I 1957 møtte lederen for den driftstekniske avdelingen i Det norske Skogforsøksvesen, Ivar Samset, sin gamle professor fra studietida ved Norges landbrukshøgskole, Knut Skinnemoen....
Det norske Skogforsøksvesen ble etablert som en offentlig forskningsinstitusjon i 1917. Lenge arbeidet medarbeiderne i Skogforsøksvesenet primært med biologiske problemstillinger. ...
Det norske Skogforsøksvesen ble etablert som en offentlig forskningsinstitusjon i 1917. Lenge arbeidet medarbeiderne i Skogforsøksvesenet primært med biologiske problemstillinger. Først etter 2. verdenskrig, om lag 30 år etter at Skogforsøksvesenet ble etablert, begynte institusjonen arbeide med driftstekniske undersøkelser. Ideen var forankret på øverste nivå i det norske skogbruket. Umiddelbart etter krigen gikk skogdirektør Karenus Sørhuus (1881-1971) inn for at den dyktige unge forstkandidaten Ivar Samset (1918-2015) skulle få studere ingeniørfag ved Norges tekniske høyskole i Trondheim. Etter to års studier der hadde Sørhuus sett for seg at Samset skulle bli leder for et nytt landbruksteknisk institutt i Oslo-området. Lederen i Skogforsøksvesenet, Erling Eide (1890-1966), grep imidlertid inn og tilbød Samset en forsøkslederstilling i sin organisasjon. Den første tida fikk Samset reise mye og se hvordan driftstekniske undersøkelser var organisert i nabolandenes skogbruk. Deretter gav Samset og legen Birger Tvedt seg i kast med en hogstundersøkelse, der enkelte av skogsarbeidere brukte de nye motorsagene som var på veg inn i skogbruket. Deretter fulgte forsøk med sikte på å utvikle effektiv tømmertransport med hest. I 1950 fikk Samset anledning til å bruke et helt år på ei studiereise til Canada. Derfra, og fra andre utenlandsreiser, vendte han hjem med mekaniseringsidéer som han ønsket å overføre fra utenlandsk storskogbruk til det norske bondeskogbruket.
De første åra foregikk forsøkene hos ulike forsøksverter, ofte storaktører i privatskogbruket. Ambulerende forsøksvirksomhet falt kostbart. En dag i slutten av 1950-åra traff Samset sin gamle skogskjøtselprofessor fra Norges Landbrukshøgskole, Knut Skinnemoen (1899-1992), som var skogforvalter i Akershus skogforvaltning. Skinnemoen antydet at Hurdal prestegardsskog kunne være en høvelig arena for den driftstekniske forsøksvirksomheten. Seinhøstes samlet Samset ledere fra Direktoratet for statens skoger og Skogforsøksvesenet til en befaring i Hurdal. Snaut halvannet år seiere, i januar 1959, inngikk Det norske Skogforsøksvesen kontrakt med Kirke- og undervisningsdepartementet om at Hurdal og Eidsvoll prestegardsskoger, med et samlet areal på drøyt 8 500 dekar, skulle brukes som forsøksskog, i første omgang for en periode på 25 år. Kontraktforholdet ble seinere forlenget med nye 25 år, og fikk dermed varighet fram til 2009.
Den driftstekniske forskningen Samset og hans kolleger arbeidet med var tuftet på oppfatninger om at så vel skogbruket som den skogbaserte industrien i Norge var under press i et stadig mer globalisert marked. De betraktet eierstrukturene, med mange små enheter både på skogeiersida og i industrien, som en del av problemet. Det ofte kuperte og bratte terrenget og lange avstandene til transportårer, som fløtingsvassdrag og bilveger, var andre problemer som den norske skognæringa måtte forholde seg til. Samset og medarbeiderne hans registrerte også at lønningene til den manuelle arbeidskrafta steg, og antok at dette var en tendens som ville fortsette. Driftsteknikerne mente at dette var utviklingstrekk som måtte møtes med motorisering og industrialisering, også i skogen. Forsøksskogene i Hurdal og Eidsvoll skulle bli utviklingsarenaer for et slikt mekanisert bondeskogbruk.
