Vanndamman med grusa spaserveier/stier. Før Allanengen skole er bygd. Ca 1910. Idylliske spaserstier med rik vegetasjon ble privatfinansiert 1905-14 . Fra Nordmøre Museum sin foto...

About the object

• IdentifierKMb-1989.019.0004
• Subject

  Vanndamman med grusa spaserveier/stier. Før Allanengen skole er bygd. Ca 1910. Idylliske spaserstier med rik vegetasjon ble privatfinansiert 1905-14 . Fra Nordmøre Museum sin fotosamling.

  Vannforsyningen i Kristiansund var problematisk i gamle dager. Brønnene gikk tørre og vann måtte ofte hentes med egne båter fra Bolga på Frei.

  Rolighetsdammen (Svanedammen) er den eldste kommunale vannforsyningen. Allerede på 1850-tallet ordnet kjøpmann Wilhelm Christie med privat vannledning i trerør herfra og ned til Christiegården (i dag Håndverkeren ved Helsehuset) i Vågen. Senere kom Mellemdammen, Vesterdammen og Gravemdammen og vann-oppsamlings-renner rundt Vardefjellet. Idylliske spaserstier med rik vegetasjon ble privatfinansiert 1905-14 og utbedret i mellomkrigstida.. Byselskapet satte ut det første andepar i Svanedammen 1915. Bolgvatnet på Frei leverte drikkevann til byen fra 1914. Siden 1979 kommer byens drikkevann fra Storvatnet i Tingvoll kommune, via høytrykksbassenget.

  Vanndamman var byens reserve-vannreservoar helt frem til 1979. Området innbyr samtidig til mange fine friluftsmuligheter nær sentrum. Det har vært kjeglebane her, og under andre verdenskrig var det illegal radiolyttepost i "Brushuset".

  Kringsjå

  Rundt de den gang nakne knausene på Vardefjell ble det i 1886 anlagt et sinnrikt "takrenneanlegg" for å samle opp vann. Anlegget ble utvidet med en sløyfe vestover i 1889. Den oppmurte renna langs fjellet ledet vannet fra fjellet til et samlepunkt og deretter under Vugga til Vanndamman. Anlegget var i drift til 1908 da terrenget ble omgjort til friområdet Kringsjå. Gangstiene langs vannrennene ble bygd som ”nødsarbeid” i 1930-årene. Anlegget har mange likhetstrekk med Madeiras levadaer. Stiene er utmerket for kortere eller lengre turer og er lette å gå. Turveiene her er kjent som byens svermeplass hvor romantikken har hatt gode kår. I Kristiansund snakker vi om å ”gå fra vugge til grav” når vi spaserer i dette området. Området har en rik og variert vegetasjon og fremstår som en botanisk kysthage. Her vokser også Kristiansundsfurua, en krypende art som tåler saltvannsfokk. Kontrasten til hav og kyst bare få hundre meter unna er stor.

  Brønner

  I løpet av 1830-40-årene foregikk det en ganske jevn utbygning av offentlige brønner i Kristiansund. Formannskapet bevilget i 1839 «50 spd. årlig i de tre følgende år til brønner til bruk for det alminnelige» og i 1842 tok formannskapet fatt på en «femårsplan» med 60 spd. årlig til brønngravning. Store branner satte ytterligere fart i brønngravningen slik at alle tre land ved slutten av 1850-tallet var godt forsynt med brønner. Almenningsbrønnen i Frueenga (der sykehuset ligger nå) fikk vann fra Marstrand- og Barmandammen og disse skaffet også vann til garveriene.

  Kirkelandet hadde bare en ordentlig bekk, den ble kalt byelva. Omtrent midt i Kaibakken laget den en bitteliten foss som drev ei lita mølle når det var flom. Den var i bruk i mange år, og var like utsatt for godmodig ungdommelig hærverk som dagens ”Byfoss”. Nå fyller rampen på såpe, den gang skrudde de løs ”kvernkallen”. Romsdals Amtstidende har følgende annonse i 1872: «Det i elven stående kvernhus selges underhånden til bortflytning ved henvendelse til Martin Helsing.»

  Rosentræder og Brinchmann

  Den første begynnelsen til oppbyggingen av et regulært vannverk for Kristiansunds vedkommende var at byens daværende «brann- og veiinspektør» Peder Rosentræder i slutten av 1850- årene planla og oppførte en dam som lå like ovenfor Roligheten, som senere fikk navnet Svanedammen. Fra denne dammen førte en vannledning i uthulte trestokker ned til en vannpost nær den senere Øverparken. Gata som senere ble anlagt på dammens sydside, fikk derfor navnet Peder Rosentræders gate.

  Rosentræder var en livlig bergenser og ikke så lite av en selskapsmann. Han forsto bedre å uttrykke seg i smukk og smidig form enn i beregning av vanntrykk og lignende mer prosaiske ting. Hans demning brast og vannet fosset nedover Langveien. En ny demning ble oppført av ingeniør Hagbart Brinchmann som nettopp hadde planlagt og utført Moldes vannverk og som senere utførte det samme i Ålesund.

