• Sidedør, Knudtzongården, 1912. 
Døren fører fra landsidens store trappenedgang fra Storgaten  til kjøkkenet.  Se også foto: 

(KMb-1982-025.0150)
Knudtzons krambod, foto 1912
Anton Meeg sa i 1912: ”Butikken er på slik som den har vært i de siste 60 år, sikkert lengre.  Fra denne butikk solgte den siste N. H. Knudtzon sukker, tobakk, kaffe, tauverk, mel, korn og hamp til fiskerne fra hans egne fiskevær;  men ikke manufaktur og landbruksprodukter eller bakverk;  sjelden solgte han fra denne butikk til byens borgere annet enn tobakk, som han også solgte en gros til byens forretningsmenn». -  Grossisten drev reklame: det var framsatt rikelig med gratis smaksprøver på tobakk.  Knudtzon hadde 8 -12 melkekyr i fjøset i Storgata, til egen husholdning. «Det tiloversblevne ble bortgitt til fattigfolk i byen», sa Johan Larsen, som var handelsbetjent i firmaet. 
Johan Larsen sa videre: ”Bryggen hvori denne butikk står, ble påbygd i 1868.  Samme år ble butikken utvidet. Det var utstrakt bondehandel, særlig med fiskebøndene nær ved Kristiansund.  N. H. Knudtzon eide nemlig følgende fiskevær her i nærheten: Sveggen, Røeggen, Øksenvågen, Honningsøyen, Strømsholmen, Årsbogen  m.fl.  Dertil eide han hele Ekkelsøyen hvor der dog ikke var egentlig fiskevær.  Bondehandelen foregikk slik at de nevnte værs fiskerbefolkning måtte selge den fisk de fanget til N. H. Knudtzon etter den pris som var gjengs i Kristiansund; enten sløyd og etter vekt eller usløyd (rund) etter antall.  Til gjengjeld fikk fiskerne hos N. H. Knudtzon de varer de trengte til sitt livsopphold og til drift av sitt fiske.  Disse varer var kaffe, sukker, tobakk, mel, kort, tau, seilduk, torskegarntråd, angler.  Disse varer kunne kvitteres ut til enhver tid på året, og de kom da naturligvis alltid til byen på åpen båt.  Disse varer betalte de sjelden kontant.  De ble ført i bok og betalt nesten bare med fiskevarer av den fisk som de selv fanget.  For denne betalingsordningen hadde fiskerne følgende vending/talemåte: ”Vi tek på den som utafør går”. Med det mente de at skreien som de skulle fange garanterte for oppgjøret.  Og oppgjøret for de i årets løp mottatte varer ble holdt om våren etter skreifiskets avslutning.  Hadde der i årets løp vært rikt fiske, hadde gjerne fiskerne penger til gode hos N. H. Knudtzon.  Hadde fisket været skralt, så viste det seg ofte at der var fiskere som hadde mottatt flere varer enn de hadde levert fisk for, slik at de ble N. H. Knudtzon skyldige, men det hindret dem ikke i at ta varer fremdeles hos ham for kommende års fiske. N. H. Knudtzon var nemlig snill not fiskerne og sa aldri nei når fiskerne hans ba om varer, selv om de var skyldige på forhånd.  Han var svært imøtekommende mot dem.  Denne måten å betale for skrei på var vanlig for alle Kristiansunds klippfiskeksportører som eide fiskevær.  Fiskerne kunne kjøpe sine varer der de selv ønsket, men måtte selge all fangst til væreieren. 
Fra Knudtzons butikk ble det også solgt mye seilduk og tauverk til fartøy.  Utenfor kaien her lå det ofte ganske tett med småbåter fra by og land, som hadde ærender på Knudtzons butikk og kontor. 
Knudtzon kjøpte trelast fra  Nordmørsbygdene og lengre nordfra og på den måten hadde han også store forretningsforbindelser med bønder som ikke drev fiske. Han kjøpte kjøtt, smør og andre landsbruksprodukter til skipsproviant. Ofte tok de korn i bytte.  Mange andre redere kjøpte også proviant og skipsutstyr hos Knudtzon.
-	Surnadalingen Ingebrigt A Grimsmo nevner at han i 1890 solgte fiskekasser for tusen kroner til Knudtzon; i dagens verdi over 60.000 kr. Dette må ha vært anselige mengder, og var altså bare fra én eller noen få lokale produsenter (av riktig mange). Aktiviteten blant bygdesnekkerne som følge av byens klippfiskeksport var altså meget stor. L. Løseth i Rindal var "plankeannammar" for Knudtzon, og leide folk til å fløte planken ned elva Surna. 
- N. H. Knudtzon skriver selv i 1890 at det var eksportmarkedene han tjente penger på, og slett ikke på å være lokal væreier. Fisk levert fra handelshusets egne fiskevær utgjorde sjelden mer enn 30 000 vog (555 tonn) årlig – bare noen få prosent av eksportkvantumet, og i uværssesonger kunne redskap for 15 000 kr (dvs. en liten million i dagens pengeverdi) gå tapt. Konsulen måtte selv erstatte det meste. Råstoffet kom fra Lofoten og Finnmark. 



-- Katalog over bilder av eldre gateparti, bygninger og bygningsdetaljer i Kristiansund.
Bildene er bekostet av Det Kulturhistoriske Lag (DKL)og med bidrag av Kristiansund Sparebank og fru Caroline Knudtzon.   Ført i protokoll av overlærer Wilhelm Lund.  Foto hovedsakelig utført av fotograf  Ole Olsen Ranheimsæter dersom ikke noe annet er anført.  Tegninger utført av billedhugger J. Johnsen og Ole Ranheimsæter. 
DKL -  er en forløper for Nordmøre Historielag, i tett samarbeid med Kristiansunds museum.
Nr. 146  Dør fra fru Caroline Knudtzons vaanegaard, matr. 111, Kirkelandet.  
Døren fører fra gaardspladsen til kjøkkenet. 1) med gaardspladsen menes den store trappenedgang fra Storgaten (W. L.).
Fotografert for D. K. L. 1912.
Anm:  mellem anden og  tredje etage i fru Caroline Knutzons vaanegaard, matr. 111, er trappen prydet med fritstaaende fakler. (dvs urner - oww)
 Fra Nordmøre Museum sin fotosamling.
    Photo: Nordmørsmusea

Sidedør, Knudtzongården, 1912. Døren fører fra landsidens store trappenedgang fra Storgaten til kjøkkenet. Se også foto: (KMb-1982-025.0150) Knudtzons krambod, foto 1912 Anton...

Add a comment or suggest edits

To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to