Seltun og Sveen brukte derfor en stige for å komme seg opp på vedhaugen, slik at de kunne plassere torvflakene som skulle ligge der. Da dette bildet ble tatt var det Seltun som sto på miletoppen mens Sveen justerte posisjonen til stigen.
I 1966 var Norsk Skogbruksmuseums daværende konservator, Tore Fossum, konsulent for en film om tjærebrenning som Statens Filmsentral produserte i samarbeid med Norske Kunst- og Kulturhistoriske Mussers filmkomité. Dette bildet er antakelig tatt under opptakene til den nevnte filmen, som er fra Nordmøre.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».