Photo: Fossum, Tore / Anno Norsk skogmuseum

Accept license and download photo

Portrett av Magnus Tveitane (1906-1994) fra Vrådal i Kviteseid i Vest-Telemark. Fotografiet er tatt på ei tømmervelte ved innsjøen Nisser, der Tveitane var skipper på «M/S Fram», ...

Arendalsvassdraget har sine kilder i heiområdene mellom Skiensvassdraget i øst og Setesdal i vest. Vassdraget har et nedslagsfelt på om lag 4 000 kvadratkilometer, hvorav omtrent h ...

Arendalsvassdraget har sine kilder i heiområdene mellom Skiensvassdraget i øst og Setesdal i vest. Vassdraget har et nedslagsfelt på om lag 4 000 kvadratkilometer, hvorav omtrent halvparten av arealet er dekket av produktiv skog. Mye av terrenget er kupert og berglendt. Arendalsvassdraget omfatter flere store sjøer, hovedåra Nidelva samt om lag 40 sideelver, hvor det har vært tømmerfløting. De topografiske forholdene innebærer at mange av elvene har svingete løp med stryk og fosser. Topografen Amund Helland skrev om Arendalsvassdraget at det var fult av «fosser, hvori tømmeret splintres, af skjær hvor det danner sig vaser, og af bagevjer hvor tømmeret danser rundt og males op» («Topografisk-statistisk beskrivelse over Nedenes amt», Kristiania 1904, side 252). Lenge var fløting på vassdraget likevel den eneste måten å få tømmer fra bygder som Fyresdal, Vrådal og Nissedal i Vest-Telemark, og fra Åmli, Gjøvdal og Froland i Aust-Agder fram til et tømmerkjøpende marked. Hestetransport over lange avstander dugde ikke for tungt gods i det terrenget man han i denne landsdelen. Tømmeret hadde lett for å hope seg opp i vassdraget, slik at det tok flere sesonger å få det fram til kysten. Dette innebar naturligvis kvalitetstap. Helland og flere observatører før ham gav uttrykk for at kjøpmennene i Arendal kynisk brukte de vanskelige fløtingsforholdene til å presse tømmerprisene ned, og at de tjente mer på dette enn de tapte på kvalitetsforringelsen. De skogeiende bøndene i bygdene ovenfor hadde knapt andre verdier som kunne omsettes i penger enn tømmeret fra skogen, og følgelig måtte de, uansett tømmerpriser, selge for å skaffe seg kontanter til å betale skatter og kjøpe varer som ikke kunne produseres lokalt. Mye tyder at de etablerte tømmerhandlerne i Arendal også gjorde sitt beste for å hindre at nye aktører fra å komme inn i tømmerhandelen. I 1789 approberte kongen i København en forordning som tok sikte på en bedre ordning av fløtingsforholdene i vassdraget, og dermed ei bedre samfunnsøkonomisk utnytting av ressursene fra skogene i innlandsbygdene. Det skulle dannes en fellesfløtingsforening der alle tømmerkjøpere skulle ha lik stemmerett, uansett hvor mye tømmer de hadde i vassdraget. Kjøperne skulle velge en formann, som skulle innkalle til fløtingsmøter. Fra disse møtene skulle det føres protokoll. En av fløtingsmøtenes viktigste oppgaver var å ansette en fløtingsinspektør. Det var kjøpmennenes plikt å lønne ham såpass godt at han kunne leve godt av dette embetet, uten å måtte ta andre lønnete oppdrag. Fløtingsinspektøren skulle ansette fløtere oppover langs vassdraget, fortrinnsvis folk som bodde i nærheten av vassdraget, og som kunne rykke ut raskt når det var behov for dem. Inspektøren skulle også føre regnskap for virksomheten, og utlikne utgiftene på de involverte trelasthandlerne. Organiseringa av fellesfløting bidro antakelig til noe mer ordnete forhold rundt fløtinga i Arendalsvassdraget, for forordningen fra 1789 ble fornyet og forlenget. Fløtinga