Fra befaringa styret i Klarälvens Flottningsförening hadde langs den øvre delen av Trysilvassdraget den 22. mai 1986. Sentralt i dette bildet ser vi Kent Roger Asserståhl fra tref...

Femundselva, Trysilelva og Klarälven er navn på hovedåra i et vassdrag som har sine kilder i Femundstraktrene i Engerdal i Norge og sitt utløp i Vänern ved Karlstad i Sverige. Vassdraget er om lag 460 kilometer langt, hvorav cirka 300 på svensk side. Nedslagsfeltet er på omkring 11 850 kvadratkilometer. I dette området er det framfor alt skogen som preger landskapet. Vassdraget har vært mye brukt som transportåre for tømmer. I den nedre delen, på svensk side, skal det ha vært fløting på 1600-tallet. Etter hvert som de store dimensjonene, sagtømmeret, her ble uthogd, kjøpte tømmerhandlerne virke stadig lengre oppover langs elva. Politiske motsetningsforhold mellom Danmark-Norge og Sverige innebar imidlertid at eksport av norsk tømmer på elver som rant over grensa til nabolandet var forbudt. Svenske myndigheter ville heller ikke at svensk tømmer skulle selges til norske trelasthandlere. De politiske spenningene hemmet tømmeromsetningen langs den norske delen av Trysilvassdraget. Lenge var det slik at lovlig tømmeromsetning fra Trysilvassdragets norske nedslagsfelt bare kunne skje ved å kjøre virket på snøføre fra lensesteder ved Trysilelva over kjølen mot vest for videre fløting på Glommavassdraget (fra Jordet mot Osen og fra Høljes mot Flisavassdaget). Trelasthandlerne i Kristiania var imidlertid klar over de store ressursene i grensetraktene, og sikret seg skog. Mot slutten av 1700-tallet ble det ført forhandlinger med svenske myndigheter om tømmerfløting over riksgrensa, og det endte med at man i 1791 lempet på restriksjonene. Etter at Norge i 1814 ble skilt fra Danmark og tvunget inn i en personalunion med Sverige vedtok Stortinget «Lov om Vasdragenes benyttelse af Svenske Undersatter» (av 25. oktober 1815). Her heter det blant annet at «Vasdragene i Riget skulle være aabne for og kunne benyttes af svenske Undersaatter ved Fremdriften af deres Skovproducter, saalænge en lige Bestemmelse for norske Undersaatters Brug af Vasdragene inden Sverriges Riges Grædser i Sverrige har Lovskraft. Denne Brug af de norske Vasdrage skal dog være forbunden med Iagttagelse af, hvad der, for at forekomme Misbrug og Uleiligheder, maatte findes fornødent at anordne». I Trysil og Engerdal fantes det ved inngangen til 1800-tallet bare 15 små gardssager som produserte planker og bord til lokalt forbruk. Ved Vänern derimot, fantes det trelasthandlere som etterspurte store tømmerkvanta. «Herrar Timmerhandlare på Clara Elf med deri fallande Vattendrag» skal ha etablert en fellesfløtingsforening tidlig på 1800-tallet. Denne organisasjonens møteprotokoller fra 1832 og framover skal være bevart i Värmlandsarkivet i Karlstad. Trelasthandlerne inngikk også langsiktige leveranseavtaler med skogeierne langs sidevassdragene mot å gjøre disse vassdragene lettere fløtbare ved sprenging av steinskjær og bygging av ledeskjermer og dammer, som gjorde det mulig å samle opp tilstrekkelige mengder fløtingsvann. Likevel hendte det at det tok et par sesonger å få tømmeret ut av tverrelvene. I hovedvassdraget var fløtinga mer effektiv, spesielt etter at det ble foretatt sprengingsarbeider i et par av fossene der. Det kan dokumenteres at det har vært fløtet betydelige mengder tømmer fra Engerdal og Trysil til skogindustrien ved Vänern fra 1840-åra og framover. Fløtingskvantumet var størst i 1950-åra, med et årsgjennomsnitt på bortimot 150 000 kubikkmeter (fastmasse). Fra 1960-åra begynte sagbruk på Drevsjø i Engerdal og i Trysil å kjøpe opp sagtømmerkvalitetene. Etter den tid var det bare massevirke som ble fløtet til Sverige. I 1950-åra bygde Klarälvens flottningsförening en stor terminalplass for lastebiltransportert tømmer ved Røskjota i Engerdal, der virket ble lagt til tørk før utislaget og fløtinga startet, noe som reduserte søkketømmerandelen. Fra midten av 1960-åra ble det bygd flere slike anlegg. Velteplassene eller tømmerterminalene fikk virke som var framkjørt på et stadig mer finmasket nett av skogsbilveger. På denne måten kunne fløtinga på sidevassdragene først begrenses og etter hvert avvikles. Hovedløpet i Trysilvassdraget hadde likevel, som det siste vassdraget i Norge, løstømmerfløting fram til 1991. I sluttfasen ble virksomheten viet betydelig oppmerksomhet. NRK fjernsynet produserte dokumentasjonsfilm fra Trysil-fløtinga og Thorbjørn Bakken lagde reportasjebok med tittelen «Rompa her!» I 1991 kom også Hedmark fylkeskommune og Fylkesmannen i Hedmark, med innleid bistand fra museene i fylket, med rapporten «Fløtningsinnretninger i Hedmark», der kulturminnene etter fløtinga i Trysilvassdraget var dokumenterte.

