Det nye saghuset ved Våler skurlag i Solør slik det så ut høsten 1964. Den 26. februar dette året hadde bedriften vært rammet av en brann, som startet i annen etasje i det daværen...

I januar 1919 vedtok herredsstyret i Våler i Solør å kjøpe et areal i nærheten av jernbanestasjonen på Braskereidfoss med sikte på å etablere Våler kommunale Dampsag & Høvleri. Kommunepolitikerne ønsket å foredle mest mulig av virket fra den 50 000 dekar store kommuneskogen og gardsskogene i bygda lokalt. Vedtaket om at kommunen skulle bygge sagbruk ble fattet i en periode med høye trelastpriser, og i en situasjon der den forholdsvis nyåpnete Solørbanen gav gode muligheter for å få produktene fra sagbruket ut på markedet, samtidig som et privateid sagbruk i Vålbyen var lagt i ruiner etter en brann. Bygginga av dette første sagbruket på Braskereidfoss skal ha kostet om lag 120 000 kroner, en sum som ble belastet kommuneskogens regnskap. Alt i 1921 møtte skogbruket og skogindustrien her til lands et av sine verste konjunkturfall noensinne, noe som nok fikk konsekvenser for aktiviteten ved sagbruket på Braskereidfoss, som bare periodisk var i drift, dels for å sysselsette noen av de mange arbeidsledige i lokalsamfunnet. Etter en ny konjunkturkrise i 1929 gav Våler kommune opp, og leide ut produksjonsfasilitetene til Oslo-firmaet Holth & Foss. Dette selskapet drev sagbruket i ti år med en lokal driftsbestyrer. I 1939 ønsket Holth & Foss å avvikle sitt trelastengasjement i Solør. I denne situasjonen tok tre driftige, lokale skogeiere et initiativ gjennom «Vaaler Fellessalg» – skogeierlaget i bygda – og dannet «Vaaler Skurlag S/L», som fikk 26 lokale skogeiere som andelshavere. Krigsutbruddet i 1940 la en demper på mangt, men okkupasjonsmaktens materialbehov stimulerte trelastmarkedet. Skurlaget i Våler nøt godt av at tyskerne ville bygge militærleir, flyplass og fengsel for krigsfanger på Haslemoen, i sagbrukets nærområde. Inntektene fra materialsalget muliggjorde investeringer i produksjonsmateriellet. Etter fredsslutningen fikk flere av de sentrale aktørene i virksomheten, som også hadde hatt roller i det tyskvennlige partiet Nasjonal Samling, fratatt posisjoner og straffet. Også selskapet, som nå ble kalt «Våler Skurlag A/L», måtte betale for å ha levert trelast til okkupantene og for at de skattebeløpene de hadde bidratt med i krigsåra ikke hadde stått i rimelig forhold til inntjeninga. Trelast var imidlertid en sterkt etterspurt vare i etterkrigsåra, og Våler Skurlag ble drevet videre med overskudd, i hvert fall fram til slutten av 1950-åra. På begynnelsen av 1960-tallet ble videre utbygging av sagbruket på Braskereidfoss et tema, denne gangen med ledelsen i Glommen Skogeierforening som medaktører. Målet var å øke kapasititen fra et årlig tømmerforbruk på 10 – 12 000 kubikkmeter til om lag 50 000 kubikkmeter. Midler til modernisering og kapasitetsutvidelse ble skaffet gjennom en lokal aksjeemisjon og med tilskudd fra det regionale skogeiersamvirket. I 1964 ansatte Skurlagets styre den driftige sagbrukslederen Oddvin Hulleberg (1925-2010) som disponent, men et par uker før han skulle begynne, den 16. mars, ble bedriften rammet av en storbrann som ødela mye av produksjonsmateriellet. Bruket ble gjenoppbygd med et nytt «Gullhøneanlegg» og ei tømmertakende bandsag, som skulle skjære det groveste virket. Med finansiell bistand fra Glommen Skogeierforening og Norges Skogeierforbund ble det også reist ny kontorbygning (1965), fyrhus og trelasttørker (1968 og 1969), justerings- og sorteringsverk (1969-1970), tømmersorteringsanlegg og ny rammesag (1971-1972). I denne ekspansjonsfasen (1966) ble eierskapet til Våler Skurlag omorganisert fra å være et lokalt samvirkeforetak til å bli et aksjeselskap, der skogeiersamvirket fikk stadig større innflytelse. Skogeiersamvirket hadde store planer for videre industriell satsing, og etter langvarige forhandlinger om lokalisering ble det i 1970-71 reist en sponplatefabrikk på nabotomta på Braskereidfoss. Tanken var å etablere et «skogkombinat», der sponplatefabrikken kunne nyttiggjøre seg noe av avfallet fra sagbruket. Ledelsen i skogeiersamvirket valgte å legge