Ledere fra skog- og landarbeidernes intersseorganosasjoner i Norge, Sverige og Sovjetunionen, samlet til vennskapskomitémøte på Kongsvinger 12.-14. april 1929. Gruppa er samlet på...
Den første fagforeningen med ambisjoner om å organisere norske jord- og skogbruksarbeidere ble stiftet i Elverum vinteren 1912 under navnet Norsk skog- og jordbruksdasrbeiderforbun ...
Den første fagforeningen med ambisjoner om å organisere norske jord- og skogbruksarbeidere ble stiftet i Elverum vinteren 1912 under navnet Norsk skog- og jordbruksdasrbeiderforbund. Organisasjonen hadde fra starten 18 lokale lokalforeninger med til sammen om lag 400 individuelle medlemmer, de aller fleste fra Hedmark. Mange av arbeiderne i disse næringene hadde imidlertid bare sesongarbeid og et nokså spinkelt inntektsgrunnlag. Fagorganisasjonenes politiske motstandere drev dessuten en målbevisst kampanje mot Skog- og jord-foreningene og det sosialistiske holdningene de representerte. Medlemstilslutningen var ustabil. Organisasjonen greide likevel, med et visst hell, å organisere en del streiker blant tømmerfløterne i Østerdalen og Solør, som var Skog- og jords kjerneområde. Og i de gode tidene for skogbruket under 1. verdenskrig gikk det ganske bra for forbundet. Tilslutningen kulminerte i 1918 med drøyt 3 000 medlemmer. Med konjunkturfallet ved inngangen til 1920-åra falt imidlertid etterspørselen etter arbeidere til skogsdrifter og fløting og oppdragsgivernes betalingsvilje. I en slik situasjon ble det stadig vanskeligere for fagforeningene å vinne fram med sine krav for den kollektive medlemsmassen. I 1921 raste medlemstallet ned til 600, og det stanset ikke der. Det var ingen støtte å hente fra Landsorganisasjonen, som prioriterte industriarbeidermiljøene og arbeiderklassen i byene, og ville ha skog- og landarbeiderne over i Papirarbeiderindustriforbundet. Dette forbundet tok oppgaven alvorlig, og gjorde sitt beste for å rekruttere skogsarbeidere. Dette førte dem opp i en serie streiker, som påførte Papirarbeiderforbundet store utgifter, og blant arbeiderne i treforedlingsindustrien var det ikke populært å stadig bli presset ut i sympatistreiker med vanskeligstilte tømmerfløtere. Noen lokale fagforeninger holdt det for øvrig gående uten forbundstilknytning. I midten av 1920-åra arbeidet særlig Peder H. Vestad for å få i gang igjen et forbund for arbeidsfolk på landsbygda. Dette arbeidet ble stimulert av den arbeidskonfliktene i fløtingsvassdraget Julussa i Elverum og Åmot, som toppet seg i 1927. Denne høsten møttes 44 utsendinger fra skog- og landarbeidermiljøer i Hedmark, Oppland og Akershus i Vinger for å danne et nytt Norsk skog- og landarbeiderforbund. Etter lange diskusjoner valgte møtet daværende redaktør i Kongsvinger arbeiderblad, Johan Ødegård, til formann og Peder H. Vestad til nestformann. Forbundet ble møtt med kraftig motstand fra skogeiermiljøene, og på Austmarka i Eidskog gikk en skogbestyrer straks inn i samarbeid med miljøer som var inspirert av den svenske organisasjonen Centralförbundet för Arbetets Frihet, som slik de fagorganiserte så det, var en streikebryterorganisasjon. Skog- og landarbeiderforbundet kom imidlertid styrket ut av denne konflikten. Organisasjonen hadde bestått sin første store prøve, medlemstallene vokste og skogeiermiljøene samlet seg i Skogbrukets arbeidsgiverforening. Dermed var det etablert organisasjoner som kunne forhandle på vegne av både arbeidstakere og arbeidsgivere i skogbruket. Det skulle likevel fortsatt gå noen år med fløtingsstreiker og strid partene imellom før tariffavtalene vant bred aksept og tilliten mellom aktørene stabiliserte seg.
