100
Vriing av vidjespenning. Arbeidet ble utført med emnet festet til et toppet lite bjørketre ved Stenbekkoia ved Femundselva våren 1986. Demonstrasjonen av hvordan ei slik vidjespenning ble til var en del av befaringsprogrammet for styret i Klarälvens Flottningsförening dette året. Mannen på bildet skulle vise hvordan fløterne i Trysilvassdraget tradisjonelt hadde lagd og brukt vidjespenninger til å holde på årene i båtene de brukte når de rodde ut i elva for å løsne tømmerhauger som hadde satt seg fast i den sentrale delen av elveløpet. «Renninga» til disse vidjespenningene eller «viubanda» var småbjørk, ofte stubbeskudd. Lettest å arbeide med var dette råstoffet nettopp i fløtingssesongen tidlig på sommeren. Helst skulle det være lite kvist på renninga. Arbeidet startet med at det som fantes av kvist ble skåret vekk. Deretter skrapte man av barken, gjerne med nakken på kniven, nesten helt opp til den groveste enden. Deretter skulle emnet vris fra topp mot rot, langsomt og forsiktig. Vriinga gikk tyngre og tyngre jo mer man nærmet seg rotenden. Poenget ved denne bearbeidinga var at langsgående fibrer (cellevev) delvis ble frigjort fra hverandre, slik at emnet ble smidig og lettbøyelig, uten tilbøyelighet til å knekke. I en slik tilstand kunne emnet vris og tvinnes til en ring med ei løkke i den ene enden og ei kringleformet spenne i den andre. Slike spenninger kunne brukes til å holde i hop så mangt, også båt og årer.
Photo: Ljøstad, Ole-Thorstein / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo