Planteredskap og plantemateriale som ble brukt av norske deltakere i det norsk-islandske utvekslingsprosjektet for skogplantere sommeren 1982. Dette bildet er tatt ved Laugarvatn ...

Dette fotografiet ble tatt i 1982, da 60 norske entusiaster reiste til Island for å bidra til skogreisinga der. Turen var organisert av Det norske Skogselskap med Rektor Finn Kr. Brevig fra Skogbrukets kursinstitutt på Biri i Oppland og fylkesskogsjef Kjell Danielsen fra Steinkjer i Nord-Trøndelag som reiseledere. Deltakerne ble delt i fire grupper, som arbeidet på hver sin lokalitet under ledelse av fylkesskogmester Bjarne Gran (Ellidavatn), herredsskogmester Gudbrand Anmarkrud (Hvammur i Skorradal), skogkonsulent Torgeir Bakka (Jafnaskardsskógur i Borgarfjördur) og skogsjef Bjarne Mjaaland (Laugarvatn i Árnessýsla). Programmet dreide seg i hovedsak om skogplanting, men mot slutten av turen var det avsatt et par dager til å oppleve islandske attraksjoner i Reykjavik-området. Oppholdet varte i to uker, og kostet hver deltaker 2 000 kroner. De 60 deltakerne var utvalgt blant 100 søkere.

I det lille tidsskriftet «Pan-posten» ble tilbud om deltakelse i skogreisingsutvekslinga på Island sommeren 1982 formidlet slik:

«Turen går denne gang til syd-Island, i nærheten av Reykjavik. Her blir man innkvartert på en internatskole som fungerer som sommerhotell. Arbeidsdagen er på ca. seks timer, og er ulønna. På den måten kan prisen på reise tur/retur, opphold og forpleining, samt en del kulturelle utskeielser, holdes såpass lavt – 2 000 kr.

Om kveldene blir det en del arrangementer av ulik karakter, slik at det skulle være gode sjanser for å bli kjent med en del islendinger. Minst to dager er avsatt til utflukter. Bl.a. tur til Geysir, som er det område på Island som er mest kjent for sine geysirer. Tur til Gullfoss, den mest kjente fossen. Tur til farmen til Snorre Sturlason, og til en gard som ble begravet under Hekla (vulkan), men som seinere er bygget opp av norsk tømmer. Selvfølgelig blir det rikelig anledning til å bade i varme kilder og rett og slett SE ISLAND. Stikkord: Natur, sau, fuglefjell og geologi.

Ettersom det vanligvis er stor pågang om å få være med, vil det foregå en utvelgelse. Skogbrukere og yngre folk blir prioritert, men kjønn og geografisk fordeling kommer også med i vurderingen.
Søknadsfrist: 1. mai. Se også annonse i Norsk Skogbruk. Så skogbruker: Ta ferien på Island i år. Det kan bli en meget artig og interessant tur.»

Etter hjemkomsten skrev en av deltakerne i gruppa som arbeidet på Laugarvatn, Anne Haugen fra Redalen (Biri) følgende artikkel om det hun hadde opplevd i lokalavisa «Samhold» (24. september 1982):

«På Sagaøya for å plante skog
Forleden satte 60 forventningsfulle skogplantere kursen mot Sagaøya i nord. Deltakerne var i alle aldersgrupper, den yngste 16 år, den eldste 67. Turen var planlagt av Norsk Skogselskap, og dyktige reiseledere var rektor Finn Kr. Brevig, Skogbrukets kursinstitutt, og fylkesskogsjef Kjell Danielsen, Steinkjer. Denne utvekslinga av skogplantere mellom Norge og Island har pågått siden 1949 hvert tredje år, og nå var det spennende å se om skogplantene hadde slått rot.

Etter en flytur i strålende vær landet vi på Keflavik utenfor Reykjavik, «byen uten røyk» som islendingene så stolt kaller hovedstaden sin. Reykjavik er en moderne storby – nesten halvparten av Islands befolkning bor her – og byen preges av moderne og motebevisste mennesker.

Vi ble delt inn i fire mindre grupper, og min gruppe dro videre til Laugarvatn, som ligger ca. sju mil øst for Reykjavik. Stedet består av et skolesenter med internater, disse brukes som hotell om sommeren, og her ble vi innkvartert.

Vi var jo kommet hit til Island for å plante skog, og på gruppa vår rakk vi faktisk å plante 25 000 planter, sibirsk lerk og contortafuruer. Norske furuer ble plantet før, men en god del av den er blitt ødelagt av luseangrep. En kan se plantefelt av lerk helt fra 1938 som har nådd høyder på 18-20 meter. Jorda på Laugarvatn var steinfri og god å plante i, så arbeidet gikk som en lek.

Men vi var jo ikke kommet til Island bare for å plante skog. Bak denne ideen om utvikling av skogplanter ligger også tanken om å søke samarbeid og forståelse mellom våre to land. Vi i min gruppe ble invitert i private hjem til middag og overnatting. Levestandarden er høy, fullt på høyde med de andre nordiske land. De har mest betonghus, ofte med tak malt i himmelblått, signalrødt eller sterkt rødt.

Mange hester
Vi fikk også besøke mange gårder. En vanlig gård har 20-30 kuer og 2-300 saugr, pluss mange hester. Hestene er faktisk et luksussymbol, det eneste de blir brukt til er en ridetur en gang i blant, ellers går de og beiter og lever herrens glade dager. I Hrunamannahreppur, en liten landsby, bor det 550 mennesker og 1 100 hester, altså to hester pr. person.