Da det ble kjent at skogindustrien i Karlstad ville avvikle fløtinga av tømmer i Trysil- eller Klarälvvassdraget ble virksomheten et politisk tema. Den 29. mai 1990 fant følgende ordveksling sted i stortingets spørretime:

«Spørsmål 14
Presidenten: Dette spørsmål fra representanten Magnar Sortåsløkken til miljøvernministeren, vil bli tatt opp av representanten Per Aunet.

Per Aunet: Jeg skal få stille miljøvernministeren følgende spørsmål: «Hvert år fløtes det over 100 kubikkmeter tømmer i Trysilelva de opptil 40 milene fra Engerdal/Trysil til Stora Skogs fabrikk ved Karlstad i Sverige. Dette er den desidert mest miljøvennlige tømmertransporten i verden, samtidig som det gir mange arbeidsplasser i utkantkommuner. Nå vil Stora Skog stoppe dette og overføre transporten til vei.

Hva kan miljøvernministeren gjøre for å forhindre dette?»
Statsråd Thorbjørn Berntsen: Representantens spørsmål dreier seg om myndighetenes mulighet til å styre den enkelte transportbrukers valg av transportmiddel. Når det gjelder den konkrete saken, har vi ingen hjemmel for å pålegge fortsatt fløting. Jeg viser til at Stortinget i 1981 vedtok en endring i samferdselsloven som innebærer at samferdselsmyndighetene ikke lenger kan behovsprøve tildelingen av løyver for godstransport.

Ut fra et miljøvernsynspunkt er det selvsagt beklagelig at tømmertransporten nå flyttes over på vei. Jeg har hatt et møte med ordførerne i Trysil og Engerdal kommuner med gjensidig orientering om saken. På bakgrunn av dette møtet og en utredning om kostnadene til nødvendig veiopprustning som jeg skal få tilsendt, vil jeg vurdere å tilskrive min svenske kollega og be om hennes syn på saken.

Det er et viktig prinsipp i miljøpolitikken at sektorene selv skal ta hensyn til miljøkonsekvensene av sine handlinger. Myndighetenes oppgave er gjennom rammebetingelser å gi klare signaler til transportkjøpere og -selgere om hva de bør velge.
Det er imidlertid ikke aktuelt å gå tilbake til en ordning med direkte regulering av valg av transportform. Derimot arbeider Regjeringen med å få til et helhetlig avgiftssystem som skal bidra til at de forskjellige transportformene får en samfunnsøkonomisk riktig pris også hva gjelder veiholds-, ulykkes- og miljøkostnader.
Per Aunet: Jeg takker statsråden for svaret. Tømmer som fløtes 40 mil på stille vann, skal over til støyende trafikk. Utslipp av karbonmonoksid, karbondioksid, nitrøse gasser, hydrokarboner økes. Ulykkesfrekvensen i trafikken vil sannsynligvis gå opp. 37-38 arbeidsplasser forsvinner. Kulturminnevern som basis for miljøvern reduseres.

Det er ofte strid om valg mellom arbeidsplasser og miljø. Her eksisterer ikke det problemet. Her får en både i pose og sekk dersom fløtingen får fortsette. Jeg håper kapitalkreftenes kortsiktige og hensynsløse holdning til miljøproblemene ikke får seire uten videre innsigelser fra miljøvernmyndighetene. Jeg vil anmode miljøvernministeren om ikke bare å vurdere å kontakte den svenske miljøvernminister, men ta slik kontakt, og ønsker lykke til i arbeidet for å løse et problem og samtidig holde arbeidsplasser innen tradisjonell fløting.

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Da jeg fikk meg forelagt denne saken, var jeg selvfølgelig i utgangspunktet helt innstilt på å gjøre det jeg kunne for å opprettholde fløtingen – og det av mange grunner, ikke minst av de grunner representanten Aunet nå nevnte. Vi har imidlertid ingen hjemmel for å bestemme hva slags transportpolitikk Stora Skog, som er en svensk bedrift, skal drive. Det er i så tilfelle svenske myndigheter som må – dersom de kan – gripe inn overfor Stora Skog og bestemme at de skal driver med fløting istedenfor å kjøre tømmeret på veien. Dette fører, som representanten Aunet sier, med sig at vi får økte veikostnader. Veistandarden må opprustes.
Men det som de to ordførerne jeg nevnte i mitt første svar, var mest engstelige for, var at det skulle oppstå en kritisk situasjon, slik at Stora Skog rett og slett sa: «Dere kan beholde tømmeret selv, for vi har tømmer nok!» Vi ble vel på en måte oppfordret til å fare varsomt fram i den saken, slik at iallfall ikke det skjedde. Men jeg skal orientere min svenske kollega om hva som faktisk har skjedd på grunn av beslutningen i Stora Skog.

Per Aunet: Jeg er glad for at miljøvernministeren vil ta kontakt med den svenske miljøvernministeren. Informasjonsdirektøren i Norske Skog har nettopp uttalt at for å dekke papirbehovet i verden framover må det settes i gang en papirmaskin som produserer 100 000 tonn papir hver uke fram til år 2000. Om svenskene truer med ikke å kjøpe tømmeret vårt, er det kanskje muligheter for å la Norske Skog å utvide og skaffe ytterligere arbeidsplasser i Norge. Mulighetene er mange.»

Collapse text