Skinnhandel på Grundsetmart’n i Elverum i begynnelsen av mars 1970. Fotografiet viser en forholdsvis ung skinnhandler foran varebilen sin, en Ford transit, der han hadde lagt en s...

I artikkelen «Grundsetmarten, jakten og skinnhandelen», som Tore Fossum publiserte i Elverum historielags årbok «Alfarheim» i 2004, omtaler han reveskinn og handelen med slike skinn i følgende ordelag:

«Det var rødrevskinn som satte farge på Grundsetmarten. Med sin røde, fyldige vinterpels er rødreven et ualminnelig vakkert dyr, og i det bleke marslyset under marten, ga jegerne med rødrevhanker over skuldra, muntre fargeflekker i de grå-svarte folkestrømmene.

Rødreven finnes over alt i Norge, og i en rekke variasjoner i det meste av verden for øvrig. Den er alteter og har stor tilpasningsdyktighet, også til det menneskeskapte miljøet, og har sin største utbredelse i dag nettopp i det norske kulturlandskapet blandet med skog.

Reveskinnet fra snutespiss til halespiss skal som skinnvare være en meter langt og hører med til de store pelsskinn, om vi holder de store rovdyra unna, og oterskinn som har omtrent samme størrelse som reveskinn. Revebestandens størrelse har alltid hatt store variasjoner. Det har vært både store topper og lave nivåer i bestanden, men det ser ut til å være en regularitet i bestandskurven med topper hvert 3. til 4. år (Sigurd Johnsen i Norges Dyr i 1957). Omsatte reveskinn gjennom årene har ligget på fra noen få tusen til 35 000 skinn. Viltforsker Yngvar Hagen (1960) antar at revebestanden det året kan ha vært på 100 000 dyr, og at avskytingen samtidig var på 25 000. Det er stor naturlig avgang i alle viltstammer, også i revebestanden, og om avskytingen som i dette tilfelle bare var på 25 %, betyr ikke det at det nødvendigvis vil føre til en stigning i totalbestanden. Naturen har en selvregulering som er fundert på mange mekanismer, og en for stor revebestand vil desimeres i forhold til matfatet og andre livsvilkår.
Francis Helgesen (FH 1967) forteller at på Grundsetmarten i 1913 var det kr. 15 for gode rødrevskinn og kr. 60 for korsrev. Det ble vanligvis betalt fire ganger så mye for korsrev. Korsreven er en mutant av rødrev og meget sjelden. Mest ettertraktet var den som hadde et kullsvart kors over ryggen. Svartrev var også godt betalt. Dette er egentlig sølvrev, som alltid har vært vill her i landet, men med mindre sølv i hårene, eller bare svarte hår, om vi sammenligner med den sølvreven som ble innført fra Amerika i 1913 som farmrev. Det ble omsatt både hvitrev og blårev også til den høye pris av kr. 200,m men dette er fargevarianter av fjellreven som er en annen art enn rødreven. Fjellreven og rødreven kan ikke krysses. I et fjellrevkull kan det f.eks. være 4 hvite og 8 blå unger. Fjellreven ble fredet i 1930, men inntil dette tidspunkt ble det omsatt både hvitrev og blårev på marten. Blårev har alltid vært av de høyest betalte reveskinn, men det finns noen enkeltstående eksempler på skyhøye priser på korsrev også.
Gobakken (OMG 1968) forteller: «Min mor fortalte meg om en mann fra Nordskogbygda som hette Gunder Gobakksvea [f. 1828]. Han hadde en gang fått en svartrev i saks, og for dette skinnet skulle han på Grundsetmarten ha fått kr. 400,-. Den gang var jo dette nærmest en formue. Samme skinnet skulle etter sagnet, senere være blitt omsatt i Trondheim for kr. 3 000,-. Det gikk i hvert fall sagn om dette skinnet langt ut over bygdas grenser. Som en skjønner kunne det være penger å tjene både for jeger og skinnhandler i gamle dager. Dette skal ha hendt omkringt 1880.»

Flere kilder forteller at når en jeger fikk en så sjelden rev som en korsrev eller svartrev, ble det samtaleemnet i bygdelaget, og mange strømmet til for å se vidunderet.

Helgesen sier at rødrevens vinterpels er best i desember og holder seg bra i januar og februar, men i mars begynner parringstiden og med den revne skinn. Han nevner vinteren 1966/67 med mye snø og lite skare som en gunstig vinter, og dermed et godt år for kvalitetsskinn. Under skareføre og på barmark går reven i kvist og kvas og sliter av dekkhårene, og det blir dårligere skinn.

Leif Glad Ørbak har jaktet rev i alle år, men de fleste har han tatt i fotsaks, og der er han en mester. Reven er uhyre var, og saksefangst krever innsikt og erfaring. Ørbak har på lydbåndet gitt en omfattende beskrivelse av behandling av sakser med innsetting av stoffer som ikke gir lukt, og det viktige i å finne akkurat det stedet hvor reven går opp igjen i sitt tidligere spor for utsetting av saksa. Ved hjelp av en trespade blir et revespor tatt opp av snøen som en kake, den spente saksa blir plassert i hullet, og snøsporet blir løftet forsiktig på plass over saksa. Alt blir så jevnet godt til, og ved hjelp av løssnø ble alle spor skjult. Det er best å sette ut fotsaksene i 15-20 kuldegrader, sier Ørbak, da er snøkonsistensen best, og så blir det ingen lukt. Og det er alfa og omega.