Variert sauekjøtt
Vi opplevde også en lengre ridetur over graskledde heier. Overalt så vi beitende sauer. Og sauekjøtt ble servert i hele 13 forskjellige varianter, og da var det ikke fårikål, pinnekjøtt eller fenalår, slik som vi bruker hjemme, men deilig smakte det.

Selvfølgelig passet vi på å sikre oss varme og nydelige klesplagg av islandsull. Disse plaggene er spesielt myke og i skjønne naturfarger. Prisene var også overkommelige.

Kildene
Så var det de varme kildene da. Islands spesielle naturrikdom. Det plagget som ble flittigst benyttet var faktisk bikinien. Tenk, badeferie på Island! Hver kveld tok vi «Gufu-bad» i ei slags badstue med svovelholdig damp (nokså illeluktende), så stupte vi i Laugarvatn for å avkjøle oss. Etter islendingenes utsagn holdt den 4 grader. Men vi badet også i naturlig oppvarmede svømmebasseng, både innendørs og utendørs. Ellers ble kveldene brukt til dans, lek og fotballkamper, «knattspyrnad» som det heter på islandsk.

De varme kildene er jo en nasjonalrikdom på mange måter for Island. De fleste hus og svømmebasseng varmes opp med varmt kildevann, likeså drivhus og grønnsaks- og blomsterdyrking. Blomster og grønnsaker blir på denne måten forholdsvis billige.

Men at slike underjordiske vannpytter ikke er ufarlige fikk en av turdeltagerne sannelig merke. På en sightseeingtur til Geysir tråkket han ned mellom noen steiner og fikk 2. grads forbrenning over den ene foten, med etterfølgende tur til sykehuset.

Den siste kvelden var vi igjen samlet i Reykjavik. Der var vi i mottagelse hos Borgermesteren og fikk servert cocktail på amerikansk maner. Der hilste vi forresten på ei biridame, Gerda Åsen, som jobber i ambassaden. Etterpå var det fest og dans arrangert av Skógræktarfélags Íslands.

Da vi igjen satte beina på norsk jord, var den første bemerkningen jeg hørte: Jommen var det mye skaug her!»

Anne Haugens islandsreise ble også viet oppmerksomhet av den andre lokalavisa i hennes region, Oppland Arbeiderblad, der journalisten Frank H. Brandsås skrev følgende reportasje 21. august 1982:

«Opplandsjente planter på Island i sommerferien:

Nysgjerrighet og eventyrlyst førte meg til Island.
Det var først og fremst eventyrlyst og nysgjerrighet som fikk meg til å reise til Island for å delta i skogreisingsarbeid i to uker. For meg har Island alltid vært drømmelandet, og gjennom utvekslingsreisene til Det norske Skogselskap og Skógræktarfélags Íslands ble det mulig å realisere drømmen for en rimelig penge. Ved å delta i det arbeidet som utføres i skogreisingsområdene får jeg turen, maten og oppholdet for 2 000 kroner.

Jeg har drevet en del med skogplanting hjemme tidligere, slik at arbeidet ikke er så veldig uvant. Opplegget er passe hardt, og vi arbeider i det tempo som vi selv vil. Innimellom planting og rydding blir det tid til sightseeing, sauejaging og masse tid i gufubadet – ei slags badstu med svoveldamp fra de varme kildene.

Det er Anne Haugen (23) fra Redalen ved Gjøvik som sier dette til Oppland Arbeiderblads medarbeider på Island. Anne er en av de 60 norske ungdommene som i to uker er med på skogreisingsarbeid på Island.

Det norske Skogselskap og Skógræktarfélags Íslands arrangerer i fellesskap slike utvekslingsreiser hvert tredje år. Siden den første utvekslingsreisen ble avviklet i 1949 har om lag 60 norske ungdommer tredjehvert år arbeidet i de islandske skogene. Samtidig har like mange islendinger fått være med på forskjellig skogarbeid i Norge.

Forskjellig
Island er veldig forskjellig fra det jeg hadde forestilt meg på forhånd, sier Anne Haugen til Oppland Arbeiderblads medarbeider på Island. Jeg hadde ikke ventet meg at det skulle være såpass frodig og flatt her på Island som det ser ut til å være. Gjennom hjemmebesøk til forskjellige islandske familier har vi fått et lite innblikk i hvordan vanlige islendinger lever. Jeg er spesielt imponert over det arbeidet som islendingene legger ned for å få det til å vokse i så vel skoger som private hager.

Den gruppa jeg er med på teller 23 ungdommer i alle aldre. Vi har det kjempekoselig sammen, og jeg vil absolutt anbefale et slikt opplegg til andre ungdommer som er interessert i en litt annerledes sommerferie.

Viktig
For islandsk skogreising er det arbeidet som nordmennene utfører veldig viktig, sier den islandske skogdirektøren, Sigurdur Bløndal til Oppland Arbeiderblads medarbeider på Island. I tillegg til den fine jobben som nordmennene utfører i selve plantefeltene, er de med på å skape overbevisning om at det virkelig nytter å plante skog selv på Island.

Den første utvekslingsturen i 1949 kom i stand etter initiativ fra Torgeir Anderssen-Rysst, som da var norsk ambassadør på Island. På 60-tallet fulgte Norge opp idéen med å gi en pengegave til Island på en million norske kroner, som benyttes til skogreisingsformål. En del av disse pengene er satt inn på et norsk-islandsk skogreisningsfond, og i dag er det disse pengene som gjør det mulig å fortsette det viktige utvekslingsarbeidet.»

Collapse text