• Heidegården, et lite to-etasjes bolighus ved allmenningen, Nordlandet,  1912. Lund-samlingen. 
Huset hvitmalt og tekket med gammeldags rød teglsten, har meget små vinduer, delvis med gamle grønnlige glass i.  Fasaden vender fritt ut mot havna.  Bordkledningen er på forenden vannrett liggende;  for øvrig er bordkledningen ellers opprettstående, bestående av over- og underliggere.  Overliggerne har en enkel profil.  Under takrennen er det knekter.  Gatedøren har profilerte søyler (kannelerte pilastre) og topp (gesims) med triglyfer.  Triglyf er en del av den doriske frisen i antikk gresk arkitektur. Triglyfen består av en utstikkende firkantet blokk med tre loddrette rifler, og med metopen (åpninger mellom) veksler de og danner tilsammen frisen over søylene. Ellers er det dør/lem til en  trappebod for kull under hovedtrappen. 
Inne ligger gulvet i stuene høyere enn i gangen. På baksiden av huset er to små uthus.  Husets beboer frøken  Benedicte Kristine Heide (1851 – 1936), forteller: ”Husets plan har vært slik i hele min tid.  Jeg har bodd her siden jeg var to år gammel.  Huset har tilhørt min far og farfar, og begge to var jekteskippere.  Min bestemor fortalte at den bakerste stua med høyest gulv var bygget først.  Mine besteforeldre har ikke utvidet.  Der er ikke kjeller under huset. Stabburet på baksiden av huset har aldri i min tid hørt til dette hus”.  
----- (tillegg)---
Skipper Bendix Heide (1815- 1891) fra Namsos etablerte seg på Grunden på Nordlandet, like opp for den seinere sundbåtkaia. Dette var konas barndomshjem, som han kjøpte av sin svigermor, enka Anna Bolette Andreasdatter Strøm Meldahl (Øvne/Aune) (født i Kristiansund 1797) i 1852. Og svigermor ble boende. Hennes far glassmaker Andreas Estensen Strøm har gitt opphavet til stedsnavnet Glassmakerberget (Bjørnehaugsveien 1). Benedictus er registrert som eier fra 1852 til sin død. Han betalte 340 spesidaler.
Han giftet seg før 1850 med Emilie Petrine Meldahl, født mens foreldrene bodde på Odden på Smøla 1821 (død 1907). Hun hadde en søster Anna Christine, gift med styrmann/kaptein Carl Johan Bryhn som kom bort på sjøen utenriks i 1877.
Heidegården hadde matrikkelnummer 264, løpenummer 346 og adresse Havnegata 2. Huset var oppført 1806 av Søren Iversen Hotten og hadde seinere tilhørt kjøpmann Peder Christian Lyche (1783-1861) som er kjent ved bydelsnavnet Løkkemyra, og som startet sin forretning i 1815 på adresse Grunden 4. Det ble kjøpt av Heides tilkommende svigerfar småhandler Christian Meldahl Øvne (Aune) fra Molde i 1827. 
Datteren Benedicte Kristine (10/2 1851 – 1936) var fra 1878 håndarbeidslærer på Nordlandets folkeskole.  De hadde flere barn, tjenestejenter og hybelboere. I 1870 bodde lærer Bård Aspen (1839-1900) fra Aspøya der. Han var sønn til første ordfører i Frei kommune. Han var anerkjent som musikklærer, utdannet på Klæbu seminar 1861 og var dirigent for sangkoret Tonleik, som han startet 1885. Han fylte nok huset med musikk, så langt han fikk lov. For samtidig som han starter kor, bytter Heide hybelboer til lærer Sara Buaas (f. 1857 på Ørlandet). Hun var kanskje mer stillferdig? (Aspen ble førstelærer/bestyrer på Nordlandets folkeskole fra 1878, fra 1882 hadde han leilighet på nyskolen. Han var først lærer på Kirkelandet og bodde i 1865 hos seinere fotograf Ole Knudsen Engvig i Vågebakken 2). 
I 1910 bor Benedicte aleine i huset, dog med leieboer på loftet: lærer Ingeborg Fjeldsgaard, f. 7.1. 1863 i Mandal. I 1912 ble huset solgt til riving til byggmester Albert Iversen, som bygde en stor murgård her. Den brant 1940. Han bygde også Festiviteten. Benedicte flytter til Kirkegata 17, like i nærheten, og blir pensjonist 1922.