  Kommunen gikk i gang med en privat penge-innsamling, en frivillig skatt. Denne innbrakte

  2 888 spd., hvorav konsul N. H. Knudtzon III bidro med 1 000 spd. Den 10. oktober 1866 besluttet så bystyret å begynne anlegget av det nye vannverket på Kirkelandet, å bygge en vannledning på Nordlandet og å anskaffe en sjødampsprøyte. Dampsprøyta ble bygd i Trondheim og kostet 3 435 spd.

  Også på Nordlandet måtte privat gavmildhet tre støttende til for at kommunen i 1868 kunne vedta anlegg av et basseng og ledning. For å få mer system i sin anleggsvirksomhet, måtte kommunen i 1867 oppta et forholdsvis stort lån på 56 000 spd. En velkommen hjelp var det at N. H. Knudtzon overtok det meste av lånet.

  Den neste større utvidelse av Kristiansunds vannverk kom i årene 1872-75. Bystyret besluttet å forhøye de to dammene på Kirkelandet med 2 og 6 fot slik at deres vannspeil kom i samme nivå. Deres rominnhold ble derved forøket fra 446 000 k.ft. og til 760 250 k.ft.

  Innlandet

  Folket på Innlandet nådde fram med sitt krav om eget vannverk i 1873. To dammer ble anlagt i terrenget ovenfor bebyggelsen, med ledning til tappeposter ved Almenningen og Almueskolen. På folkemunne fikk de navnene Reinvassdammen og Brannvassdammen, som også fortalte om hva vannet skulle brukes til. Ungene på øya badet i vannet og gikk på skøyter på isen. I dag er begge dammene tørrlagte.

  At virkelig godt vann var litt av en sjeldenhet, forstår vi når det fortelles at en kar i Sjursvika på Innlandet hadde en brønn der vannet var så velsmakende at det ble solgt i porsjoner til selskapsbruk. Selv om enkelte brønner ga utmerket vann - «blankt vann» som det kalles, måtte de fleste helst filtrere det vann som skulle brukes.

  Fra 1875 ble alle nye vannledninger tilkoplet brannkummer med standardrør og forberedt for påskruning av brannslanger. Den offentlige vannforsyning skjedde nå gjennom i alt 18 alminnelige vannposter og 146 private inntak, mens skip ble forsynt med ferskvann fra egne ledninger. Samtidig ble alle offentlige dammer inngjerdet. Lengden av Kristiansunds vannledningsnett var i 1880 4,3 km. I 1890 fikk Gomalandet sitt første basseng.

  Bäckström

  Kristiansunds vannforsyning var et langt lerret å bleke, men det var ikke uten humoristiske innslag. Stadsingeniør Carl Gustav Bäckström har fortalt om en episode i 1880-årene. En regnfattig sommer med vannlevering både på Nordlandet og Innlandet inngikk kommunen en overenskomst med gamle Andersen på Innlandet om at han mot en bestemt dagsbetaling skulle levere vann hvor som helst i byen etter stadsingeniørens anvisning. Vannleveringen skulle begynne på Innlandet som var mest nødstedt.

  Dette gikk utmerket, helt til stadsingeniøren ga beskjed om at Andersen også skulle levere vann til Nordlandet. Det ville ikke den gamle losen. Nordlandet sto ikke nevnt i hans kontrakt. Det hørte ikke til i hans verden. Vannlevering bare til Innlandet var en makelig halv dags jobb, skulle også Nordlandet forsynes, ville dette legge beslag på hele dagen. Skjønt kontrakten var grei nok, lot Andersen seg ikke skremme verken av trusler om sakfører eller politi. Han holdt på sitt.

  Da var det at byens dampsprøyte var i riktig godlag og reddet situasjonen. Den kunne ellers være lunefull nok. Vannbeholderen om bord rant over, og dette ga Bäckström en lys ide. Han lot han dampsprøyta legge til ved Nordlandets allmenning og lenset tankene for ferskvann. Det viste seg nå at båtens ferskvannstanker rommet så mye at det lønte seg å sette den inn i vannføringstrafikken.

  Da fikk pipen en annen lyd. Andersen trengtes ikke mer, og nå ble det losens tur til å true med advokat og politi, men ingen ville være behjelpelig med å tolke hans oppfatning i retten. Det hjalp heller ikke at los Andersen nå tilbød å levere det ønskede vannkvantum både på Nordlandet og Innlandet. Selv om «Gamlesprøyta» ofte var lunefull når den skulle oppfylle sin egentlige oppgave, streiket den aldri som leverandør av drikkevann.

  Stadsingeniør og stadskonduktør Hagbart Brinchmann (1835-1899) anla det første store offentlige vannverket i byen.

  Kilde: Kristiansunds historie bind IV

• Type Photograph