Tansport av cellulosekubb med lastebil fra Borgerud i daværende Norderhov kommune på Ringerike i september 1937. Bilen er en Ford V8 1937-modell med transportørens navn og telefon...

Det norske Skogselskap kjøpte Borgerudskogen i Norderhov av disponent John P. Poulsson (1872-1941) i firmaet J. Poulsson & Søn A/S i Oslo høsten 1939. Lokalavisa Ringerikes Blad kunne fortelle at «Skogen, som er på ca. 4 000 mål, strekker sig fra Fokalsrud på østsiden av Væla op til Vælsvatnet, og ansees for noe av den aller beste skog i bygden». Det framgår også av avisoppslaget at eieren gjennom mange år (siden 1916) hadde drevet skogen under veiledning av Skogselskapets sekretær, forstkandidat Thorvald Kierulf (1890-1966). Kierulf og organisasjonen hans kjøpte denne skogeiendommen for å gjøre den til et mønsterbruk. Mer informasjon om disse ambisjonene finnes nedenfor. Dette engasjementet ble kortvarig. I 1942, etter John P. Poulssons død, bestemte den tidligere eierens sønn, ingeniør Egil Poulsson (1906-1970), seg for at han ville kjøpe tilbake skogen på odelsretten sin. Dermed ble det organisert takst, og Egil Poulsson fikk skjøte på Borgerudskogen i 1944. Odelstaksten var på 228 000 kroner, et beløp som var betydelig høyere enn den summen Skogselskapet hadde betalt fem år tidligere.

Fredag 5. september 1941 publiserte Ringerikes Blad følgende reportasje, som tidligere hadde stått i Morgenbladet, og som forteller noe om Thv. Kierulfs og Det norske Skogselskaps visjoner for Borgerudskogen:

«Skogselskapet har fått sin østlandske demonstrasjonsskog for mønsterdrift.
Den ligger i Norderhov på Ringerike, kalles Borgerudskogen og er på vel 4 000 mål.

I sin tid spekulasjonsskog; men nu i sikker forstlig forvaltning.
Journalist Arthur Ratche har i Morgenbladet nedenstående intervju med sekretær Thv. Kierulf i Det Norske Skogselskap:

Umiddelbart efter at Det norske Skogselskaps styre og representantskap hadde befaret Prestegårdsskogen i Stange i sommer, spurte vi kontorchef Kierulf i Skogselskapet om ikke dette hadde nogen tilsvarende skog som den i Stange. En skog som kunde brukes til demonstrasjonsskog for forstmenn av alle aldre og grader samtidig som den kunde holdes spart for konjunktur-betonet drift; en skog som kunne gå inn som ledd i en serie forsøksskoger til iakttagelse på lang sikt av de to forskjellige forstlige grunnsyn som foreligger, snauhogst og frembringelse av ensalderbestand på den ene side og fleretasjest skog med forskjellige småbestand på den annen.

Kontorchef Kierulf svarte med å si at han ikke akkurat vilde vise frem skog med sikte på drøftelse av de to forskjellige grunnsyn vi hadde referert til. Men, sa han videre, nytte-sidene ved skog er så mangfoldige, at jeg med glede vil fortelle om en skog som Skogselskapet for nogen tid siden har erhvervet og som i ethvert fall skal bli demonstrasjonsskog.

Det var sol og høisommer og ferie i sikte forut, da vi hadde denne samtale. Men selv om et stoff har ligget sin tid på notat-blokken kan det være like godt for det. Og med en passert sommer i erindring tar vi det frem … Og vi finner å ha notert meget mere sagt av kontorchef Kierulf:

Det er flere fylkesskogselskaper som allerede i mange år har hatt en eller flere skogeiendommer, innkjøpt med tanke på både forsøksdrift og på å være objekt under demonstrasjoner og utferder og den slags. Skogselskapets stifter, konsul Axel Heiberg, animerte i sin formannstid i høi grad fylkesskogselskapene til å erhverve slike skogeiendommer og Det norske Skogselskap har støttet under ved slike kjøp.

Foruten til demonstrasjon og til forsøk har slike skoger også en tredje betydning. Alle fylkesskogmestrene er som man vet konsulenter for private skogeiere i vedkommende fylke, så vel når det gjelder gårdsskoger som større eiendomsskoger. Men for en fylkesskogmester er det jo av fundamental betydning å ha en enkelt skog som han selv har hovedansvaret for, og som han kan komme tilbake til til enhver tid, når han ikke ligger ute i sitt distrikt på reise. En slik skog blir for fylkesskogmesteren det erfaringsområde hvor han kan holde sig i trim som praktisk skogbruker og på den måte øke sine forutsetninger for å gi de anvisninger, som de private skogbrukere henvender sig til ham for å få.

