Trekolbrenning (trekullbrenning) i Vegårshei i Aust-Agder omkring 1900. Fotografiet er tatt etter at mila var utbrent og revet, mens kolbrennerne gjorde seg klare til å kjøre bort...

I «Årsmelding frå Aust-Agder skogselskap for 1956» finner vi følgende lille minnebaserte artikkel knyttet til dette fotografiet:

«Kolbrenning i gamle dager.
Jørgen K. Kvisli, f. 11/6-1860, bonde på Kvisli i Vegårdshei, forteller:

Mens jeg var gutt og i min ungdom ble det brent masse kol på Vegårshei. Bare her på Kvisli er det over 20 kol-bonner.

Som regel begynte vi å hogge kolved straks over vårvinna. Det første jeg minnes hogg vi kolved av dimensjoner opp til en kvart kubikkmeter. Da tømmeret seinere gikk noe opp i pris, ble kolveden mindre.

Veden ble lagt opp i lass eller reis. Reiset skulle være ca. 6’ høyt og stranglene var ca. 9’ lange. Somme tider ble veden slindra litt, men som regel ble den lagt opp med borken på.

Når en hadde bestemt seg for å ha mile et sted, måtte kolbonnen «skjøres» opp. En skyfla jorda vekk helt ned til grusen, slik at det ble en jordkant langs omkretsen av kolbonnen. Kolbonnene var som regel 14-15 favner i omkrets.

Når kolveden ble kjørt fram, kjørte en til å begynne med tvers over milebonnen og slengte den av der. Langs jordkanten ble det satt tett i tett med småved til støe for den øvrige veden når den seinere skulle settes opp. All veden ble framkjørt før reisinga begynte. Reisinga av mila ble vanligvis foretatt først etter slåtten. Veden ble først reist rundt midtstolpen og videre utover mot periferien. Veden ble satt på ende, - etter hvert litt på skrå, - og ble pakka tett sammen. Midtstolpen kaltes «sneisa». Denne ble gravd ned i jorda, slik at den sto støtt.

Når reisinga var ferdig, måtte mila tekkes med bar. Men før baringa tok til, måtte toppen av mila avrundes med småved. Særlig på toppen måtte det bares godt.

Etterpå måtte mila «mølles», - altså tekkes med jord utenpå baret. Møllinga ble som regel ikke foretatt før litt ut på høsten, - etter potetopptakinga. Det var full jobb for tre mann å mølle mila på dagen. Før frosten satte inn måtte imidlertid kolhytta bygges. Den ble som regel bygd av halvkløyvninger, men med jordgolv. Taket ble tekket med bar og deretter mølla. Hyttene var vanligvis ganske lave, - som regel var det 2 a 7’ under taket og med plass til 4 mann. Så mange måtte det nemlig være når rivinga av kolmila skulle ta til.
Sjølve kolbrenninga tok til først langt utpå høsten og etter at frosten hadde satt inn, – vanligvis en tid før jul. Grunnen til dette var først og fremst at kola ikke hadde godt av å ligge så lenge under åpen himmel, utsatt for regn og væte.

Kolbrenneren var som oftest alene, men måtte ha en kar med seg – «hytteknekten» – når mila skulle tennes. Da var det en tid mange ting å passe på.

Tenninga foregikk fra midten, øverst på mila. Der ble det først tent litt småved, helst sammen med litt kol fra en annen mile, hvis det var å få tak i. Snart brant det så livlig at varmen falt ned i bonnen av mila, gjennom hullet i midten. For å kunne komme opp på toppen av mila, ble det ofte hogsd ut trinn i en kubbe som var reist opp på yttersida av mila, istedenfor stige.

Hytteknekten måtte som regel være på plass ei vekes tid. Mila måtte jo passes både dag og natt inntil den var «gått av fylla». Særlig den første tida etter at mila var tent var det ofte en stri jobb å passe brenninga, selv for to mann. Iblant hendte det at varmen slo ut, og da gjaldt det å være rask og få fylt igjen med ved, bar og jord, – slik at mila ikke brant opp.

Rett som det var måtte mila også klubbes, slik at varmen ble ledet riktig og forbrenningen kunne foregå normalt. Men var mila passet godt en tid og alt forløp normalt, kunne hytteknekten reise hjem. Og sjølv om kolbrenneren ble alene, kunne han som regel bevilge seg noen timers søvn innimellom.

Som kolbrennere kunne man ikke bruke hvem som helst. Som regel var det eldre, rutinerte karer. På Kvisli måtte en ofte helt til Gjerstad for å få tak i en habil kolbrenner.

Brenninga varte som regel 11-12 dager. Etter avkjøling måtte mila rives. Under rivinga måtte man være 4 mann. Arbeidet tok gjerne 2-3 dager. Samtidig med rivinga måtte mila slokkes, og karene gikk derfor med bøtter og pøste litt vann der det ennå brant.
Som regel ble kolhaugene aldri tekket til ute i skogen. Vanligvis kom det tørr snø og la seg over. Men det var svært uheldig hvis det kom regnvær, da kola saug til seg væten svært lett.

Her på Kvisli brente vi som regel 1 a 2 miler om året.

Kola ble mest alltid framkjørt om vinteren, på langslede. Festet til ei grind – som passet til langsleden – var det laget ei flettverkskorg («kolkorva») av grove, kløyvte hasselkjepper («hassel-sveg»). Vi har ennå kolkorva vår stående, her på Kvisli.

Kola ble målt og solgt pr. «lest». I hver mile var det bort imot 20 lester. Og hver lest var på 12 tønner. Vanligvis ble det kjørt 1 ½ lest i lasset, men da måtte det være vei eller bra føre. Kola her fra Kvisli skog ble kjørt til Grantangen ved Gjerstadvannet, midt imot der jernbanestasjonen nå ligger og like nedenfor Kveim. Der var leveringsplass med ei stor lagerbu, og herfra ble kola fraktet til Eikelands Verk, – med hest om vinteren eller med båt om sommeren. Her ble kola brukt under jernsmeltinga.

Vinterstid var det ofte svær trafikk av kolkjørere som kjørte nedover Gjerstadvannet, i rekke og rad. Ofte var jeg nede ved Gjerstadvannet ved daggry, og vi starta da fra Kvisli vesd 4-5 tida om morgenen. Det gjaldt å være tidlig ute når det var fint føre.

Fra Kvisli til Grantangen er det 10-11 kilometer.

Prisen levert Grantangen var på det beste kr. 14, 00 pr. lest. Det blir ca. 21 kroner for et hestelass (1 ½ lest). Men ofte var prisen atskillig mindre.

Både fra Nes og Mo og andre gårder i nord-østre delen av Vegårdshei kjørte de også kola til Grantangen. Men fra den midtre og vestre delen av bygda ble kola kjørt til Nes Verk.

Kolbrenning var alminnelig på nesten hver eneste skogeiendom i Vegårdshei og i bygdene som sogner til jernverkene (Eikelands Verk, Næs Verk og Frolands Verk) i 1860-70-årene.

Kolvedhogstene foregikk nesten alltid som snauhogster. Som regel kom foryngelsen svært pent etterpå, og mange av de tette, litt eldre produksjonsbestand på Vegårshei er et resultat av tidligere kolvedhogster. På litt bedre marker kunne det imidlertid også komme svært med lauvved i neste generasjon.

Svært få skoger ble likevel hogd noe særlig hardt med tanke på kolbrenning. Som regel førte kolvedhogstene bare til en opp-pussing av skogen. »

Collapse text