sagbruket og sponplatefabrikken inn i samme selskap, «Saga skogindustrier AS». Bygginga av sponplatefabrikken var budsjettert til cirka 30 millioner kroner, men viste seg å koste over 50 millioner. Sponplateproduksjonen møtte også driftstekniske og markedsmessige utfordringer, og ble i første omgang et stort underskuddsforetak, noe som også satte partneren, Våler skurlag, en vanskelig situasjon. Konkurs ble unngått ved omorganisering av skogeiersamvirkets industribedrifter i et nytt, stort selskap, Norske Skogindustrier AS, i dagligtale bare «Norske Skog». Mens dette pågikk hadde sagbruket på Braskereidfoss blitt Norges største. I toppåret 1973 ble det skåret trelast av bortimot 200 000 kubikkmeter tømmer på Braskereidfoss. I andre halvdel av 1970-åra sank produksjonen igjen, blant annet fordi flere sagbruk forsøkte å ekspandere i en region der det ikke var nok tømmerråstoff til alle. Skurlaget pådro seg også negativ oppmerksomhet, dels fordi brukets store rammesag og et oljefyringsanlegg skapte store miljøproblemer i nabolaget, men også fordi bedriftsledelsen og den mannsdominerte fagforeningen i forbindelse med nedbemanning i 1975 valgte å si opp 13 kvinnelige produksjonsarbeidere under henvisning til at de hadde ektefeller som forsørget dem, stikk i strid med ansiennitetsprinsippet. Den siste saken fikk enorm medieoppmerksomhet, og beslutningstakerne ble eksponert for et betydelig press, også fra sine samarbeidspartnere i Norsk Arbeidgiverforening og Landsorganisasjonen. Det endte med at mange av kvinnene ble tatt inn i arbeide igjen, men Våler Skurlag fortsatte å være en mannsdominert virksomhet. I Norske Skog ble sagbruket på Braskereidfoss innlemmet i en trelastdivisjon, som hadde lav prioritet i forhold til skogeiersamvirkets dominerende satsing på papirindustri, og som også hadde en ledelsesstruktur som gjorde virksomheten i Solør ganske perifer. Dette var antakelig årsaken til at Oddvin Hulleberg forlot bedriften i 1977, sannsynligvis også til at flere dyktige etterfølgere forlot lederstillinger ved sagbruket etter forholdsvis kort tid. Administrativt sett ble situasjonen neppe umiddelbart enklere for ledelsen ved Våler Skurlag da Norske Skog i 1985 også kjøpte konkurrenten Langmoen AS i Brumunddal. Utover i 1980- og 1990-åra ble imidlertid flere av de andre sagbrukene som hadde konkurrert med Våler skurlag på tømmermarkedet avviklet, og i 1998 var det slutt på trelastproduksjonen i Brumunddal også. I en periode da flere andre sagbruk ble nedlagt, fikk Våler Skurlag i 1994 mulighet til å investere i ei ny hurtiggående saglinje med en årskapasistet på bortimot 400 000 kubikkmeter tømmer ved toskifts drift. Samme år ble Jan Reinås (1944-2010) konsernsjef i Norske Skog. Under hans ledelse satset konsernet mer og mer ensidig på treholdig trykkpapir (avispapir), der man hadde ambisjoner om å bli en stor internasjonal aktør ved å kjøpe opp konkurrerende virksomheter rundt omkring i verden. I denne fasen ble sagbrukene og sponplatefabrikkene først skilt ut i selskapet Forestia AS, og ved inngangen til 2000-tallet ble dette selskapet overdratt til Moelven-konsernet, som etter et krakk i ferdighusbransjen konsoliderte virksomheten med trelastproduksjon på det skandinaviske markedet som kjernevirksomhet. Dermed ble Våler Skurlag til «Moelven Våler AS». Sagbruksdriften på Braskereidfoss ble videreført sammen med virksomheten på Stolpeterminalen i Elverum. Under Moelven-konsernets ledelse ble virksomheten ved Våler skurlaganalysert og effektivisert, noe som gav gode overskudd noen år, inntil bransjen ble rammet av ei ny finanskrise i 2008-2009. Sagbruket på Braskereidfoss kom seg imidlertid vel gjennom denne lavkonjunkturen også. Bedriften er viktig i et lokalsamfunn der jordbruk og skogsdrift har vært basisnæringer. Før den store ekspansjonen begynte i midten av 1960-åra sysselsatte Skurlaget 25 mann, som hadde sesongarbeid. I løpet av første halvdel av 1970-åra steg antallet medarbeidere til 185 i helårsstillinger. Seinere har rasjonaliseringstiltak, som var nødvendige for at virksomheten skulle være konkurransedyktig, gjort det mulig å redusere staben til 66 medarbeidere (2017).