Den skogen vi for vår del har erhvervet, for øvrig så nylig som i 1939, ligger i Norderhov på Ringerike, det er Borgerud skog i Sokndalen.

Er den skogen å betrakte som en slags make til Prestegårdsskogen i Stange?

Nei, Borgerudskogens historie har nok vært adskillig mere beveget enn Prestegårdsskogens. Borgerudskogen har i sin tid vært spekulasjonsskog, men det er nu noget som tilhører historien.
Men for å forstå nuet må man kjenne historien. Er det lenge siden Borgerudskogen var spekulasjonsskog?

Da vi kjøpte skogen hadde den vært i èn manns eie helt fra 1910 eller 1911. Det var treforedlingsmannen disponent Poulsson som eiet den. Men før hans tid gikk skogen en del på handel fra hånd til hånd. I den tid b lev den gjort til gjenstand for sterke hugster. Ved disse hugster blev det ikke tatt forstlige hensyn. Der er således en typisk hendelse fra 1880 – eller kanskje fra 1890-årene. Den mann som da eiet skogen, blev truet med odelssøksmaal. Og lovgivningen hadde den gang en bestemmelse om at det felte tre var skog-innehaverens eiendom, selv om skogen måtte bli tatt på odel. I ly av denne bestemmelse samlet innehaveren av skogen, der han følte sig truet av odelssøksmålet en stor styrke tømmerhuggere og gav ordre om å felle skog over hele eiendommen uten foregående blinking. De skulde hugge så meget de orket og ta alle trær hvis stamme fylte hånden når man rakte armene op og tok omkring stammen. Følgen av denne og senere sterke hugster strever vi fremdeles ennu med, særlig i de fjernere liggende deler av skogen, med å gjenoprette.

Den hugst De taler om – var det rovhugst?

Noget bedre skoleeksempel på rovhugst kan vi vel vanskelig finne. Men heldigvis har jo skoglovgivningen senere umuliggjort gjentagelse av en slik fremferd.

Hvad skjedde så med skogen efter at den i 1910 eller der omkring var gått over til disponent Poulsson? Men forresten før vi går videre: Har der ikke vært jord i tilknytning til skogen?

Jo; disponent Poulsson kjøpte Borgerud gård med skog. Han skilte imidlertid skogen ut og solgte gården for sig med litt skog. Naturligvis drev Poulsson, der som sagt var treforedlingsmann, skogen på forretningsmessig basis, denne er jo forutsetningen for all skogsdrift. Poulsson som døde nu i våres, hadde imidlertid et åpent øie for skogkultur. Og det kom skogen i høi grad til gode. Han lot nemlig utføre atskillig grøfting som vi nu ser gode resultater av – i form av pen og veksterlig bestand på tidligere vannsyk skogbunn og myr.

Plantet disponent Poulsson meget?

I Sokndalen er der helt strålende foryngelsesforhold for skogen. Nettopp på grunn herav har det ikke vært så påtrengende nødvendig med nogen større plantning.

Man må jo ønske Skogselskapet lykke til med en slik erhvervelse, selv om det allerede er gått nogen tid siden den blev gjort!

Det kan De si. På grunn av forskjellige forhold begav det sig slik, at Poulsson vilde selge sin skog. Og heldigvis fikk Skogselskapet anleding til å kjøpe den. Når jeg sier heldigvis tør jeg nok påstå at det ikke er ut fra egocentriske, men samfundsmessige hensyn. Fort det første har vi med Borgerudskogen fått en skog, som egner sig glimrende som demonstrasjonsskog. Den egner sig til det både fordi den er så rikt vekslende i jordbund og bestandforhold; og fordi den ligger så beleilig til. Til Hønefoss buss eller bane. Og fra Hønefoss en tyve minutters lokaltog og derpå bare en tyve minutters spasertur. For det annet byr skogen driftsmessig på mange fordeler. For det tredje: Skogselskapets overtagelse av Borgerudskogen vil bety ikke så lite rent socialt sett for Norderhov kommune i en tid med så megen økonomisk usikkerhet som nu. For når Skogselskapet driver den, vil ikke skogen nogen sinne bli konjunkturelt betonet, men foregår i det jevne fra år til år og dermed skaffe en årsikker arbeidsmulighet og -inntekt for folk i bygden som kan ha behov for det.

Nu synes jeg virkelig den gratulasjon, jeg rettet til Skogselskapet bør utvides også til Norderhov kommune!

