Trekolbrenning hos smeden Jørgen eller Jørn Romundstad (1890-1972) på Vegårshei i Aust-Agder. Bildet skal være tatt våren 1968. Romundstad rakte kol på milebotnen med ei langtinn...

Det er lange tradisjoner for å brenne kol i norske bygder, både til husbruk i egne gardssmier og for salg til blant bergverksvirksomheter, som var storforbrukere av kol. Vegårshei, som lå innenfor cirkumferensen til det gamle Nes jernverk har det vært brent trekol både til lokale smeder og til Båsland eller Nes jernverk (1665-1959), både til verkets masovner og til essene i lokale smier. Da dette bildet ble tatt brant Jørn Romundstad, som en av de siste, kol til bruk i egen smie. Kolbrenninga er en tørrdestillasjonsprosess, der trevirke eksponeres for høy varme uten tilgang på oksygen. Dette gjøres i miler. Kolveden skulle lufttørkes før den ble satt i mile. Mileplassene, kolbotnene, skulle helst plasseres på steder der det var fast, finpartiklet jordsmonn og god tilgang på masse til bedekning av mileveden. Var det for grovkornet og luftig jordsmonn, ville innsiget av oksygen bli for stort, noe som innebar stor fare for at veden ville antennes og brenne opp. I nyere folkelig norsk tradisjon har man helst brent kol i reismiler. Her støttes kolveden mot en midtstokk med to inntappete pinner i overenden, som skjermer det som etter hvert skal bli en tennkanal. På bakken omkring midtstokken la man ei rist av rajer, som både skjermet veden mot fuktighet fra bakken og lettet mulighetene for å regulere oksygentilgangen i tørrdestillasjonsprosessens startfase. På dette underlaget reiste kolbrennerne veden konsentrisk rundt midtstokken, så tett som mulig, for store luftrom i mila kunne forårsake eksplosjoner. Følgelig kunne en heller ikke bruke altfor krokvokst virke. Mileveden skulle sto med rotendene ned, nesten loddrett innerst mot midtstokken, men mer på skrå etter hvert som diameteren på mila vokste. Sideflatene kunne ikke være altfor bratte, for da ville det bli umulig å få miledekket til å ligge. Når all veden var satt på plass ble den dekket med granbar. Barkvistene ble stukket inn mellom vedskiene og festet der. Bardekket skulle bære tjukt på toppen av milene, tynnere nedover sideflatene mot bakken. Baret ble dekt med jord, gjerne iblandet litt kolstubb fra tidligere brenninger på samme kolbotn. Mot de sterkt skrånende sideflatene ble det gjerne satt «stubbehyller», T-formete elementer av tre, som skulle forebygge nedrasninger fra miledekket. Antenninga av milene ble gjort ved å føre brennende ved ned i tennkanalen ved midtstolpen og slippe etter en del finkløvd, tørr ved. I denne fasen skulle det være trekkåpninger langs sidene i bakkenivå (mot den nevnte rista under kolveden). Etter hvert begynte det å komme gul røyk ut av åpningene, både fra tennkanalen og fotåpningene. Når varmen hadde trukket seg godt inn i vedlagene ble åpningene gradvis stengt, stadig med et blikk for at varmen skulle være jamn mot alle sider og at den også skulle trekkes nedover mot bakken, slik at all veden etter hvert kunne forkoles. Forkolingas forløp kunne sjekkes ved hjelp av ei lang, tynn jernstang, et «milespett», som ble stukket gjennom miledekket. Dette dekket ble også stadig klubbet, for å sikre at det ikke oppsto luftlommer med gass som kunne eksplodere og skape revner som åpnet mila for oksygenrik luft. Fikk dette skje, kunne det oppstå en ukontrollerbar brann, slik at mileveden ble til aske i stedet for kol. Etter at forkolingsprosessen var avsluttet ble miledekket tettet og mila fikk stå litt til avkjøling før den skulle rives. Dette var en langsom prosess, for miledekket gav god isolasjon. Rivinga ble utført ved hjelp av ei hakke, i litteraturen ofte kalt «kolkrok». Man startet på toppen og arbeidet seg nedover. I tillegg til kolkroken brukte kolbrennerne ei rive med lange jerntinner, som ble brukt til å skille kolbitene fra jorda i miledekket. Skulle det blusse opp varme, var det viktig å ha tilgang på vann for rask slokking. Kolbitene ble båret fra kolbotnen i vide, flettete korger. Transporten foregikk tradisjonelt på sleder med flettete sidekarmer, eller (i milde, snøfattige strøk) på vogner. Kolutbyttet varierte etter hvilke treslag som ble brukt, dimensjonene på kolveden og hvilke treslag man hadde til disposisjon.

Collapse text