Bakgrunnen for at det ble reist nytt saghus på Våler skurlag sommeren og høsten 1964 var brannen som oppsto 26. februar samme år, og som la det daværende saghuset i aske. Dagen etter hadde regionavisa Glåmdalen følgende førstesideoppslag:

«Skader for en halv million kroner ved storbrann på Braskereidfoss
SAGHUSET VED VÅLER SKURLAG LAGT I ASKE
Ved 14-tiden i går ettermiddag fikk Per Steinseth se noe røyk sive ut fra 2. etasje på saghuset til Våler Skurlag på Braskereidfoss. Da han noen minutter seinere kom ut igjen, etter å ha ringt brannvesenet, sto hele saghuset i lys lue. Så eksplosjonsartet var den brannen som på kort tid la hele saghuset i aske og forårsaket skader for en halv million kroner.

Brannen kom på et så ubeleilig tidspunkt som vel mulig. Omtrent hele arbeidsstokken på 48 mann, bortsett fra 3, hadde avsluttet arbeidet kl. 13.30 for å delta i Sverre Lundebys begravelse. Og knapt en time etter at folkene hadde gått, slo varmen opp. Utbruddet av brannen var da også litt av en skjebnens merkverdighet, idet den la saghuset i aske samtidig som en av de som hadde arbeidet mest for å få Våler Skurlag i gang, ble stedt til sin siste hvile.

Brannvesenet var nokså snart på pletten, likeså brannvesenet fra Elverum, men man kunne ingen ting gjøre for å hindre at selve saghuset ble ødelagt. Derimot gjorde begge brannvesen en verdifull innsats når det gjaldt å begrense ilden. Det lyktes da også, selv sorteringsanlegget som var bygget i vinkel med saghuset, greide man å redde. Barkeanlegget tok heller ingen skade, heller ikke høvleriet, som ligger et godt stykke unna.

Feil ved en sagmotor?
Hva årsaken til brannen er kan det selvsagt ikke sies noe bestemt om på det nåværende tidspunkt, men det er ting som tyder på at det kan skyldes feil ved en av sagmotorene. Dagen i forveien, altså tirsdag, hadde det røket flere sikringer ved ei bestemt sag. Og brannen så ut til å ha begynt akkurat ved denne saga.

Beskjeftiget nå 48 mann
Våler Skurlag er utvilsomt den bedrift i Våler som beskjeftiger flest mennesker og brannen vil bety mange kjedeligheter også for de ansatte. Ved selve saga var det nå 25 mann som arbeidet, ved hele Skurlaget var det i alt 48 mann.

Det at skuren nå blir helt avbrutt kan få mange kjedelige følger for de som arbeidet utenom saga. Selv om man har en del materialer som kan bearbeides videre på høvleriet, vil det snart gå etter. Hvilket troligvis betyr mer eller mindre ledighet for flere av de ansatte.

13 000 kbm uskåret
Skuren gikk nå for fullt, og etter det «Glåmdalen» erfarer hadde man 13 000 kbm tømmer uskåret ennå.

Man må vel gå ut fra at alt som kan gjøres kan bli gjort for snarest mulig å komme i gang igjen. Etter hva «Glåmdalen» forstår kan det komme på tale å forsøke å få reist ei provisorisk sag. Spørsmålet om få gjort unna skuren ved å leie seg inn på ei annen sag kan kanskje også komme på tale.

