Skogsarbeider Olav Ørsahl og tidsstudiemann Waagan i arbeid i noe som ble klassifisert som en «middels skogtype» under den store hogstundersøkelsen i 1965. Fotografiet er fra en a...

Enkelte norske skogeiere begynte tidlig å føre regnskaper som inneholder informasjon som kunne brukes som grunnlagsmateriale for statistiske driftsanalyser. Den første systematiske hogstundersøkelsen her til lands ble initiert av Det norske Skogforsøksvesen og gjennomført under ledelse av Ivar Samset (1918-2015) i 1947-48. Undersøkelsen ble gjort i nabokommunene Hurdal og Nannestad i Akershus. Samset fulgte 17 ulike skogsarbeidere under hogst i granskog der de avvirket drøyt 6 000 trær, dels i forbindelse med tynningsprosjekter, dels under sluttavvirkning. Undersøkelsen dreide seg bare om hogst av barket og kappet tømmer. Den gav et godt inntrykk av hvordan hogstprestasjonene varierte med trærnes varierende form og dimensjoner, og med vekslende snø- og temperaturforhold.

Hogstundersøkelsen fra 1947-48 ble gjennomført på et tidspunkt da det norske skogbruket sto foran store driftstekniske endringer. I åra som fulgte fikk motorsaga stadig større utbredelse, og den ble utviklet fra å være et temmelig tungt fellingsredskap til å bli et allroundredskap som kunne brukes i de fleste av de operasjonene som tidligere hadde vært utført med øks og svans. Endringer i transportsystemet førte også til at det ble aktuelt å levere ubarket tømmer, i enkelte tilfeller også helstammer. For arbeidshverdagen i skogen betydde det også mye at snauhogster og arbeid med ensaldrete bestand ble stadig vanligere. Videre var det et savn at den første hogstundersøkelsen var gjort i en avgrenset region, og utelukkende på ett av de to treslagene som det norske skogbruket omsatte i store kvanta. Også avvirkning i furubestand burde analyseres, og gjerne i ulike regioner, for det kunne jo tenkes at skogens vekslende karakter i ulikt terreng og under varierende klimaforhold gav seg utslag i arbeidsprestasjonene.

I 1965 ble det gjennomført en ny hogstundersøkelse. På nytt var Ivar Samset, som i mellomtida var blitt professor i driftsteknikk, sentral i arbeidet. Denne gangen hadde han imidlertid en større stab å støtte seg på, med blant annet Ragnar Strømnes (1926-1989) og Tore Vik (f. 1933) som sentrale medaktører. Prosjektledelsen la opp til en stor undersøkelse ut fra perspektiver der målet var å beskrive arbeidshverdagen i skogbruket ut fra kvantifiserbare observasjoner som skulle bearbeides statistisk. For å gjøre analysene generaliserbare i forhold til det norske skogbruket var det viktig at grunnlagsdata ble innhentet fra drifter som speilte det store mangfoldet av driftsforhold og driftsprinsipper som preget næringa. Ledelsen i Skogforsøksvesenet tok derfor kontakt med skogsjefene i seks av de store selskapsskogene på Østlandet og i Trøndelag, og fikk avtaler om forsøkshogster på ni lokaliteter med til sammen 116 forsøksfelter. Bestandene på disse feltene ble klassifiserte etter skogens karakter, og studiene ble orientert mot sju ulike driftsopplegg med forskjellige tømmerprodukter, med hensyn til dimensjoner (sagtømmer og slip), barking eller ikke barking, grader av kvisting (rundkvisting, overkvisting eller fulltredrift uten kvisting). Målet var objektive analyser av arbeidsprestasjonene til skogsarbeiderne ved ulike driftsopplegg i ulike typer skog. For å kunne ha et øye for om individuelle forskjeller i holdninger og ferdigheter i arbeidet kunne gi seg ulike utslag på ulike forsøksfelt, var et par skogsarbeidere med på samtlige forsøksfelt, der de arbeidet sammen med lokale kolleger som også inngikk i undersøkelsen.

En beskrivende, kvantitativt orientert undersøkelse som dette preges av forskernes problemstillinger, som konsekvent skulle prege observasjonene på samtlige 116 forsøksfelt gjennom hele undersøkelsen. Det var de samme forskerne som spesifiserte datainnsamlingsprosedyrene. Videre var det viktig for undersøkelsens troverdighet at det var en tilsynelatende distanse og verdinøytralitet mellom dem som ble studert (skogsarbeiderne) og forsøkslederne som skulle analysere observasjonene som ble gjort på arbeidsstedene. Dette ble løst gjennom ei hierarkisk prosjektorganisering, med «tidsstudiemenn» som skulle være observatører på forsøksfeltene i skogen og levere talldata til statistisk behandling til prosjektledelsen. Forsøkslederne var også klar over at datagrunnlagets sammenliknbarhet var svært avhengig av at observasjonene i felt ble gjort ut fra felles vurderingsnormer. 14 tidsstudiemenn ble samlet til et to ukers kurs, som skulle sikre at klassifikasjon av skogsbestandene, måling av enkelttrærne, beskrivelse av arbeidsbetingelser, inndeling av arbeidsprosessene i deloperasjoner og tidtaking ble gjort etter de samme prinsippene.

Undersøkelsen ble gjennomført i 1965. Den omfattet felling av bortimot 25 000 gran- og furutrær. Tendensene fra de statistiske analysene ble, som vanlig når det gjelder kvantitativt funderte, beskrivende undersøkelser av menneskelig virksomhet, framstilt som aggregerte kjennsgjerneninger, som forskerne betraktet som uomtvistelige fakta. Hogstundersøkelsen i 1965 dokumenterte at skogsarbeidernes dagsprestasjoner målt i volum («kubikk») varierte mye. En helt sentral faktor var sluttproduktet og den mengden arbeidsoperasjoner det ble lagt opp til at skogsarbeiderne skulle legge i hver stokk før han var ferdig. Når virket skulle barkes brukte arbeiderne gjerne dobbelt så lang tid, under visse forhold enda mer, i forhold til når tømmeret ble levert ubarket. Trærnes størrelse og form var åpenbart viktig for arbeidsprestasjonene. Det var også en klar tendens at produktiviteten var noe høyere i furubestand enn i granbestand. Avstanden mellom trærne som skulle hogges gav bare små utslag på det totale tidsforbruket. Snødybden lot til å ha større betydning, og streng kulde reduserte åpenbart produktiviteten. Kupert terreng så ikke ut til å ha spesielt negativ innvirkning på arbeidet, men i svært bratte hellinger var prestasjonene klart lavere enn på flat mark.

Målgruppene for hogstundersøkelsen i 1965 var primært interesseorganisasjonene i skogbruket. Prosjektledelsen satte seg fore å kunne levere et faktagrunnlag som brukes i tarifforhandlingene mellom Norsk Skog- og Landarbeiderforbund og Skogbrukets Arbeidsgiverforening. Samset og Strømnes anbefalte en tariff der trærnes brysthøydediameter, som var kartlagt under blinkinga, før avvirkinga begynte, var den sentrale indikatoren, uansett tømmerkategori.

Collapse text