i dette vassdraget var imidlertid fortsatt problematisk. Da Thorvald Mejdell, en av pionerene som reiste til Tyskland for å ta skogfaglig utdanning i 1850-åra, kom til denne regionen, hadde han atskillig å utsette på hvordan lokalbefolkningen organiserte og praktiserte skogsdrift og tømmerfløting. Fløterne ble betalt per tylft. Dermed holdt de på så lenge det var rikelig med flomvann, for da gikk arbeidet forholdsvis lett unna. Når vannføringa sank, slik at det ble vanskeligere å få virket fram, gav de seg, uansett om det var mye tømmer igjen i vassdraget. På denne måten ble stokker i hopetall liggende i vassdraget fra sesong til sesong. Slikt tømmer tapte seg i kvalitet, og det fungerte som stengsel for de neste sesongenes fløtingstømmer. Ekstra problematisk var innsjøfløtinga, der det i stor utstrekning var vinden som avgjorde om stokkene kom fram. I 1853 bestemte man at det skulle anvendes 10 000 spesidaler, dels offentlige penger, dels penger fra en tømmeravgift, til å forbedre fløtingsforholdene i Arendalsvassdraget. Da dette var gjort måtte man konstatere at de tiltakene man fikk gjennomført for dette store beløpet «have paa langt nær ikke viist sig tilstrækkelige». Følgelig gikk myndighetene inn for at det fortsatt skulle legges avgifter på fløtingstømmeret i Arendalsvassdraget med sikte på å finansiere tiltak som skulle gjøre vassdraget bedre fløtbart. På denne måten skaffet man midler til sprenging av steinskjær, bygging av dammer, ledeskjermer og lenseanlegg. I slutten av 1860-åra bevilget Stortinget penger til et sluseanlegg mellom Nisser- og Vråvatna. Dermed ble det mulig å ta i bruk slepebåt til buksering av tømmer på innsjøene. Disse tiltakene førte til at det fra omkring 1870 var overveiende sannsynlig at tømmer som ble levert øverst i vassdraget nådde fram til Arendal i løpet av en fløtingssesong. Dette hadde positiv innvirkning på tømmerprisene. Bedre fløtingsforhold og høye tømmerpriser betydde også at skogeierne kunne tjene penger på hogster i skoger som tidligere hadde ligget for langt av lei til at det lønte seg å drive ut tømmeret, og på sortimenter som tidligere hadde vært langt på veg uomsettelige. I 1862, mens arbeidet med å gjøre Arendalsvassdraget til ei bedre transportåre for tømmer, ble fellesfløtingsforeningen omorganisert ved at også representanter for kommunene oppover langs vassdraget fikk plasser i fløtingsstyret. I praksis betydde dette at også leverandørene fikk en viss innflytelse over virksomheten. Det ble altså investert mye i «elveforbedringer» i Arendalsvassdraget i 1850- og 60-åra, men det var på 1900-tallet flere av de mest imponerende fløtingsanleggene her ble bygd, blant annet tømmerrenner i fjell og på bruer over djupe revner i landskapet, som skulle ta virket trygt og effektivt forbi de vanskeligste partiene i elva. Da fløtinga i Arendalsvassdraget ble avviklet i 1970 disponerte fellesfløtingsforeningen her ti tømmerrenner med en samlet lengde på om lag 15 kilometer. I åra forut for dette hadde Arendalsvassdraget vært regnet for det sjuende største fløtingsvassdraget i Norge, med årlige fløtingskvanta på mellom 100 000 og 150 000 kubikkmeter tømmer. Som minne om virksomheten produserte Norsk Skogbruksmuseum den kulturhistoriske dokumentarfilmen «Med tømmer fra hei til hav». Dette og en del andre stillbilder ble også tatt under filmopptakene den siste fløtingssesongen. I ettertid er det etablert et lite fløtingsmuseum på Bomsholmen i Øyestad.

