Arbeid ved Lillehammer lense i 1952. I forgrunnen ser vi en del mannfolk med langskaftete fløterhaker som de brukte til å skyve tømmerstokker nedover i en innlenset passasje mot e...

I gamle Fåberg prestegjeld møter elva Gudbrandsdalslågen innsjøen Mjøsa. Lågen er cirka 20 mil lang og har et nedbørsfelt på om lag 11 500 kvadratkilometer. I bygdene langs Lågen og dette hovedvassdragets mange sideløp vokste det skog, og tømmer fra disse skogene var et produkt bøndene i Gudbrandsdalen kunne omsette i klingende mynt, bare de fikk det fram til et betalingsvillig marked. Dette var lenge en vanskelig oppgave, for markedet lå lenge langt unna, i mer kystnære strøk, og tømmeret var tungt. Skogeierne måtte satse på at oppdriften i vannet skulle bære det mot sagbruk og etter hvert også papirfabrikker. I elvene gav strømmen i det rennende vannet framdrift, over innsjøer med mer stillestående vannspeil var en mer avhengig av vind, og etter hvert av motorfartøyer. Og mens tømmerstokkene kunne flyte fritt i elvene var det mer hensiktsmessig å samle dem i flåter eller bunter – i dette området kalt «sopper» – når det skulle bukseres over innsjøer og vann. Der betydelige fløtingselver rant ut i innsjøene ble det derfor etablert lenseanlegg, hvor løstømmeret ble samlet, sortert og ordnet for buksering over mer stillestående vannspeil i flåter, såkalte ringbommer eller sopper. Det nevnte området i Fåberg – mellom Vingnes på vestsida av vassdraget og det som etter hvert skulle bli Lillehammer by – var et slikt lensested. Fra gammelt av var det ofte grunneierne på slike steder som så muligheter for å skaffe seg inntekter ved å etablere lenser og ta avgifter av det tømmeret som ble ekspedert fra disse lensanleggene. På 1700-tallet ser det ut til at det var brukerne på Trosset-gardene som drev lensa ved utløpet av Lågen. Fra midten av 1800-tallet overtok kapitalsterke kjøpmenn i den nyanlagte kjøpstaden Lillehammer lensene og de inntektsmulighetene de representerte. Disse aktørene tok seg godt betalt, noe vi må regne med at både skogeierne i bygdene ovenfor og tømmerkjøperne ved den nedenforliggende delen av vassdraget var misfornøyde med, for fløtinga nedover Gudbrandsdalen og videre over Mjøsa var kostbar, og det påvirket tømmerets markedsverdi.

1909 ble et merkeår for tømmerfløtinga i denne regionen. Da ble det vedtatt lover for en fellesfløtingsforening som skulle samordne fløtinga for elva Ottas sammenløp med Lågen i Sel kommune og nedover. Samtidig inngikk Christiania Tømmerdirektion, som organiserte virkestransporten videre nedover mot Øyeren på Nedre Romerike, avtale om å overta lensedriften ved Lågens utløp i Mjøsa, i første omgang i 15 år, men med mulighet for forlengelse av avtalen. Tømmerdirektionen investerte stort i lenseanlegget, og fikk blant annet bygd et digert «soppeapparat» - en buntemaskin – og et vifteformet sorteringsanlegg, som gjorde det enklere å sortere det tømmeret som skulle til sagbruk og treforedlingsbedrifter i Mjøsregionen fra det som skulle videre nedover Vorma og Glomma. De private eierne hadde neppe finansiell styrke til å løse inn og drifte et slikt anlegg, så i 1930 solgte de rettighetene sine til Christiania Tømmerdirektion, som gjennom en fusjon med Fredrikstad Tømmerdirektion seks-sju år seinere ble til Glomma fellesfløtingsforening. Denne organisasjonen fortsatte å drive Lillehammer lense inntil fløtinga i Lågen opphørte i 1969.

Collapse text