Sverre Johan Svendsen, konservator ved Nordmøre Museum, i Woldbrygga. Stillfoto tatt i forbindelse med en videoproduksjon for NRK Møre og Romsdal. En bøkker eller tønnemaker er en ...

About the object

• IdentifierKMb-1993-012.0002
• Specific subject termsdiksel håndverk Bøkker
• Subject

  Sverre Johan Svendsen, konservator ved Nordmøre Museum,
  i Woldbrygga. Stillfoto tatt i forbindelse med en videoproduksjon for NRK Møre og Romsdal.
  En bøkker eller tønnemaker er en håndverker som lager og reparerer tønner og andre runde eller ovale kjørler av breie trestaver som holdes sammen av utvendige band av tre eller metall. Teknikken eller håndverket kalles bøkring. Det likner på lagging som er en egen teknikk for å lage kar og bøtter av staver.

  Bøkker kan også kalles tønnemaker eller tønnebinder. Bøkker kalles böttcher på tysk, cooper på engelsk og tunnbindare på svensk.

  Fra middelalderen av var det vanlig å oppbevare mat og drikke i tønner av ulike slag, noe som gjorde at bøkkere var en veldig stor yrkesgruppe i flere hundre år. Spesielt må det nevnes at sildetønner var et viktig produkt for mange bøkkerverksteder. Store mengder sild skulle hvert år saltes i tønner, det meste for eksport. Bøkkerfaget hadde derfor mange utøvere i enkelte byer på Vestlandet, som Haugesund, Bergen, Ålesund og Kristiansund. Bøkkerne arbeider med råmaterialer av tre, dels eik for finere og varige produkter, dels furu for tønner til engangsbruk. Produksjon av tønnestaver for salg til bøkkerverkstedene var viktig i mange skogsbygder på Vestlandet og på Sørlandet. Tønnebanda eller gjordene ble opprinnelig laget av tre, helst hassel, men ble seinere av laget av jern. Tønnebandproduksjon for bøkkerne var lenge en egen bivirksomhet for bønder med egnet hasselskog, som ble kalt for bandaskog.

  Bøkkerfaget var utbredt i Norge fram til 1930, men nye metoder for emballering gjorde at behovet for utøvere sank raskt.

  På 1960-tallet ble de fleste fabrikkene i Norge nedlagt, og faget ble tatt ut av lærlingeordningen. Vinmonopolet tok initiativ til å få faget innført igjen i 1994. Det er få bøkkere igjen i landet, men det er stadig et visst marked for faget. Eikefat er en nødvendig del av norsk akevittproduksjon, og bl.a. Vinmonopolet har behov for vedlikehold og restaurering av sine fat og såkalte liggere. Gode eikematerialer til staver blir stadig vanskeligere å få tak i, og vedlikehold av gamle fat desto viktigere.

  Både i Feda i Kvinesdal, i Fusa og i Samnanger i Hordaland finnes bøkkerverksted som lager tønner på gamlemåten.

  Av bevarte bøkkerverksteder i Norge må fremheves Nordmøre Museums verksted på Voldbrygga ved Vågen i Kristiansund. Dette verkstedet er bevart i sin helhet, med verktøy og maskiner.

  En bøkker må kunne ta ut egnede materialer, bearbeide materialene til tønnestav og forme dem i en stavkrakk. Stavene tilpasses, og deretter tettes, for eksempel med siv, mellom stavene der det trengs. Tønnestavene trekkes sammen i toppen etter å ha blitt varmet opp for å bli føyelige. Tønnebånd slås så på plass med mokker og sleggert. Topp- og bunnbånd settes først endelig på etter at lokket er kommet på plass i egen fals.

  Fra Nordmøre Museums fotosamlinger.
  

• Type Photograph