Eiketreet som ble kalt «Den gamle mester» med referanser til Jørgen Moes (1813-1882) dikt av samme navn i samlinga «Juletræet. Nogle faa Digte» fra 1855. Treet sto på prestegarden...

About the object

• Identifier SJF-F.010224
• Avbildet person Midttun, Anne sannsynlig
• Avbildet sted Norge Buskerud Krødsherad Noresund sikker
• Specific subject terms Drakt Eik (quercus) Landskap Kirkebygning
• Subject

  Eiketreet som ble kalt «Den gamle mester» med referanser til Jørgen Moes (1813-1882) dikt av samme navn i samlinga «Juletræet. Nogle faa Digte» fra 1855. Treet sto på prestegarden i Krødsherad, der folkeminnesamleren og teologen Moe var prest i perioden 1853-1863. Vi ser den kvitmalte Olberg kirke nede ved vatnet (Krøderen), til høyre i bildet. Denne kirka ble for øvrig innviet mens Moe var prest i soknet, men etter at det nevnte diktet var publisert. Da dette fotografiet ble tatt sto ei kvinne under treet. Dette var sannsynligvis kona til fotografen, fylkesskogmester Jørund Midttun (1887-1960), Anne Midttun, f. Sollid (1891-1982).

  I Norge vokser det eik i lavlandet på Østlandet nordover til Mjøstraktene og ellers langs kysten på Sørlandet og Vestlandet nordover til Nordfjord og på enkelte lokaliteter på Møre. Eika kan få store stammediametere og den kan leve lenger enn andre norske treslag. Vedkvaliteten er ypperlig og eikematerialer har derfor vært svært ettertraktet, blant annet ved bygging av fartøyer av tre. Eiketreet «Den gamle mester» ble fredet ved kongelig resolusjon av 3. desember i 1914 etter initiativ av Østlandske Kredsforening for Naturfredning i Norge (en forløper for Naturvernforbundet i Oslo og Akershus). På dette fotografiet skimter vi fredningsskiltet, som var festet på eikestammen.

  Diktet lyder:

  Der stander en Eg paa Prestens Jord,

  Hans Øie til dagligt Mærke;

  Den løfter sig op over Dal og Fjord

  Og strækker Grenene stærke.

  Den bærer paa flere hundrede Aar,

  Men frodig den løves Vaar for Vaar.

  Den isnende Vinter Gang efter Gang

  har skredet over dens Krone

  med sparsomt Dagslys, med Nat saa lang,

  uden en Sommerfugls Tone,

  naar Krattet tyngedes ved dens Fod

  af Sneens Vægt, saa det krumbøiet stod,

  da rakte den op sine Arme

  som midt i Sommerens Varme.

  Om Vaar, naar Livet vil vaagne op,

  og Stormstød rase fra Fjeldet,

  da bøier sig ydmyg Ungtræets Top,

  selv maalfør Gran vorder fældet -

  Men da min gamle, min kjære Eg

  staar ret og rank i den vilde Leg

  med knudrede Arm mod Veiret,

  og hidtil saa har den seiret.

  Det volder to Ting: først har den sin Rod

  slaaet dybt i Klippernes Revne -

  se deraf fanger den Magt og Mod

  at staa i det barske Stevne.

  Og dernæst op imod Lysets Glands

  den løfter stadig Kvistenes Krands

  og drikke fra oven Saften,

  Lyset, Livet og Kraften.

  Gud unde hver Prest, som kommer her,

  at staa saa rolig og mægtig!

  Mig unde han, gamle Mester kjær,

  at se paa dig ret andægtig!

  Ja, lær mig trodsd Sneens tyngende Lag

  at løfte mod Himmelen Dag for Dag

  i Bønnen udbredte Hænder,

  saa Vinterdvalen dog ender!

  Men glider og lider det frem mod Vaar

  langs Krøderens tause Strande,

  og Foraarsbudet i Vindstød gaar

  og pidsker de rørte Vande:

  Saa lær mig at staa med sindigt Mod,

  som du i mangen en Vaarstorm stod,

  og splitte med Ordets Værge,

  hvad der vil fælde og hærge.

  Bedagde Mester! O lær mig kun

  at bore Rod i den Klippe,

  som giver den ene trofaste Grund,

  og aldrigen ham at slippe;

  Og dernæst, som du med din Krones Top,

  daglig at hige og stunde op

  og drikke fra oven Saften,

  Lyset, Livet og Kraften!

• Type Photograph