About the object

IdentifierSJF.1996-01707
Avbildet personTveitane, Magnus (1906 - 1994)sikker
- Adresse,Telemark Kviteseid Vrådal
- ProfessionSkipper
- GenderMann
- NationalityNorsk
- DigitaltMuseumSearch in «Tveitane, Magnus»
Avbildet stedNorge Telemark Nissedal Nisservann
Specific subject termsPortrett Drakt Tømmerfløting
Subject
Portrett av Magnus Tveitane (1906-1994) fra Vrådal i Kviteseid i Vest-Telemark. Fotografiet er tatt på ei tømmervelte ved innsjøen Nisser, der Tveitane var skipper på «M/S Fram», en slepebåt som ble bygd i 1909 og som bukserte tømmer for Nidarå Fellesfløtningsforening over innsjøene Nisser og Vråvatn, i noen tilfeller helt fra Treungen til Vråliosen, en strekning på 65 kilometer. Bruken av vassdraget som transportåre for tømmer pågikk fram til og med 1970, da dette fotografiet ble tatt. Magnus Tveitane var på dette tidspunktet en 64 år gammel mann med grått, litt tynt hår. Han var kledd i rutete bomullskjorte med ei lys trøye under, og han hadde bukseseler over skuldrene.

I boka «Arendals Vasdrags Brugseierforening» (1987) gjengir Andreas Vevstad dette fra et intervju med Magnus Tveitane:

«KAPTEIN MAGNUS PÅ FRAM

Eg sleit ut 2 direktørar og var godt på veg med den tredje då Fram blei lagt opp, sa Magnus Tveitane på slepebåten Fram ein februardag 1987. Han hadde sin første arbeidsdag for Fellesfløtningen som fyrbøtar på Fram i 1920, 14 år gamal, og han var om bord i 4 sesongar. Så gjekk han over på D/S Dølen, som gjekk i rute på Nisser og Vråvatn, slik han hadde gjort i mest eit halvr hundreår. Men i 1929 blei Mathias Tveitane, som då hadde ført Fram, sjuk – og Hoel og Gauperå spurde om eg ville overta, fortel Magnus. I mellomtida hadde han skaffe seg kystskipparsertifikat ved Sjømannskulen i Porsgrunn, og for det gjeld det inga tidsavgrensing. Derfor var Magnus klart til å overta kommandoen på Fram då denne blei sett i fart som turistbåt sommaren 1987. Mannen var den same, men ny uniform hadde han fått, kaptein Magnus Tveitane på S/B Fram, som då gjekk under Straand Hotells flagg. Ei slik utflagging lyt ein tåle, meiner Magnus.

Fram blei bygd i Porsgrunn, men sett saman på stranda ved Nisser, minnest Magnus. Johan Straand køyrde kjølen over heia med 4 hestar føre. Det måtte militær hjelp til for å ordne med trafikken.

Men det var slepebåten me var interessert i, og korleis var han i tømmerfløytinga? Kor mykje tømmer tok han med seg kvar vende? 4 000 – 5 000 kbm var det vanlege, men det hende me tok opp til 6 500 kbm. Du veit Hoel masa og ville ha tømmer på elva. På det jamne drog me ut 40 000 kbm i året, men det hendte me rokk 50 000 kbm.

Kor lang tid tok ein tur ut Nisser?

Frå Sundet ved Vråvatn tok det gjerne 24 timar, men det hende me bruka 40. Så lenge me hadde dampmaskin, d.v.s. til 1952, kunne me stå og stampe på same flekken i timevis, - ja, det hende me gjekk attover og. Du veit det er flod og fjøre i Nisser? Legg Magnus til. Første gongen eg merka det var me på veg ut Fjonesundet med 4 500 kbm på slep. Det var nordavind, slik at me hadde vinden med oss, men likevel blei me liggande heilt stille. Då såg eg at om vinden gjekk sørover, gjekk vatnet nordover. Det var ikkje anna å gjere ennå få ut ei line. Etter 4 timar snudde straumen, og me kunne halde fram. Seinare har eg merka det same mange gonger. I Krintolsundet er det 20 minutts periodar, men i Storfjorden går det 4 timar.

Korleis var arbeidet året igjennom?

Me tok til å gjere oss klar like over påske. Det var mangt å gjere om bord etter vinteren, og det hasta å kome i gang med tømmerslepinga så snart det var råd. Men mange skogeigarar somla og venta i det lengste med å levere. Så var det å drive på så lenge det var tømmer, og då gjekk det døgnet rundt. 12-14 timar i døgnet var det vanlege, men ingen våga å skrive 24 timar, jamvel om det var det rette somme gonger.

