Forsøksleder, seinere professor Elias Mork (1897-1974), fotografert i et åpent lende der det sto igjen noen få store furuer, muligens gjensatt etter hogst som frøtrær. Bildet kan ...

Etter Elias Morks død i 1974 skrev kollegaen Alf Brantseg (1910-1983) følgende minneord om ham i tidsskriftet Norsk Skogbruk:

«EN AV SKOGENS STORE TRÆR ER BORTE.
Tidligere leder og forskningssjef ved Det norske Skogforsøksvesen, professor dr. Elias Mørk døde den 4. november.

Med professor Elias Mork er en markant skikkelse i norsk og nordisk skogforskning borte. En mann som gjennom nær 50 års forskerarbeid har lagt et solid grunnlag for å sikre våre skoger en hurtig og god gjenvekst. Ved overgangen fra plukkhogster til bestandsskogbruket tok professor Mork opp forskningsoppgaver for å løse en del av de problemer som en radikal omlegging av skogavvirkningen førte med seg. Det var i første rekke gjennom markforsøk med målinger og laboratoriestudier Mork fikk klarlagt og utredet de viktigste faktorer som har betydning for å sikre foryngelsen av våre skoger under ulike vekst- og klimaforhold. Dette ble hans viktigste forskergjerning, og det er vel riktig å si at Mork gjennom sine undersøkelser og utredninger, både av biologisk og klimatisk karakter har hovedæren for at foryngelsesspørsmålet, både naturlig og gjennom kulturer, i dag inngår som et selvfølgelig og meget viktig ledd i behandlingen av våre skoger.

Professor dr. Elias Mork var født på Otterøy i Namdalen den 13. august 1897. Etter sin nære kontakt med jord- og skogbruk i oppveksten falt skogmannsyrket som et naturlig valg for Mork. Etter forstutdannelse tok Elias Mork eksamen ved Norges Landbrukshøgskole i 1923.

I 1924 ble Mork ansatt som assistent i botanikk ved Norges Landbrukshøgskole. I sin stilling hvor ham bl. a. fikk ansvar for undervisning i vedanatomi, utførte Mork et solid og grunnleggende arbeid og kunne allerede i 1926 publiserte sin første vitenskapelige avhandling om norske treslags anatomiske bygning, som den første i sitt slag i Norge. Dette arbeidet er senere samarbeidet med senere publikasjoner. «Om tenar» og om granvirkets kvalitet som cellulosevirke og supplert med anatomiske beskrivelser av våre lyngarter. Denne publikasjon er fortsatt en av våre fremste lærebøker innen vedanatomien.

Elias Mork var en utmerket lærer, men de botaniske studier ble et for snevert arbeidsfelt for hans allsidige interesser og arbeidskraft. Mork ønsket å forske i naturen og finne fram til samspillet mellom de faktorer som danner livsgrunnlaget og vekstmulighetene for våre trær og planter og deres evner og muligheter under ulike jord- og klimaforhold.

I slutten av 1920-årene fikk Mork et godt samarbeid med Det norske Skogforsøksvesen og satte i gang en omfattende undersøkelse over granskogens foryngelsesforhold i Namdalen-traktene, med eksperimentelle undersøkelser over temperaturens og nedbørens betydning for foryngelsesmuligheter og humusomsetningen.
Med et stort grunnmateriale fra de nord-trønderske granskoger skrev Mork en større avhandling om: «Temperaturen som foryngelsesfaktor i de nord-trønderske granskoger» i 1933. Denne avhandling forsvarte Mork for den landbruksvitenskapelige doktorgrad i 1934.

Som skogforsker er således professor Mork best kjent både i inn- og utland for sine undersøkelser over hvilke vekstfaktorer som begrenser vekst og foryngelse både i lavereliggende produksjonsskoger og i våre vidstrakte fjellskoger. Det første og største forsøksområde i fjellskog, hvor det meste av fjellskogmaterialet ble innsamlet, var Hirkjølen statsallmenning. Her ble temperatur, nedbør og andre klimafaktorer observert gjennom en årrekke og satt i relasjon til skogens vekst, frømodning og foryngelsesmuligheter. Samtidig ble jord- og vegetasjonsforhold kartlagt for om mulig å finne et samband av betydning for fjellskogområdene.