For å kunne drive slike forsøk trengte driftsteknikerne i Skogforsøksvesenet hus, både til driftsmateriell og til personalet. Tanken om et stort bygg ved det som opprinnelig ble kalt «Driftssentralen i Hurdal» ble reist i 1962. Personalet ved Skogforsøksvesenets driftstekniske avdeling begynte å diskutere hvilke funksjoner bygget skulle ha rom for og skissere løsninger. Skissene ble overlatt til arkitekt Per Fikseaunet (1920-2004), som bearbeidet dem til bygningstegninger. Statsfondet for skogbruk og skogindustri bidro med 200 000 kroner i 1963 og med nye 185 000 kroner i 1964. Dermed kunne byggmestrene Erik (1921-1990) og Leif Solberg (1897-1974) starte byggearbeidene. Bygningen fikk ei grunnflate på 860 kvadratmeter. Det inneholdt internat med blant annet 40 sengeplasser, kjøkken, spisesal, undervisnings- og øvingsrom, bibliotek og et stort fellesrom. Ved den offisielle åpningen seinhøstes i 1965 skal Ivar Samset blant annet ha sagt: «Her vil vi møtes, teknikere, forstkandidater, ingeniører fra inn- og utland til fri meningsutveksling. Dette er ikke et kurssentrum, det er et driftsteknisk forum – et samlingssted for skog- og skogindustrielle symposier.» Et slikt samlingssted måtte naturligvis ha et navn som gjenspeilte de faglige ambisjonene. Samset og hans samarbeidspartnere lot seg inspirere av latinen, som var det gamle naturfaglige vitenskapsspråket. Stedet ble kalt «Silvifuturum», en understrekning av at forsøksskogene i Hurdal skulle brukes til å utvikle skogbrukets framtid.
SubjectI 1957 møtte lederen for den driftstekniske avdelingen i Det norske Skogforsøksvesen, Ivar Samset, sin gamle professor fra studietida ved Norges landbrukshøgskole, Knut Skinnemoen. Skinnemoen hadde for lengst forlatt sin stilling ved høgskolen og var blitt statens skogforvalter i Akershus. Skinnemoen var opptatt av forsøksvirksomheten Samset sto i spissen for, og antydet at prestegardsskogen i Hurdal, som han anså for å være en typiske østnorsk barskog, kunne egne seg godt for forsøksaktiviteter. Samset grep ideen med stor entusiasme. Seinhøstes i 1957 fikk han med seg sentrale aktører fra den statlige skogadministrasjonen og fra Skogforskningsvesenet på en ekskursjon i Hurdal. Eivind Wisth, Jens Aure, Arne Alhaug og Knut Skinnemoen representerte Direktoratet for statens skoger, Elias Mork, Ragnar Strømnes og Ivar Samset representerte Det norske Skogforsøksvesen. Karene vandret fra Hurdalsjøen og oppover Buråslia. Da de nærmet seg toppen, stanset de, tente seg bål og spiste medbrakt mat med utsikt over skogen. I slike omgivelser var det lett å bli enige om at dette var en god lokalitet for en forsøksskog. I januar 1959 inngikk Det norske Skogforsøksvesen kontrakt med Kirke- og undervisningsdepartementet om saken, og snart var «Driftssentralen i Hurdal» en realitet. Virksomheten fikk bygningsmessige fasiliteter som skulle huse så vel driftsmateriell som menneskene som skulle arbeide med forsøkene. Dette fotografiet ble tatt høsten 1964, da det nye «Silvifuturum» begynte å ta form. Representantene som deltok i den første befaringa i 1957 var på nytt i Hurdal, denne gangen for å besiktige det nesten ferdige nybygget. De tok seg også en tur oppover i Buråslia, denne gangen med bil, for nå var det opparbeidet skogsbilveger. På den gamle bålplassen hadde Samset fått lagd et monument, en sittebenk av stein. På dette fotografiet ser vi seks av de sju initiativtakerne samlet på og omkring dette monumentet.
Dette fotografiet er hentet fra ei samling som er skapt av og har tilhørt Det norske Skogforsøksvesen (1917-1972), Norsk institutt for skogforskning [NISK] (1972-2006) og Norsk institutt for skog og landskap (2006-) på Ås i Akershus. Tore Vik, som gjennom mesteparten av sin skogfaglige karriere var forsker ved de nevnte institusjonene, tok kontakt med Norsk Skogmuseum om arkivene etter virksomheten i 2007, året etter den gang siste omorganisering av virksomheten. De gamle arkivene med dokumenter og fotografier fra Avdeling for driftsteknikk forekom ikke den nye ledelsen relevante, og det ble reist spørsmål om Riksarkivet i Oslo eller Skogmuseet i Elverum kunne bidra til bevaring. Museet sa seg villig til å påta seg denne oppgaven. Avtale om overtakelse av fotoarkivet ble inngått i 2008. Materialet består av positivkopier i brevordnere, film i konvolutter og dias. Til sammen anslås det å omfatte cirka 27 000 opptak, i hovedsak fra perioden 1947-1990. Mye av materialet er fra prosjekter Avdeling for driftsteknikk har hatt i norsk skogbruk, men en god del er også fra reiser professor Ivar Samset gjorde som leder for den internasjonale skogforskningsorganisasjonen IUFRO (International Union of Forest Research Organizations). Kvaliteten på opptakene er varierende.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».