Masi (Máze) kirke i Kautokeino (Guovdageainnu) kommune i Finnmark. Kirkebygningen er oppført i tre, med mørkbeiste vegger og et høyt, bratt valmtak med skiftertekke. I den ene en...

De første planene for utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget ble lansert i 1968. De ble møtt med skepsis, både fra reindriftssamiske miljøer og fra naturvernorganisasjoner. Det som alt fra starten vakte negative reaksjoner var at de første prospektene innebar neddemming av det overveiede samiske lokalsamfunnet Máse (Masi). Denne delen av planen ble oppgitt i 1973, da Máze ble varig vernet. Naturvernorganisasjonene reagerte særlig på konsekvensene utbygginga kunne få for laksestammen i vassdraget og for naturen i Altadalen, spesielt plante- og dyrelivet i elvegjelet Sávcu (Sautso). Norske samers riksforbund (Norgga Sámid Riikkasearvi), Norske reindriftssamers forbund (Norgga Boazosápmelaccaid Riikkasearvi) og kommunestyrene i Alta og Kautokeino (Guovdageaidnu) var motstandere av prosjektet. Finnmark fylkesting, energimyndighetene og regjeringa gikk derimot inn for prosjektet. Motstanderne samlet seg i «Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget». Striden tilspisset seg i 1979, da Folkeaksjonen gikk inn for sivil ulydighet. Ei gruppe samer slo leir utenfor Stortinget med en sultestreik som fikk stor medieoppmerksomhet, både her til lands og internasjonalt. Norske myndigheter måtte tåle sterk kritikk for sin behandling av samene, som ble karakterisert som urfolk. Regjeringa stanset anleggsarbeidet i 1979 i påvente av ei ny stortingsmelding om saken. Den konkluderte med at det ikke var kommet fram nye momenter, og Stortinget ville ikke behandle saken på nytt. Motstanderne brakte saken inn i rettsapparatet. I 1980 kom det en dom fra Alta herredsrett, som var kritisk til saksbehandlinga og fastslo at utbygginga var i strid med vedtaket om vern av Máze, men likevel fastslo at utbygginga var lovlig. Følgelig startet utbyggingsarbeidet igjen vinteren 1981. Anleggsarbeiderne møtte lenkegjenger og samene startet på nytt med sultestreik. Etter kort tid ble prosessen stanset for vurdering av om prosjektet var i strid med kulturminneloven. I 1982 bekreftet Høyesterett Alta herredsretts konklusjon om at utbygginga var lovlig. Om høsten dette året startet anleggsarbeidet på nytt, og fra da av ble det ikke møtt av store hindringer. Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget ble oppløst. I 1987 sto Alta-demningen ferdig. Naturvernerne og de samiske aktivistene tapte kampen om vassdraget, men etterspillet etter saken innebar styrking av samiske rettigheter. Det kom en egen samelov i 1987, en grunnlovsparagraf om samisk språk og kultur i 1988 og Sametinget ble åpnet i 1989. Staten eide 95 prosent av arealene i Finnmark. Fra og med 2006 ble forvaltningen av denne eiendommen overdratt til Finnmarkseiendommen, der Sametinget og Finnmark fylkesting oppnevner tre styremedlemmer hver.

Collapse text