Her er ikke nogen til å ta imot den! Men det var jo ikke desto mindre hyggelig at Morgenbladet ser denne skogerhvervelse under den synsvinkel. Og Skogselskapet vil iallfall gjøre alt mulig for at – gratulasjonen skal være vel begrunnet!

Det forstår vi. Men vi vil allikevel gjerne høre litt om hvorledes!

Vi vil legge an på en stadig økende produksjon så der stadig kan bli skapt flere og flere arbeidsmuligheter i forbindelse med Borgerudskogeh. Men naturligvis uten at det skal gå ut over skogkapitalen. Det vil vi oppnå ved å ta i bruk alle forstlige midler, som står til rådighet – foruten den ene ting å grøfte. Dessuten vil vi bygge ut et praktisk veinett gjennom skogen slik at vi kan gjennemføre en like rasjonell drift i alle deler av skogsområdet.

Som er på hvor mange mål?

4 400. Litt efter litt vil også de mange nuværende utilfredsstillende bestand, eftervirkninger av de store uthugster, kunne bli fyldigere og fullkomnere.

De resymerte for et øieblikk siden av hvilke grunner De var glad for at Skogselskapet hadde fått eiendomsrett til denne skog. Men der må vel være èn grunn til, som De ikke nevnte, nemlig at en skik mønsterdrift som den Skogselskapet vil være i stand til å gjennemføre, må virke som eksempel i herredet og i distriktet forøvrig. Ringerikstraktene har jo nogen av våre beste skogsbygder; det er ikke bare det at der er god skogsjord, men alt det levende liv som trives sammen med skog, har her fått en så vakker utfoldelse. Her var det jo for eksempel P. Chr. Asbjørnsen fant nogen av de fineste eventyrene. Det vil samtidig si at den rikeste og fulleste norske sprogtone han førte frem, skrev sig i disse bygder. Men der hvor en slik åndens skatt som folkeeventyrene og deres melodi var å finne vil en senere slekt også ha forutsetninger for en annen form for ånd, nemlig å ta sig op i den forstlig fullkomne, den vitenskapelig utformede måte å skjøtte skog på!

Det kan være riktig, men ikke i den forstand at ikke ringerikingene allerede kan skjøtte sin skog. Det har blant skogeierne såvel i dette strøk som i andre deler av landet i de siste ti-tyve år vært en meget sterk vekst i interessen for forstlig behandling av skogen. Nettopp derfor og ikke fordi man ligger tilbake, vil man ha interesse av en slik mønsterdrevet skog i sin nærhet – eller midte. En institusjon som Skogselskapet vil jo ha langt lettere for å gjennemføre det forstlige forsøk enn den private. Men den langt komne private skogeier vil ha langt større forutsetninger for å forstå og følge det enn den private skogeier, som ikke er kommet ut over den primitive spekulasjonsdrift. Under disse omstendigheter må det forutsettes at en slik skog i Skogselskapets hender må virke som eksempel og impulsgiver for omgivelsene, ikke minst når veinettet blir utbygget og der blir anledning for nogen hver med liten anstrengelse til å befare skogen. Eksemplets makt har jeg forresten allerede sett eksempel på i denne skog, som altså gjennem hele disponent Poulsons tid har vært under en viss forstlig behandling. Et par naboskoger bærer tydelig preg av at disses eiere har sett, at det ikke alene er fordelaktig å stelle rasjonelt, men de har også villet gjøre det på samme måte som det er blitt gjort i Borgerudskogen. Hvis De ellers finner tid og anledning til det, så kan De jo selv ta Dem en tur til Hønefoss og Sokndalen og se på vår erhvervelse.

Takk for ideen! Men kan jeg reise dit forholdsvis fort og ledig, så jan nogen hver gjøre det. Jeg tenker nu på noget som stadig kom mig fore under ferden gjennem Prestegårdsskogen i Stange: En slik skog på offentlige hender vil jo også bli et fint utfartsområde for folk, ikke bare fra nærmeste by, men også fra Oslo. Stange var og er jo en naturpark. Borgerudskogen synes å være det samme eller vil i hvertfall bli det!

Enhver borger av dette land kan fritt ferdes i skog og fjell! Man kan også ferdes i Borgerudskogen. Men det er dette med ildsfaren da i den årstid da det er gildest for byfolk å være på skogtur. Og så at byfolk ennu ikke har lært å samle sammen hermetikkbokser og papir efter sig! Kunde De lære dem det, vilde det så visst ikke være Skogselskapet imot at det kom besøkende til selskapets skog i Begndalen. Men se nu først skogen selv, så kan vi tale om dette med naturparken en annen gang.

Arthur Ratche»

Collapse text