Ledere fra skog- og landarbeidernes intersseorganosasjoner i Norge, Sverige og Sovjetunionen, samlet til vennskapskomitémøte på Kongsvinger 12.-14. april 1929. Gruppa er samlet på en altan utenfor et murhus. Fem menn satt på rekke i forgrunnen, nemlig A. Kazakov (leder fra det russiske skogsarbeiderforbindet), Peder H. Vestad (nestleder i Norsk skog- og landarbeiderforbund), Johan H. Ødegård (leder i fotrbundet), samt Lindegren og Kalle Philman fra Finland. De fem karene som sto i bakre rekke var alle norske fagforeningsfolk: Werner Ekstrøm fra Austmarka i Eidskog, August Nygårdsmoen fra Åsnes, Martin Liengen fra Elverum, Bjarne Svendsen og Thorvald Stubberud fra Eidskog. I bakgrunnen skimter vi høydedraget med Kongsvinger festning og noe av den nedenforliggende bybebyggelsen.
Forholdet til de nye kommunistiske makthaverne i det store nabolandet i øst splittet den norske arbeiderbevegelsen i 1920-åra. Noen så på de russiske kommunistens maktovertakelse og deres sosialisering av produksjonslivet med stor beundring, andre insisterte på en mer sosialdemokratisk politikk. I denne fasen var kommunistiske sympatier ganske utbredte i Norsk skog- og landarbeiderforbund, og det første årsmøtet i organisasjonen gikk i 1927 inn for et nært samarbeid med tilsvarende organisasjoner i Norden og Sovjetunionen. Russiske ledere så de nordiske fagforeningene som spirer til en internasjonal kommunistisk revolusjon, som de hadde store forventninger til. De norske og finske skogsarbeiderforbundene møtte sine russiske «brødre» i en «komité for enhet og vennskap», mens det svenske Skogs- och flottningsarbetareförbundet insisterte på ei sosialdemokratisk tilnærming og holdt seg derfor utenfor. Samarbeidet innebar at norske, finske og russiske skogsarbeiderorganisasjoner forplitet seg til å støtte hverandre - moralsk og økonomisk - under streiker og locouter. Vennskapskomitéen hadde planlagt et møte på Kongsvinger, der Norsk skog- og landarbeiderforbund hadde sitt første sekretariat, i 1928, men de utenlandske fagforeningsrepresentantene fikk ikke umiddelbart innreiseløyve til Norge. Også et forsøk på å samle komitéen i Finland dette året strandet, fordi finske myndigheter ikke ville slippe inn de russiske delegatene. Men året etter, våren 1929, ble det altså et møte på Kongsvinger. Delegatene ble enige om å bekjemte «Amsterdam-internasjonalen», som hadde en sosialdemokratisk tilnærming og følgelig, slik de mer kommunistisk orienterte så det, var et dårlig grunnlag for å drive klassekamp. I den borgerlige pressen ble Alexander Kasakow, lederen for den russiske delegasjonen, omtalt som en meget farlig mann. Også i den norske fagbevegelsen var skepsisen til sovjetkommunismen utbredt, og de som - i likhet med flertallet i Skog- og lands styre - insisterte på kontakter med Moskva ble karakterisert som «den revolusjonære fagopposisjonen». Også i Norsk skog- og landarbeiderforbund var de komministiske tilnærmingene, og viljen til å underlegge seg sovjetrussisk styring, på vikende front ved inngangen til 1930-åra.
Dette fotografiet ble sannsynligvis reprodusert ved Norsk Skogbruksmuseum med sikte på bruk i Øivind Vestheims artikkel «Seieren følger våre faner ...» i museets årbok nr. 12 (1987-1989).
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».