• Tømmerfløterne Petter Dammyr (1924-2010) og Einar Melby (1915-2003) i arbeid i kanalen nedenfor Brekke sluser i tidligere Berg herred, nåværende Halden kommune, i Østfold.  Begge sto på en flytende bunt med ubarket massevirke av gran, som de ved hjelp av fløterhakene forsøkte å vende på slik at den ble liggende i flukt med bunten foran.  Der hadde karene trukket ut to stokker som skulle smyges under det fremste vaierbindet på de bakenforliggende bunten og festes der ved hjelp av kramper som ble slått over vaieren og ned i stokkene.  Dette var arbeid som måtte gjøres før ei lenke av tømmerbunter kunne slepes utover Brekkeelva til Ganerød ved Femsjøen, der flere lenker ble bundet sammen til større slep.

En liten historikk om tømmerfløting og kanaliseringsarbeid i Haldenvassdraget finnes under fanen «Opplysninger».
    Photo: Ljøstad, OT (Ole-Thorstein) / Norsk Skogmuseum

Tømmerfløterne Petter Dammyr (1924-2010) og Einar Melby (1915-2003) i arbeid i kanalen nedenfor Brekke sluser i tidligere Berg herred, nåværende Halden kommune, i Østfold. Begge sto på en flytende bunt med ubarket massevirke av gran, som de ved hjelp av fløterhakene forsøkte å vende på slik at den ble liggende i flukt med bunten foran. Der hadde karene trukket ut to stokker som skulle smyges under det fremste vaierbindet på de bakenforliggende bunten og festes der ved hjelp av kramper som ble slått over vaieren og ned i stokkene. Dette var arbeid som måtte gjøres før ei lenke av tømmerbunter kunne slepes utover Brekkeelva til Ganerød ved Femsjøen, der flere lenker ble bundet sammen til større slep. En liten historikk om tømmerfløting og kanaliseringsarbeid i Haldenvassdraget finnes under fanen «Opplysninger».

Haldenvassdraget har et nedbørsfelt som spenner over 1 564 kvadratkilometer. Fra de øverste kildene i Nes kommune i Akershus til Tistas utløp ved byen Halden i Østfold er det en distanse på 132 kilometer. Fra Skulerudsjøen (også kalt Skulerudvannet) i Aurskog-Høland kommune består vassdraget av sjøer med korte mellomliggende sund og elver, i enkelte tilfeller med betydelige fall. Innsjøene er, fra nord mot sør: Rødenessjøen (119 meter over havet), Øymarksjøen (107 m. o. h.), Ara eller Aremarksjøen (105 m. o. h.), Aspern (105 m. o. h.) og Femsjøen (79 m. o. h.). Sundet mellom Skulerudsjøen og Rødenessjøen kalles Skirfoss og strekningen mellom Rødenessjøen og Øymarksjøen kalles Ørjeelva. Mellom Øymarksjøen og Ara renner Strømselva, og mellom Ara og Aspern er det et sund som kalles Tordivelen. Mellom Aspern og Femsjøen renner Stenselva. Derfra renner elva Tista gjennom et trangt dalføre ned til Iddefjorden ved Halden.

Langs Haldenvassdraget vokser det mye skog, og skogbasert næringsliv har alltid vært en kjernevirksomhet i byen som har gitt vassdraget sitt navn. Her var det sagbruk, eid av lokale trelasthandlerfamilier (som Blix, Meng, Colbiørnsen, Wærn, Tank, Stang, Wiel og Anker) som i den isfrie tida av året sysselsatte en stor skade av arbeidere. Mot slutten av 1880-tallet vokste det også fram en industri som foredlet trevirke til papirråstoff. Ankers Træsliperi & Papirfabrik (1869-1982) ved Tista var tidligst ute, men det ble også bygd et tresliperi ved Ørje, høyere oppe i vassdraget (A/S Ørje Brug 1886-1982). Den største industrielle aktøren i dette vassdraget har imidlertid vært Saugbrugsforeningen i Halden, som fra slutten av 1888 supplerte sin trelastproduksjon med et tresliperi. Tidlig på 2000-tallet var denne virksomheten utviklet til en moderne storfabrikk med årskapasitet på 550 000 tonn papir per år og med cirka 600 ansatte.

For å få tømmeret fram til bearbeidingsanlegg ved den nedre delen av vassdraget og utskipingshavn eller (fra 1879) jernbane i Halden var vassdraget lenge den beste transportåra. Ukomplisert var det imidlertid på ingen måte, for tømmeret måtte passere trange elveløp med strid strøm og sjøer med store vannspeil, der tømmeret lett kunne bli liggende å drive i vekslende vindretninger. I 1771 beskrev Høland-presten fløtinga i dette vassdraget slik: «Hvad ellers Flaadningen selv angaaer, da bringes tømmeret ganske løst og adskildt igjennem de smalle Elve og Floder ved Hielp af Strømmen, som immer driver det; allene at enhver Stok bestandig stødes fra Landet paa begge Sider af Flaadnings-Folkene, som dertil ere forsynede med lange Baadshager. I store Vande og Søer derimod, som ikke haver saa stærk en Strøm, bliver det tilsammenbundet med Reeb i store Flaader, paa det at det ikke skal drive til Lande; og enten fremroet med store Baade eller med en stor Vind, som er fæstet til Landet, fremvundet.» Fløtinga var nok opprinnelig «enkeltmannsfløting», noe som betydde at selgere eller kjøpere av tømmer hver for seg organiserte framdriften av tømmeret.