Ørbak sier at hans bestefar var god til å smi sakser, og det samme var August Herstadhagen [1886-1977] og Petter Pålshaugen i Hernes. Smed Gunnar Lund i Hernes og smed Albert Myrvold [1903-1986] på Svevad smidde også gode sakser. Ørbak forteller friskt: «Under siste verdenskrigen vart neste alle sparka borte i hele Elverum, fordi døm stjal døm og brukte meiene tel sakser, og det var jo dessa to smeda i Hernes som smidde sakser for folk som kom med sparkmeiene. Vi ødla begge sparka våre vi også, for å få stål til sakser, det var fint Arvika-stål, vet du. Og reven var så godt betalt at det var rene velstand. Vi fekk oppi 600 kroner skinnet for en vanlig rødrev under krigen.»
Men etter at pelsdyrfarmene kom, og med dem ikke bare sølvrev, men en rekke typer farmrev, ble det store forandringer for rødreven. Den blir fortsatt fanget, skutt og omsatt, men det er hverken engasjement eller priser som i gamle dager. Det er viktig at rødrev lar seg farge, men rødrev naturell har også stadig vært etterspurt. Men skinn av rødrev kan ikke lenger konkurrere med skinn av farmrev. Det er damene og motehusene som bestemmer.

I 1968 fikk Ørbak gjennomsnittlig 55 kroner for sine rødrevskinn under Grundsetmarten, og i 1967 var gjennomsnittsprisen kr. 60. Da var det en japansk oppkjøper på marten som kjøpte alt han fikk tak i av rødrevskinn. Begge disse årene hadde Ørbak 25 skinn som han solgte. I 1969 steg prisen til kr. 70. Det meste han har solgt av rødrevskinn på en vinter er 48 skinn.

Med saksefangst gikk resultatet opp og ned. Mange ganger kom de tomhendt hjem, men så trekker Ørbak fram noen ganger det gikk veldig bra. En gang under krigen tok han sammen med sønnen sin 3 rever på en natt som han fikk kr. 1 500 for. «Vi tok mange rev for tusen kroner de åra, for saksa fikk vi lov å bruke, men børse hadde vi ikke lov til å ha», forteller han.

«Å legge ut saksa riktig var halve fangsten. Jeg husker sønn min og je, vi la ut fem sakser, og døm var så fint utlagt at vi fekk fire rever i døm, ikke på første natta selvfølgelig, men på en tre-fire netter. En eneste gong har vi fått tre rever på tre netter på rad, ni rever altså, Eilif, sønn min, og je.»

Når det gjelder skinnkvalitet og behandling forteller skinnhandler A. K. Svensrud (AKS 1973) at skinnet skal trekkes og tørkes på tane ut fra sin naturlige lengde. Et normalt reveskinn er ca. en meter. Blir det strekt for mye, blir hårene mer åpne. De skal være tette, og skinne skal føre seg godt. Rev som blir skutt for tidlig på høsten, blir lavhåret og blålæret. Under behandlingen blir hinnen under skinnet, kjøtthinnen, tatt av, og da hårene ikke har festet seg godt nok, vil det komme ti å røyte. På et modent («herdet») skinn ligger hårrota fast i skinnet, og da sitter alle hår fast etter beredningen. Reveskinn blir som salgsvare delt inn i følgende klasser: Ekstra prima, prima, ¾, ½, ¼, ⅛ og 1/16, og prisen går ned for hvert enkelt sortiment fra prima og nedover.
Ekstra prima er et særdels vakkert skinn som det ikke oppgis pris for i prislistene, fordi det må sees og holdes i hånda og vurderes i hvert enkelt tilfelle. Det er bare 2-3 % av alle skinn som blir vurdert som ekstra prima. Skinnhandlerne rister skinnet for å vurdere om det er godt vinterherdet. Gir det riktig «sprak», som er skinnhandleruttrykket, er det «herd», og er fargen og pelsfylden god og lengden riktig, vil skinnet kunne oppnå prima kvalitet. Et blålæret skinn gir ikke sprak.

Det kommer inn mutasjoner av korsrev, svartrev og sølvrev som ligger høyere i pris enn rødreven, forutsatt gode skinn. Korsrev er etterspurt, men forekommer sjelden. En pen korsrev skal ha et stort kryss over nakken og jevnt med sølv bakover til halen, og vil da kunne oppnå en høy pris, men prisen bestemmes først etter at skinnet holdes i hånda og får sin vurdering.

Russland har sendt store kvanta rødrev til verdensmarkedet av utmerket kvalitet. Den beste rødreven i verden kommer fra Kamtsjatkahalvøya. Den er vakker mørk rød fra hode til halerot, og det er dette som er den mest ettertraktede fargen, og som i år ligger ekstra høyt i pris. Prima kamtsjatkarev blir i år betalt med opp til kr. 400 pr. stk., og det er dette som er årsaken til at rødrev prima også ligger så høyt i pris som kr. 150,-. Er den ekstra rød, kan den komme enda høyere, i alle fall i klasse ekstra prima.»

Fossums tekst er skrevet hovedsakelig med utgangspunkt i intervjuer med Francis Helgesen (1894-1971), Oscar M. Gobakken (1896-1986), Leiv Glad Ørbak (1897-1990) og Alfred Kristian Svensrud (1906-2002).

Collapse text