Skogdirektør Alf Langsæter (1897-1986) planter gran i Hurdal prestegardsskog, som fra 1959 ble stilt til disposjon for den driftstekniske avdelingen i Det norske Skogforsøksvesen som forsøksskog. Skogdirektøren var dresskledd. Han sto bøyd med ei granplante i den ene handa mens han bearbeidet jorda der hvor planta skulle plasseres med den andre. Framfor ham sto det ei plantekasse av kvit plast. I den lå det barrotplanter med en fuktig mosedott over røttene. Plantestedet ble kalt for «Direktørbestandet». Bakgrunnen for dette var antakelig at Skogforsøksvesenets driftstekniske avdeling fant det opportunt å la prominente gjester få sette spor etter seg ved å plante trær i forsøksskogen. Alf Erling Langsæter var sønn av gardbrukerne Anna Gudbrandsdatter og Hans Augustinussen på eiendommen Midtre Langsæter i Trøgstad i Østfold. Han avla en glimrende eksamen ved skogavdelingen på Norges landbrukshøgskole i 1919. Deretter fikk han en assistentstilling i Statens skogtaksasjon, hvor han også fikk anledning til å oppholde seg en del i Sverige for å studere nabolandets takseringsteknikk. På grunnlag av erfaringene derfra utarbeidet Langsæter et hogstklassesystem som kom til å få gjennomgripende betydning for analyser og forvaltningsprosedyrer i norske skoger. I 1925 ble Langsæter ansatt i Det norske Skogforsøksvesen med tittelen skogforsøksleder. I denne stillingen fikk han anledning til å arbeide med forskning, som gjorde det mulig for ham å ta den landbruksvitenskapelige doktorgrad i 1933. Temaet for avhandlingsarbeidet var linjetaksering i granskog. Her viste Langsæter fremragende ferdigheter i matematikk og statistikk. Slike kunnskaper var også viktige i hans samarbeid med Erling Eide om produksjonstabeller for norsk granskog. Langsæter var også pådriveren for å få innført et hogstklasseinndelingssystem etter svensk forbilde i norsk skotaksasjon. De fem, hogstklassene - nummerert fra foryngelsesfasen mot avvirkningsmodenhetsfasen - var i utgangspunktet orientert mot behandlinga skog i ulike vekstfaser trengte, noe som syntes å være ei fruktbar tilnærming i ei næring der myndighetene gjerne ville legge produksjonen i retning av monokulturer i ensaldrete bestand. Systemet ble brukt av Landsskogtakseringen i perioden 1937-1957, og er seinere videreutviklet. Langsæter arbeidet også med tynningsproblematikk. I 1942 ble Langsæter engasjert for å holde økonomiforelesninger for skogbruksstudentene ved Norges Landbrukshøgskole. Fem år seinere fikk han professortittel. I 1949 ble Langsæter utnevnt til skogdirektør, det høyeste embetet i den norske skogadministrasjonen. Han overtok denne posisjonen i ei tid da skogbruksnæringa, som var svært sentral i norsk økonomi, var inne i ei rivende utvikling, både organisatorisk og teknologisk forstand. Med sine gode analytiske evner og sin velfunderte, rolige argumentasjon var han en aktør man lyttet til, både i Landbruksdepartemenet og Finansdepartementet. Langsæter satt i skogdirktørembetet til han nådde pensjonsalderen i 1967. Etter den tid levde han mer tilbaketrukket på familieeiendommen i Trøgstad inntil han døde, 89 år gammel.