«Plogfurer tatt opp med den store plog. Forsetmoen i Bardu.»
Maskinell skogplanting ble prøvd første gang i Norge i 1949-50 på Forsetmoen i Salangsdalen i Bardu kommune i Troms. Statskonsulenten for skogkultur, Waldemar Opsahl (1890-1954), ...
Maskinell skogplanting ble prøvd første gang i Norge i 1949-50 på Forsetmoen i Salangsdalen i Bardu kommune i Troms. Statskonsulenten for skogkultur, Waldemar Opsahl (1890-1954), hadde vært på studiereise i USA i 1946. Der ble han klar over at amerikanerne siden begynnelsen av 1930-åra hadde eksperimentert med maskinell leplanting i flere av præriestatene. Flere firmaer tilbød maskiner til slikt arbeid, og Opsahl bestilte en plantemaskin og en såkalt «motorplog» av merket «Badger» («Grevling») med sikte på forsøk i Norge. De to maskinene kunne brukes på den samme hjulgående stålramma. Produsenten hadde arbeidet med treplantemaskiner siden 1943, og leverte slike maskiner i to størrelser. Opsahl valgte den største typen for forsøk her til lands. Plantemaskinen og plogen ble plassert i Troms forvaltningsdistrikt, der forstmannen Kåre Klæbo (1918-2010) var skogkulturleder.
Plantemaskinen hadde et sirkelrundt stålskjær, som skulle trenge seg ned i humussjiktet på marka, og to veltefjøler, samt en «plantesko» som plantene ble satt ned i. Bakerst på planteskoen satt det to jernplater som skjøv jorda plogen hadde løsnet litt til side, slik at den dekte planterøttene. Maskinen ble trukket av e kraftig beltetraktor. I tillegg til traktorføreren deltok to andre menn i arbeidet. Den ene av dem matet maskinen med planter, den andre regulerte arbeidsdybden ved hjelp av en hydraulisk innretning. Kåre Klæbo var forberedt på at kvist, stubber, røtter, stubber og stein ville kunne skape problemer for maskinen. Dette var bakgrunnen for at Forsetmoen, ei flate der jordsmonnet besto av elvegrus uten særlig mye stein, ble valgt som forsøksfelt. Men det var verken stubber, røtter eller stein som skapte de største problemene. Det gjorde det markvegetasjonen og det 10-15 centimeter tjukke sjiktet av planterester som lå oppå mineraljorda. Dette plantematerialet var det vanskelig å få plogskjæret til å trenge gjennom, og plantematerialet bygde seg opp framfor veltefjølene og ramma de var forankret i, slik at maskinen, til tross for at den veide om lag 700 kilo, ble presset opp. Dermed ble plantefurene for grunne. Bare på grasmark fungerte plantemaskinen aleine. Løsningen ble å kjøre motorplogen først. Den hadde et skjær med 70 centimeters diameter og to kraftige veltefjøler som skjøv humus, stein, kvist og røtter til side. Deretter kunne man enten så i de blottlagte furene, eller kjøre plantemaskinen der. Produktivteten ble imidlertid ikke slik som produsenten hadde forespeilt på grunnlag av erfaringer fra den amerikanske prærien. Der kunne maskinen plante 2 000 planter i timen, på Forsetmoen greide man bare litt under halvparten. Klæbo så dessuten med bekymring på at plantene plogen etterlot seg forsenkninger i terrenget, der plantene i verste fall kunne drukne før de oppnådde en betryggende størrelse og robusthet. 1950 var imidlertid en forholdsvis tørr sesong i Troms, og både planter og spirende såfrø i plogfurene greide seg godt. Med 800 til 1 000 maskinelt utsatte planter i timen – i en periode da det ble stadig vanskeligere å få tak i arbeidskraft – mente Klæbo at maskinbruk kunne være et alternativ til manuell planting. Han stilte seg imidlertid tvilende til om Badger-modellen var den rette for norske forhold. Det kom til å gå flere tiår før maskinell skogplanting fikk noen betydning her til lands.
