Figurer fra helleristningsfeltet ved Jiebmaluokta eller Hjemmeluft i Alta kommune i Finnmark. Vi ser både dyr – bjørner og reinsdyr – og mennesker som jager disse dyra, fortrinnsv...

Mange steder på kloden har forhistoriske mennesker etterlatt seg bilder på stein- eller bergflater. I Norge skal det hittil være påvist 1 100 lokaliteter med helleristninger eller bergmalinger. Dette er kulturminner som det er blitt vanlig å omtale som «bergkunst». Innerst i Altafjorden i Finnmark ble det i løpet av andre halvdel av 1900-tallet ble oppdaget stadig flere slike kulturminner. Funnene var så mange og store at dette området ble ansett for å være den største kjente konsentrasjonen av bergkunst etter fangstkulturer både i Norge og Nord-Europa. Denne erkjennelsen førte til at lokalitetene Hjemmeluft/Jiebmaluokta, Storsteinen, Amtmannsnes, Transfarelv og Kåfjord i 1985 fikk UNESCO-status som «verdenskulturarv». Bortsett fra en loddrett bergvegg i Transfarelvdalen, der det er påvist forhistoriske bergmalerier, er det helleristninger det dreier seg om i dette området. Disse later til å være skapt gjennom en prikkhoggingsteknikk, altså ved at man har hamret linjer i berget ved å slå spisse steiner av bergart som var hardere enn sjølve fjellet punktvis mot underlaget, slik at man etter hvert fikk fram de strekfigurene. Ved den bukta som på samisk har vært kalt Jiebmaluokta, der førsteleddet har vært tolket som en gammel samisk betegnelse på en kobbeart, mens sisteleddet «luok’ta» rett og slett betyr vik eller bukt. På norsk ble denne navnekonstellasjonen til «Hjemmeluft». Stedet ligger like vest for kommunesenteret i Alta. På denne lokaliteten er det påvist mer enn 2 000 ristningsfigurer. De fleste av dem framstiller dyr og mennesker, men det finnes også figurer det er rimelig å tolke som båtbilder. Blant dyrefigurene er det store arter, som rein, elg og bjørn som er mest frekvente, men det finnes også bilder av fugl og fisk. Menneskefigurene finnes ofte sammen med dyrefigurene, plassert inntil hverandre på måter som gjør det nærliggende å tenke seg at de kan være gjengivelser av situasjoner fra opphavspersonenes jakt- og fangstaktiviteter. Båtene kan også sees i slike kontekster. Det finnes også figurkonstellasjoner som kan tolkes som avbildninger av rituelle anledninger i de samme menneskenes liv. Helleristningene ved Hjemmeluft ligger fra 8,5 til 26,5 meter over havet. Blant arkeologer er det en utbredt oppfatning at ristningene lå i strandsonen, der det var bare svaberg uten lav, mose og annen vegetasjon, da de ble skapt. Ved Hjemmeluft antar man følgelig at de ristningene som ligger høyest i terrenget er de eldste og at de som ligger nærmere dagens strandsone er yngre. Her mener man også at ulikt stilpreg på figurene gjenspeiler ulike faser. Derfor har man også forutsatt at geologiske analyser av landhevingsprosessen kan brukes i datering av ristningene. Når det gjelder feltene ved Hjemmeluft i Alta antydet arkeologen Knut Helskog på et slikt grunnlag at de var skapt i en periode fra 4 200 år før Kristus til 200 etter Kristus. Seinere har kollegaen Jan Magne Gjerde argumentert for at feltets alder kan strekkes ytterligere 1 000 år bakover i tid.

Sjøl om motivene i bergkunsten i mange tilfeller er lette å lese er det mangt man kan undres over ved disse kulturminnene. Hvorfor ble disse bildene skapt? Hva betydde de for dem som hogg figurene inn i berget og deres samtidige? Var helleristningsfeltene viktige sosiale arenaer? Hva slags aktiviteter foregikk i så fall der? Helleristningene er fragmenter av forhistoriske menneskers virkelighet, og med bare fragmenter til rådighet er det mulig å bygge mange hypoteser om de kulturelle kontekstene de har inngått i. Når det gjelder ristninger av viltlevende dyrearter og mennesker er det naturligvis nærliggende å være opptatt av at opphavspersonene levde i en fangstkultur, og det har heller ikke vært uvanlig å vise til hvordan dagens jakt- og fangstkulturer – under helt andre himmelstrøk – bruker bildesymboler. Med utgangspunkt i slike analogier har det blitt en utbredt oppfatning at bergkunsten må ha vært skapt i sammenhenger der man dyrket gruppefellesskap og på magisk vis forsøkte å stimulere sin egen lykke som fangstfolk. Bergkunsten forsøkes også gitt betydninger i samtidige kontekster. Helleristningene ved den indre delen av Altafjorden brukes åpenbart til å styrke en nordnorsk sjølforståelse, og for enkelte har det vært maktpåliggende å knytte ristningene til en samisk identitet.

I 1991 ble det etablert et informasjonssenter – et «Verdensarvsenter for bergkunst» – ved Hjemmeluft. Senteret fikk navnet Alta museum, og har formidling av helleristningsfeltet som hovedoppgave, men presenterer også sider ved lokalsamfunnets nyere historie. I 1993 ble Alta museum kåret til «Årets museum» i Europa («European Museum of the year award 1993»).

Collapse text