Den islandske skogfunksjonæren Garðar Jónsson (1919-2003), fotografert ved minnesmerket over ambassadør Torgeir Anderssen-Rysst (1888-1958) i Haukadalur, litt nord for Laugarvatn på Sørvest-Island i 1982. Garðar Jónsson arbeidet i den islandske skogetaten fra 1944 til han nådde pensjonsalderen i 1986. Han hadde gått skogskole på Island, men også hatt praksisperioder i Danmark og Norge (Alstahaug planteskole). Da dette bildet ble tatt var han skógarvörður for Skógrækt ríkisins på Sør-Island (Suðurlandi). Torgeir Anderssen-Rysst, som hedres på dette stedet, var sentral som tiltrettelegger i det skogfaglige samarbeidet mellom Norge og Island (se nedenfor). Minnesmerket er en stein, reist på høykant på ei åpen flate, omgitt av plantet barskog. Støtta ble reist i 1961. Den har følgende tekst: «I minningi um Torgeir Anderssen-Rysst Senherra Normanna a Island 1945-1958 Den som dyrker skog og i et frø ser en skog som både var og er skal i ånd og sannhet ikke dø.» Torgeir Anderssen-Rysst var fra Ålesund. Han var utdannet jurist og offiser, og arbeidet blant annet som redaktør i avisa Sunnmørsposten. I 1925 ble Anderssen-Rysst valgt inn på Stortinget for partiet Venstre. Som politiker var han forsvarsminister i Johan Ludwig Mowinckels regjering i perioden 1928-1931. Etter 2. verdenskrig ble Anderssen-Rysst norsk sendemann eller ambassadør på Island, et embete han hadde fra 1945 til sin død i 1958. Som ambassadør var Anderssen-Rysst opptatt av å legge til rette for mer samarbeid mellom Norge og Island. Et av de viktigste samarbeidsfeltene ble skogreisinga. Om den skrev han følgende: «Efter mange arbeidsår på Island er min oppfatning sterkere enn noen gang tidligere blitt denne: Islendingene og de som forstår Islands behov og vil være med å dekke dem, må for all del prøve å få opp skog i landet. Sandblåsten gjennom hundreder av år er som en kreftskade for landet. Skog utover landet vil kunne bidra til å hindre denne. Landets behov for trevirke er også særdeles påtrengende. Å reise skog på Island er en så vanskelig og mektig oppgave at mange nekter å tro at det er mulig å løse den. Men de er færre enn før. Skogreisingsmennenes flokk er i svær vekst. Den moderne vitenskap kommer også mer og mer til deres hjelp som er positivt innstillet på å styrke Islands eksistensmulighet gjennom skogreising. Islendingene trenger imidlertid venner, trenger allierte til å løse denne kjempeoppgave å få skog til å vokse i Island for å verne folks nasjonale liv og sikre dets fremtid. Ingen har i så henseende noen større oppfordring enn nordmenn. Det var fribårne nordmenn som bygget Island i sin tid. Her tales ennu det gamle norske mål. Intet folk står oss nærmere – fra alle tider sett. Her ble vår norske historie skrevet ned og vernet mot glemsel, slik at vi nordmenn kunne finne tilbake til oss selv, og derved reise oss som fritt folk igjen. Intet folk har noensinne gjort oss nordmenn større tjenester enn islendingene. Intet folk skylder vi mere. Vi kan betale en del av gjelden ved nidkjært å gå inn for skogreising i Island. Noen større tjeneste kan vi ikke gjøre dem.» (sitat fra Tidsskrift for skogbruk nr. 11 1956, side 68-69) Med utgangspunkt i disse oppfatningene om skogreisingas betydning organiserte Torgeir Rysst-Anderssen – samarbeid med Det norske Skogselskap og Skógræktarfélags Íslands – store utvekslingsprosjekter, der norske ungdommer reiste til Island og islandske ungdommer til Norge for å delta i skogreisinga og lære et nordisk naboland å kjenne.