Forsetmoen er et skogområde i Salangsdalen i Bardu som ble innkjøpt av den norske stat i medhold av kongelig resolusjon 23. november 1909. Jordsmonnet på dette arealet var sand og grus med et tynt humusdekke der det vokste furuskog med mose og lyng som undervegetasjon. Forsemoen hadde vært utsatt for noe datidas skogfunksjonærer oppfattet som «en meget sterk og uvøren hugst», og avstanden mellom de gjenstående frøtrærne ble oppfattet som altfor stor. Derfor mente man at det ville bli nødvendig med både planting, såing og markberedning. Skogfunksjonærene oppfattet likevel Forsetmoen som et godt skogkjøp, for arealet var lett tilgjengelig via kjøreveg og det ville bli enkelt å fløte framtidige tømmerpartier på Salangselva. De viste til at dette var den øverste furuskogen i Salangssdalen, og at det derfor var viktig at arealene ble underlagt offentlig forvaltning, antakelig fordi dette borget for langsiktighet.
Nypløyd mark på Forsetmoen i Bardu i Troms, der det i 1949 og 1950 ble gjort forsøk med mekanisert markberedning og skogplanting. Plantemaskinen som skulle testes var utviklet for bruk ved leplanting på den nordamerikanske prærien. Da den skulle testes i Norge valgte man derfor på et areal som ble karakterisert som «noen av de letteste furumarkene i Troms og Finnmark, både hva angår stubber og sten». På Forsetmoen ble det i 1948-49 hogd cirka 100 kubikkmeter tømmer. Noen store furuer ble gjensatt i glissen frøtrestilling. Jordsmonnet besto av elvesand og grus, iblandet en del stein, men langtfra blokkrikt. Det dreide seg om utpreget podsoljord, med et 10-15 centimeter tjukt lag av strø fra døde planter, ispedd levende lyng og lav, oppå mineraljorda. Fra humussjiktet sivet syrer nedover i bakken med regnvannet, noe som førte til at det øverste mineraljordlaget ble utvasket og fikk en blek lys farge. Lengre nede i bakken ble syrene nøytralisert i et utfellingslag, hvor det ble avsatt blant annet jern, over den underliggende mineraljorda, som var upåvirket av prosessene i det øverste marksjiktet. I pløyeforsøkene var det et poeng å blande masse fra de nevnte sjiktene i podsolprofilet. Arbeidet ble utført med en «motorplog» som lagde veltet vekk kvist, lyng, lav, døde planterester og stein fra cirka 50 centimeter brede, parallelle furer med halvannen til to meters mellomrom. På denne måten la man til rette for bruk av en «Badger» treplantingsmaskin, som fungerte dårlig så lenge det opprinnelige marksjiktet var intakt, og for såing av skogfrø. Mer informasjon om disse første forsøkene med maskinell markberedning og skogplanting i Norge finnes under fanen «Opplysninger».
Fotografiet er hentet fra et kartotek som ble samlet av Waldemar Opsahl, som var statskonsulent for skogkultursektoren fra 1936 til sin død i 1954. Arkivet ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum i Tore Fossums bestyrertid. Opsahl har antakelig tatt de fleste av bildene i arkivet. Materialet består av pappkort med opplimte kopier av svart-hvitt-fotografier. Kortet med dette fotografiet på er merket "Al. 4" og "(1426)". Under bildet er det påklistret en liten papirstrimmel med påskriften:
«Plogfurer tatt opp med den store plog. Forsetmoen i Bardu. fot. W.O.1950»
Title«Plogfurer tatt opp med den store plog. Forsetmoen i Bardu.» (Innskrift på lapp under kortotekkortkopi av fotografiet.)
Dette fotografiet er fra arkivet til forstmannen Waldemar Opsahl (egentlig Edvard Henrik Waldemar Harboe Opsahl). Han tok skogbrukseksamen ved Norges Landbrukshøgskole i 1913. I åra som fulgte var han herredsskogmester i Ringebu (1913-14), assistent i Bratsberg amtsskogselskap og skogbrukslærer ved Søve landbruksskole (1914-17), assistent ved Torridal skogforvaltning og skogbrukslærer ved Oddernes skogskole (1917-18), sekretær ved Landbruksdepartementets skogkontor (1918-25), skogforvalter i Salten skogsforvaltning og skogbrukslærer ved Nordland landbruksskole (1925-35). Deretter ble han statskonsulent med ansvar for skogkultur inntil han i 1951 ble skoginspektør for privatskogbruket. Det var antakelig mens han hadde stillingen som statskonsulent for skogkultur at han bygde opp fotoarkivet som dette bildet er hentet fra.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».