Tømmeret blei samla i ringbommar, anten utanfor elveosen eller der det blei slått på vatnet. Fram hadde sin eigen slepebom, som meg bruka frå år til år. Når det var tømmer nok til eit slep, gjorde me ein tur og ringa inne det tømmeret me ville ha med, og så var det å dra utetter. Var det i Vråvatn, laut me løyse bommen før me kom til dammane, og la tømmeret gå fritt igjennom. Så var det å samle det og få bommen på plass att. Også Krintolsundet var så smalt at me laut løyse bommen for å få tømmeret gjennom. Fram hadde med seg eit eige fløytarlag som tok seg av dette arbeidet.

Korleis var det å vere fyrbøtar?

Det var eit slit, for me fyra med famneved som blei levert langs strendene. Vedlaga var ofte sett i dei verste avhola du kan tenke deg. Når vatnet var lite, hendte det at me måtte kaste veden 2-3 vender før me fekk han om bord. Då stapla me så mykje det var plass til på dekk, og dessutan hadde me ein stor pråm som tok 2-3 famner, på slep. Som oftast hadde me med oss ein unggut til å kaste veden frå pråmen om bord i Fram. Det var hardt medan det sto på, men elles hendte det ofte at guten somna på vedlasset.

Magnus var med Fram så lenge denne var i vanleg arbeid. Etter det hendte det at han tok ein tørn om bord på Dølen. Fram, som bare var slepebåt, gjekk 3-4 månader kvart år, medan Dølen gjekk så lenge sjøen var farande. Magnus minnest blåbærtida, då folk plukka blåbær og selde til England. Bæra blei plukka og rensa om dagen, og levert i fliskorger på brygga. Så gjekk Dølen frå brygge til brygge og henta bæra, og det kunne bli store staplar på dekk. I Tveitsund blei bæra levert på jernbanen, og så gjekk dei med kveldstoget til Arendal, der Englandsbåten kom innom for å hente dei.

Anna frakt? Dølen blei lagt opp i 1936, men 3 år seinare blei han sett i fart att. Då gjekk han m. a. med tørrvedstuvar frå Horgevika til retorten i Treungen. I krigsåra frakta han russiske fangar over Nisser til Frostdøl, der dei hogg tømmer og ved. Magnus minnest vel kor dårleg kledde dei var og kor dårleg kost dei fekk. Det var helst stampe, laga av kålrot, dag etter dag.

Dølen gjekk ei tid i malmtransport frå Søftestad Gruver til Tveitesund. Malmen blei først frakta med lekter og seinare med jernbanen til Arendal.

Det er ei mangfoldig soge Magnus kan fortelje om båtane på Nisser. Han minnes t.d. ein gong dei skulle ha besøk av skipskontrollen på Dølen, og han kravde å få sjå dampkjelen. Men den var bygd inne, så der var ingen opning. Men mannskapet visste råd: Dei tok eit vedtre og kvesste det som ein blyant, og dreiv det gjennom platene og laga kikkhol. Etterpå blei holet tetta med sement, og etter kvart gjekk det mykje sement med for å halde båten i orden.

Då Fram skifte ut den gamle dampmaskina med ein dieselmotor i 1952 måtte det også sement til, for å gje den ballasten som måtte til. Men du skulle høyrd båten før me fekk lydpotte på motoren! Det var dei som lika den låten og. Eit av dei store arbeida under moderniseringa har våre å få ut all sementen, slik at plass og rom kunne nyttast til andre føremål.

Men jamvel for ein kaptein ga Nisser bare eit halvt års arbeid. Resten av året laut han gjera anna, og det går framleis gjetord om Magnus som tømmerhoggar. Ein gong tok han på seg ei drift for ein av de større skogeigarane i Vrådal, - og Magnus hadde lagt heile skogen nedpå, om han ikkje hadde sluppe opp for bensin, blei det sagt. Det var då inga sak, sa Magnus, - eg hadde medvind og ny motorsag. Han var 70 år den gongen.»
Type Photograph