Garnfiskere på Hamar omkring 1900. Fotografiet skal være fra Vestbyen, der fiskerne hadde stativer hvor de kunne henge garnredskapen til tørk etter å ha tatt ut fangsten og lagt d...
Hartvig Huitfeldt-Kaas beskriver i sin bok om «Mjøsens fisker og fiskerier» fra 1917 garnfisket etter lågåsild slik:
«Garnene har almindelig en længde av 50-60 alen (31.40-37,68 m ...
Hartvig Huitfeldt-Kaas beskriver i sin bok om «Mjøsens fisker og fiskerier» fra 1917 garnfisket etter lågåsild slik:
«Garnene har almindelig en længde av 50-60 alen (31.40-37,68 m.) og en høide av ca. 1 m., mens maskevidden som regel er 17 mm. mellem knuterne i vaat tilstand, og sjeldere op til 20 mm. I senere aar brukes mest bomuldsgarn. Naar garnene utsættes, bindes gjerne flere (fra 4 op til 20, og vistnok oftest 8-10 st.) sammen til et «garnsæt». For at garnene ikke skal føres bort fra sin plads av strømmen, som i Mjøsen ofte kan være meget sterk, fæstes en større sten (paa ca. 2 kg.) i hver av garnsættets ender. Til disse stener er videre garnlinierne fæstet, hvilke holdes oppe i vandflaten av «vækja», en korsformet træflære, der oftest er merket med eierens forbokstaver, og undertiden malt med en let iøinefaldende farve for lettere at gjenfindes.
Sedvanlig utsættes garnene ved middagstid (kl. 12-1) og tages op tidlig om morgenen, saa fiskeren kan naa at være kl. 10 om morgenen paa torvet i Hamar med fisken. Undertiden brukes dobbelt sæt av garn, i hvilket tilfælde fiskeren gjerne utsætter det ene sæt umiddelbart efter at han har tat det andet op. I den allerbedste fisketid blir garnene utsat og optrukket to ganger i døgnet. Lagesilden går nemlig – i motsætning til de aller fleste andre ferskvandsfisker – paa garnene ogsaa midt paa lyse dagen. Dette skal efter sigende finde sted i begyndelsen av fisketiden.
Aar efter aar udsættes garnene nøiagtig paa de samme pladser, hvis beliggenhet er nøiagtigt bestemt ved sigtepunkter fra land. Tiltrods for at bunden paa de fleste garnpladser er meget jevn og ensartet, mener fiskerne at det er av den største betydning at faa garnene ut paa de ganmle, længe benyttede fiskepladser. Aarsaken hertil skal være, at disse ved langvarig bruk er blit renset for kvist og lignende løse gjenstande, som av vind og strøm er ført dit hen, idet lagesilden antages at ha en utpreget forkjærlighet for at opholde sig der hvor bunden paa denne maate er «oprensket».
… Hovedmængden av den fangede lagesild gaar til Hamar, hvor den sælges fersk paa torvet eller hos fiskehandlerne samme dag den er fanget, og samme dag blir den som regel ogsaa spist. …»
Garnfiskere på Hamar omkring 1900. Fotografiet skal være fra Vestbyen, der fiskerne hadde stativer hvor de kunne henge garnredskapen til tørk etter å ha tatt ut fangsten og lagt den over i kasser. Da dette bildet ble tatt var tre menn og to kvinner i sving med slikt arbeid, mens en ung gutt betraktet dem fra en posisjon bak garntørkestativet. Vi kjenner bare navnet til en av personene på fotografiet, nemlig den piperøykende karen med hatt lengst til høyre. Dette skal være Anders Bredesen Furulund, som skal ha vært den siste hamarsingen som drev næringsfiske i Mjøsa. Anders var født på en husmannsplass under garden Gamkinn i Gran på Hadeland. Han var imidlertid ikke gamle karen før familien flyttet fra fødebygda. Etter hvert kom de til Furnes og fikk hand om plassen Furulund under garden Furuberget, der Anders vokste opp. Anders Furulund levde til 1919. Han var gift med Agnete Simensdatter, var fra Furnes, men som angis å ha hatt ulike fødselsår (1847, 1844 og 1843). Hun døde i 1914. Som nygifte bodde paret på Furulund sammen med Anders' foreldre. Seinere flyttet de inn i Hamar by. Anders og Agnete eide en bygård i Storhamargata, der de leide ut både et lite forretningslokale og en del enkle leiligheter. Det var nok dette som gav basisinntektene. I tillegg drev altså Anders et meget aktivt mjøsfiske, og fangstene ble sannsynligvis solgt til byens borgere. Det kan naturligvis være Agnete som satt ved siden av Anders da dette fotografiet ble tatt.
Den dagen dette fotografiet ble tatt besto fangsten av mye småfisk, og det antas at det dreide seg om lågåsild eller lagesild (Coregonus albula), som i disse traktene ble kalt for «lakesild». Lågåsilda likner på den silda som fanges i havet, men den har en fettfinne bakerst på ryggen og regnes for å være mer i slekt med laksefiskene. Arten forekommer i hele Mjøsa, hvor den store deler av året går på djupt vatn. I gyteperioden om høsten kan den imidlertid trekk mer innover mot strendene og ikke minst oppover mot den nedre delen av Gudbrandsdalslågen, hvor det tradisjonelt har vært et meget stort fiske på denne arten. Garnfisket etter lågåsild var et sommerfiske, der fisken gjennomgående var mindre enn gytefisken som ble tatt med not og andre redskaper om høsten. Garnfisket startet vanligvis omkring St. Hans og fortsatte utover sommeren. I denne perioden kunne fiskerne, ifølge ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas, på blikkstille dager se fiskestimene i overflata. «Paa længre avstand ser disse stimer ut som lokale vindstreif eller lette krusninger av vandflaten. Endnu i en kilometers avstand kan man tydelig iagtta en saadan stim, om den er av de større. Fæster man blikket i nogen tid ved den, vil man se den avancere fremover med ganske betydelig fart, oftest like frem i en bestemt retning, en og anden gang gjør den ogsaa en pludselig frontforandring og fortsætter i en ny retning. Undertiden ser man alle fiskene i stimen som paa kommando pludselig forsvinde fra overflaten, sandsynligvis skræmt av en ørret eller anden rovfisk.»
Et utdrag fra Huitfeldt-Kaas’ beskrivelse av garnfisket etter lågåsild i Mjøsa er gjengitt under fanen «Opplysninger».
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».