Både brann- og avbruddsforsikring i orden
Selve Skurlaget vil vel ikke lide noe særlig tap, da både brannforsikring og avbruddsforsikringen var i orden. Alle bygninger og maskiner på Skurlaget var assurert for 1,5 millioner kroner, og som nevnt i innledningen kan man regne skadene som ble anrettet ved brannen i går til rundt en halv million kr.

Brannen ble fort kjent over hele bygda, og svært mange mennesker kom etter hvert til stede og bivånet triste skuespill med røyk og flammer og mennesker som kjempet mot ilden.»

Mandag 7. september 1964 hadde regionavisa Østlendingen et usignert oppslag om gjenoppbygginga av Våler skurlags sagbruk på Braskereidfoss etter brannen:

«Våler skurlag satser millionbeløp til nybygg og utstyr
Det nye saghuset vil ha nyheter å vise fram, både i byggemåte og utstyr

Det nye saghuset ved Våler skurlag på Braskereidfoss blir et bygg som ruver godt i landskapet. Det har en grunnflate på 600 kvadratmeter og føres opp i to etasjer. Arbeidet med bygget er kommet så langt at taket nå er på plass og man kan ta til med veggene. Man regner med å ha huset ferdig til skursesongen begynner.

NY TAKKONSTRUKSJON
Det er Skurlagets egne folk som står for byggingen og både bygg og utstyr vil få noe nytt å vise fram, forklarer disponent Oddvin Hulleberg. Når det gjelder selve bygget, så er det nyttet tak-konstruksjoner som går under navnet amerikanske takkonstruksjoner, eller «Gang-Nail»-systemet, som det offisielle navnet er. Takstolene, som leveres ferdige fra fabrikken, er selvbærende, slik at man slipper innvendige bærevegger. Dette er jo av stor betydning i fabrikklokaler. Her i det nye saghuset får man således en hall på 600 kvadratmeter uten noen som helst søyler. Det som særmerker dette systemet som er brukt her, er en spesiell galvanisert spikerplate til tømmerforbindelse. Systemet er gjennomprøvd i Amerika og har vært til grundig testing her hjemme. Belastningsprøver er utført i full målestokk og har vist gode resultater for takstoler med fritt spenn på opptil 20 meter. Systemet muliggjør også en mer effektiv isolasjon, fleksible innredninger og byggetiden blir kortere.

ISOLERTE VEGGER
Det nye saghuset ved Våler Skurlag blir også mye mer solid enn hva vi tidligere forbandt med slike hus. Man får nemlig isolerte vegger som innvendig blir helt kledd med brannherdende plater. Det er mulig at man også vil få en eller annen slags form for oppvarming, forteller disponent Hulleberg under omvisningen. Som en midlertidig ordning vil kanskje bli satt inn en varmluft-vifte, mens man overveier å bruke noe av all flisen som produseres til oppvarming. Dette er noe man vil se litt nærmere på.

STØRRE KAPASITET MED FÆRRE FOLK
Foruten en «Gullhøne» som man også hadde i det tidligere sagbruket, så vil man få en tømmertagende båndsag. Den blir en-mannsbetjent. Fra et dashbord kan denne mannen greie alle operasjoner. Sagen er beregnet på det beste og største tømmer. Det blir også mange finesser ved de nødvendige hjelpeapparater, slik at man faktisk får større kapasitet med færre folk.

I underetasjen til den store hallen blir plassert en rekke transportører i tilknytning til sagbruket. Her blir også en stor verkstedhall. Skurlaget driver eget verksted som også utfører arbeid for andelseierne. Dette blir nå utvidet.

NYTT HØVLERI I NESTE OMGANG
Våler Skurlag har i lengre tid arbeidet med rasjonalisering og moderniseringsplaner. Brannen i vår førte imidlertid til en forrykning i prioriteringslisten, sier disponent Hulleberg. Det var høvleriet man ville ta i første omgang, men så ble altså sagbruket lagt i aske, og det var det som måtte komme først. Det er ikke noe lite løft. Med utstyr er det millionbeløp det dreier seg om. I neste omgang kommer så høvleriet. Videre trenger man administrasjonsbygg og tørke. Dermed skulle man stå bra rustet til den produksjon man nå har i gang.»

Collapse text