Byens metamorfose – 
Skipper Heides tid 1840-90 er blitt kalt byens metamorfose med henvisning til at økende handelsflåte og utvikling av nye markeder for klippfisken endret befolkningens selvbilde og levekår. Fra freden i 1814 til begynnelsen av 1830-tallet førte Kristiansund nærmest en vegetativ tilværelse. Krisen etter Napoleonskrigene var overvunnet i begynnelsen av 1830-årene. Nå følger en tid preget av industrialisering, effektivisering av infrastruktur og samferdselsutbygging, internasjonal frihandel og europeisk imperialisme. Sjøkart blir tilgjengelige for fiskerne utover i 1850-årene.  De første 3/4 av 1800-tallet er Kristiansund største by i fylket, og i 1815 har byen 37 % av fylkets innbyggertall. USA hadde brukt anledningen til å overta klippfiskhandelen mens de europeiske produsentene var hemmet av Napoleonskrigene. Norge hadde Kolera-epidemier i 1832 og 1848 og midt i Kristiansund sentrum lå det gjerne gjødselhauger etter melkekyr som ble drevet over Torvet på vei til og fra beite. Situasjonen var ikke blitt så mye bedre enn den som beskrives i 1783: "Uorden med svine-holdelse i denne kjøpstad har tatt overhånd, da eierne for det meste lar dem gå løse på gatene at sanke sig føde". Sosiale institusjoner som Klubbselskapet, skoler, bank og lokalavis hadde et oppsving fra 1830-tallet. I 1820-åra var kommisjonshandel, som ble kalt konsignasjon, ennå vanlig i klippfiskeksporten. Denne ordningen, med oppgjør først når varene var videresolgt, var dominerende det meste av århundret, bortsett fra de spanske oppkjøperne som kom til byen fra 1850, og bortsett fra Knudtzon, som etter hvert greide å få betaling på forhånd.  
I 1860 hadde bare 280 av de rundt 5000 innbyggerne i Kristiansund stemmerett ved politiske valg. Noen middelklasse fantes knapt; byen besto av en enorm underklasse med en raskt økende mengde fattige, men samtidig vokste mellomklassen sakte, her som i resten av landet og Europa. "Desuden klagede man den gang (i 1893) over at Byen savnede en jevnt velstående Middelsstand.", skriver Einar Sundt.  Men den alminnelige bostandarden bedres i perioden 1850-80. Kristiansund Handelsstands Forening hadde synkende medlemstall fra 1850-60-årene til 1870-80. Den ble etter hvert et "forretningsutvalg for byens største eksportører", med 17 medlemmer. I begynnelsen av 1870-årene ble derfor den nye Handelsborgernes Forening stiftet. Denne organiserte middelklassens kjøpmenn, og var mer en yrkessammenslutning. Den nye foreningen må forstås som en følge av byens vekst og fremveksten av en borgerstand av mer alminnelig art. Klippfiskadel og kolonialgrossister har forskjellige interesser.
I 1850 var det sparsomt med det man kalte "bondelosji" eller billige pensjonatrom for allmuen. Slikt fantes bare på Innlandet, og da i borgerstua hos trelasthandler Morten Parelius i Wasmuthhavna og hos brennevinshandler Hans B. Musæus på Tollbua i Sagerbukta.  Han kunne forresten også tilby kjeglebane, en slags bowling, oppover mot Beatebakken. Vi kjenner også til sesong-pensjonater for spanske sjøfolk ved Vidalshaugen i Vågen.  ---

Foto fra Heidegården på Nordlandet i Kristiansund som engang tilhørte konsul Heide. Fra Nordmøre museums fotosamlinger.
    Photo: Stiftelsen Nordmøre Museum

Heidegården, et lite to-etasjes bolighus ved allmenningen, Nordlandet, 1912. Lund-samlingen. Huset hvitmalt og tekket med gammeldags rød teglsten, har meget små vinduer, delvis m...

Add a comment or suggest edits

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to