Arbeidet om jord- og vegetasjonsforhold i Hirkjølen ble publisert i 1937. Om klima, vekst og foryngelsesmuligheter i Hirkjølen fjellskogområde skrev Elias Mork en større avhandling i 1968, som kan betraktes som hans forstlige testamente og som et av hans betydeligste vitenskapelige arbeider.

Under arbeidet i fjellskogen fant Mork materiale til mange mindre, men viktige avhandlinger om bl.a.: Omsetningen i humusdekket og gran- og furufrøets spiring, begge arbeider under forskjellige temperatur- og fuktighetsforhold. Videre «Om strøfallet i våre skoger» og «Om sambandet mellom temperatur og vekst». I det siste arbeidet har Mork funnet et godt samband mellom lufttemperatur og vekst og har definert temperaturens innflytelse ved beregning av vekstenheter. Disse er i dag internasjonalt anerkjent, og både disse og et flertall av Morks avhandlinger inngår i dag som pensum i skandinavisk skogbruksundervisning og refereres i de europeiske land.
Når en liten del av professor Morks vitenskapelige arbeider er nevnt, må det også nevnes litt om det bevilgninger og utstyr Mork hadde å hjelpe seg med. En meget stor del av både de instrumenter og måleutstyr som ble nyttet under markarbeidet og i laboratorieforsøkene ar laget av forskeren Elias Mork. Han var praktisk, oppfinnsom og utrolig flink til å finne løsninger når kjøp av utstyr ikke fikk plass på budsjettet.

Forskeren, professor Mork er kjent og skattet for sine mange vitenskapelige avhandlinger som er av meget høy kvalitet, først og fremst i Norden, men også internasjonalt. Mennesket Elias Mork var det færre som kjente, men vi som hadde den glede og opplevelse å få arbeide sammen med ham, har minner om et stort menneske. Uselvisk og alltid rede til å ta sin byrde sammen med sine medarbeidere, gjerne med en humoristisk bemerkning. Sjefen var vår arbeidskamerat vår lærer og vår gode menn.

Når opplegget eller resultatet ikke svarte til forventningene, avfeide Elias Mork gjerne feiltagelsen med en passende Engstrøm-historie. Engstrøm var hans favorittforfatter og hans kjæreste lesning når vitenskapelige avhandlinger ble lagt til side en kveld ved peisvarmen.
Elias Mork er borte, men han vil i lang tid bli husket som en av Nordens største og mest redelige skogforskere. Han brakte forsøksresultatenes betydning fram til det praktiske skogbruk på utallige utferder og i foredrag i lettelige ordelag. Dette uten hensyn til hva forskeren Mork kanskje hadde antydet da forsøkene startet. Han hadde ingen betenkeligheter med å innrømme at man enkelte ganger kan ta feil. Hans kontakt med det praktiske skogbruks utøvere var derfor tillitsfullt og godt. Når Elias Mork hadde uttalt seg om et emne, var det for mange nærmest en lov, trass i at Mork alltid var forsiktig i sine uttalelser og som regel tok sine reservasjoner.

Mork ble ansatt som skogforsøksleder ved Det norske Skogforsøksvesen i 1933. Han ble utnevnt til professor i 1946. Mork var bl.a. medlem av Det norske vitenskapsakademi, Kungl. Skogs- og Lantbruksakademien og Finska Akademien. Han var æresmedlem av Skogbruksforeningen ved Norges Landbrukshøgskole og var tildelt Det norske Skogselskaps gullnål. Videre hadde han storkorset av Norsk Forstmannsforenings orden, Den grønne gren.

I 1963 ble professor Elias Mork utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og i 1966 æresdoktor ved Skogshögskolan i Stockholm.
For oss som har stått ham nær gjennom mange år vil vi allikevel først og fremst mines ham som en inspirerende, god sjef, som en god arbeidskamerat og som en oppriktig og god venn og et stort menneske.

Det er som talsmann for alle disse hans medarbeidere og venner jeg i ærbødighet lyser fred over Elias Morks mine.

Alf Brantseg»

Collapse text