Skogdirektør Alf Langsæter (1897-1986) planter gran i Hurdal prestegardsskog, som fra 1959 ble stilt til disposjon for den driftstekniske avdelingen i Det norske Skogforsøksvesen s...

Det norske Skogforsøksvesen ble etablert som en offentlig forskningsinstitusjon i 1917. Lenge arbeidet medarbeiderne i Skogforsøksvesenet primært med biologiske problemstillinger. Først etter 2. verdenskrig, om lag 30 år etter at Skogforsøksvesenet ble etablert, begynte institusjonen arbeide med driftstekniske undersøkelser. Ideen var forankret på øverste nivå i det norske skogbruket. Umiddelbart etter krigen gikk skogdirektør Karenus Sørhuus (1881-1971) inn for at den dyktige unge forstkandidaten Ivar Samset (1918-2015) skulle få studere ingeniørfag ved Norges tekniske høyskole i Trondheim. Etter to års studier der hadde Sørhuus sett for seg at Samset skulle bli leder for et nytt landbruksteknisk institutt i Oslo-området. Lederen i Skogforsøksvesenet, Erling Eide (1890-1966), grep imidlertid inn og tilbød Samset en forsøkslederstilling i sin organisasjon. Den første tida fikk Samset reise mye og se hvordan driftstekniske undersøkelser var organisert i nabolandenes skogbruk. Deretter gav Samset og legen Birger Tvedt seg i kast med en hogstundersøkelse, der enkelte av skogsarbeidere brukte de nye motorsagene som var på veg inn i skogbruket. Deretter fulgte forsøk med sikte på å utvikle effektiv tømmertransport med hest. I 1950 fikk Samset anledning til å bruke et helt år på ei studiereise til Canada. Derfra, og fra andre utenlandsreiser, vendte han hjem med mekaniseringsidéer som han ønsket å overføre fra utenlandsk storskogbruk til det norske bondeskogbruket.

De første åra foregikk forsøkene hos ulike forsøksverter, ofte storaktører i privatskogbruket. Ambulerende forsøksvirksomhet falt kostbart. En dag i slutten av 1950-åra traff Samset sin gamle skogskjøtselprofessor fra Norges Landbrukshøgskole, Knut Skinnemoen (1899-1992), som var skogforvalter i Akershus skogforvaltning. Skinnemoen antydet at Hurdal prestegardsskog kunne være en høvelig arena for den driftstekniske forsøksvirksomheten. Seinhøstes samlet Samset ledere fra Direktoratet for statens skoger og Skogforsøksvesenet til en befaring i Hurdal. Snaut halvannet år seiere, i januar 1959, inngikk Det norske Skogforsøksvesen kontrakt med Kirke- og undervisningsdepartementet om at Hurdal og Eidsvoll prestegardsskoger, med et samlet areal på drøyt 8 500 dekar, skulle brukes som forsøksskog, i første omgang for en periode på 25 år. Kontraktforholdet ble seinere forlenget med nye 25 år, og fikk dermed varighet fram til 2009.

Den driftstekniske forskningen Samset og hans kolleger arbeidet med var tuftet på oppfatninger om at så vel skogbruket som den skogbaserte industrien i Norge var under press i et stadig mer globalisert marked. De betraktet eierstrukturene, med mange små enheter både på skogeiersida og i industrien, som en del av problemet. Det ofte kuperte og bratte terrenget og lange avstandene til transportårer, som fløtingsvassdrag og bilveger, var andre problemer som den norske skognæringa måtte forholde seg til. Samset og medarbeiderne hans registrerte også at lønningene til den manuelle arbeidskrafta steg, og antok at dette var en tendens som ville fortsette. Driftsteknikerne mente at dette var utviklingstrekk som måtte møtes med motorisering og industrialisering, også i skogen. Forsøksskogene i Hurdal og Eidsvoll skulle bli utviklingsarenaer for et slikt mekanisert bondeskogbruk.

For å kunne drive slike forsøk trengte driftsteknikerne i Skogforsøksvesenet hus, både til driftsmateriell og til personalet. Tanken om et stort bygg ved det som opprinnelig ble kalt «Driftssentralen i Hurdal» ble reist i 1962. Personalet ved Skogforsøksvesenets driftstekniske avdeling begynte å diskutere hvilke funksjoner bygget skulle ha rom for og skissere løsninger. Skissene ble overlatt til arkitekt Per Fikseaunet (1920-2004), som bearbeidet dem til bygningstegninger. Statsfondet for skogbruk og skogindustri bidro med 200 000 kroner i 1963 og med nye 185 000 kroner i 1964. Dermed kunne byggmestrene Erik (1921-1990) og Leif Solberg (1897-1974) starte byggearbeidene. Bygningen fikk ei grunnflate på 860 kvadratmeter. Det inneholdt internat med blant annet 40 sengeplasser, kjøkken, spisesal, undervisnings- og øvingsrom, bibliotek og et stort fellesrom. Ved den offisielle åpningen seinhøstes i 1965 skal Ivar Samset blant annet ha sagt: «Her vil vi møtes, teknikere, forstkandidater, ingeniører fra inn- og utland til fri meningsutveksling. Dette er ikke et kurssentrum, det er et driftsteknisk forum – et samlingssted for skog- og skogindustrielle symposier.» Et slikt samlingssted måtte naturligvis ha et navn som gjenspeilte de faglige ambisjonene. Samset og hans samarbeidspartnere lot seg inspirere av latinen, som var det gamle naturfaglige vitenskapsspråket. Stedet ble kalt «Silvifuturum», en understrekning av at forsøksskogene i Hurdal skulle brukes til å utvikle skogbrukets framtid.

Collapse text