Med de lange avstandene og den til dels problematiske vassdragstopografien i denne regionen og tilstøtende svenske tømmerskoger oppstod det imidlertid tidlig behov for fellestiltak. Lensherren Jørgen Bjelke (1621-1691), som også eide sagbruk, hadde gode kontakter i kongens Kiøbenhavn, og fikk alt på midten av 1600-tallet utstedt en forordning som påla bøndene langs vassdraget mellom Øymarksjøen og Femsjøen å hjelpe til med framdriften av tømmeret, uavhengig av eierskap. På 1700-tallet later det til at et organisert samarbeid mellom sagbrukseierfamiliene i Halden (Fredrikshald) styrket fellesfløtinga. I 1854 vedtok Stortinget en lov som foreskrev at sagbruksprivilegiene skulle falle bort fra 1. januar 1860, noe som innebar at det ble etableringsfrihet og nye muligheter for å etablere sagbruksindustri, gjerne med moderne dampmaskiner som drivkraft. I året 1859 ble de etablerte trelasthandlerne i Halden enige om møte loven med to viktige organisatoriske tiltak som skulle konsolideres deres næringsøkonomiske posisjoner: De etablerte aksjeselskapet Saugbrugsforeningen, som organiserte trelast- og seinere også treforedlingsproduksjonen, og de omorganiserte tømmerfløtinga i en egen forening, som seinere fikk navnet Haldenvassdragets Fellesfløtningsforening. Denne fløtingsforeningen administrerte fløtinga i regionen inntil den opphørte.

Alt lenge før disse omorganiseringene skjedde hadde imidlertid trelasthandlerne i Halden innledet et til tider turbulent samarbeid med en sjelden teknisk begavelse, Engebret Soot (1786-1859), om kanaliseringstiltak som skulle utvide og forbedre Haldenvassdraget som transportåre for tømmer. Det startet med bygginga av Otteid kanal i Marker kommune i perioden 1825-1827. Denne kanalen forbandt de skogrike traktene omkring den svenske innsjøen Stora Le med Øymarksjøen i Haldenvassdraget. I 1847 startet arbeidet med det som skulle bli kalt Grasmokanalen eller Sootkanalen, som skulle forbinde skogbygda Eidskog lengst sør i Hedmark fylke med Haldenvassdraget. Her måtte tømmeret fraktes over en kjøl – oppoverbakke – og for å få til dette fikk Soot bygd 16 slusekammere på strekningen fra Skjervangen til Mortsjølungen, hvor fallet ned mot Halden og Iddefjorden startet. Soot hadde også planer for kanalisering av Haldenvassdraget på strekningen mellom Rødenes og Tistedalen. Her hadde Soot ambisjoner om sluseanlegg som skulle dimensjoneres slik at de også kunne romme den nye tids dampskip. I 1852 ble det dannet et interessentskap for å realisere dette prosjektet. Arbeidet startet med den såkalte Stenselvkanalen, der Soot fikk bygd 4 sluser i området ved Brekke. Slusekamrene fikk imidlertid ikke den dybden og kvaliteten sagbrukseierne kunne ønsket seg, og de fortsatte fløtinga i elveløpet som før. Soot døde i 1859. Han fikk dermed ikke oppleve ferdigstillelsen av de første sluseanleggene ved Ørje og Strømsfoss i 1860, heller ikke flommen året etter, som ødela slusa ved Krappeto og gjorde skader ved Brekke. Stortinget gikk imidlertid inn for at Haldenvassdraget skulle kanaliseres, og bevilget penger til formålet. I 1873 startet storstilte anleggsarbeider, og fire år seinere var «Den Fredrikshaldske Kanal» ferdig. Det kanalsystemet som sto ferdig i 1877 hadde soliditet og kapasitet til å ta så vel båttrafikk som fløtingstømmer på den 75 kilometer lange strekningen mellom Skulerudsjøen og Femsjøens utløp i Tistedalen.

Vannfallene, som hadde skapt problemer for tømmerfløterne, representerte for ingeniører, industriherrer og politikere omkring 1900 nye muligheter som energikilder. I 1896 ble det etablert et lite kraftverk ved Ørje Brug, og to år seinere ble de første elektriske gatelampene i Halden tent med strøm fra Porsnesfossen. Energipotensialet her viste seg imidlertid raskt å være altfor lite. Derfor sikret Halden kommune seg fallrettigheter ved Brekke i Stenselva, mens Saugbruksforeningen satset på Tistedalsfossen. Kraftverket i Tistedalen sto ferdig i 1907. Samme år ble slusa ved Porsnes i Tista ferdig, og to år seinere var også slusene verd Skåningfoss ferdige. I denne perioden ble det også bygd ei tømmerrenne som gjorde det mulig å få råstoffet til Saugbrugsforeningens nye cellulosefabrikk på Kaken uskadd forbi Tistedalsfossen. I 1916 gikk bystyret i Halden inn for utbygging av Brekke- og Krappetofossene i Stenselva. Dette prosjektet innebar at det samtidig måtte bygges et nytt sluseanlegg ved Brekke. Brekke sluser, med fire betongstøpte kamre og en samlet løftehøyde på bortimot 27 meter, ble Nord-Europas største sammenhengende slusesystem. Også kraftstasjonen ble imponerende, men ettersom den ble reist for lånte penger ved inngangen til en periode med økonomiske perioder og stagnasjon i energiforbruket, ble den en belastning på utbyggerne, Halden kommune.

Den skogbaserte industrien i Norge gjennomgikk i tiåra etter 1970 storstilte strukturendringer i retning av færre, men større driftsenheter. Dette førte til at Saugbrugsforeningen ble mer og mer dominerende som tømmerkjøper i Haldenvassdragets nedslagsfelt. Parallelt med denne strukturrasjonaliseringa skjedde det ei storstilt utvikling i veg- og transportsektoren. Større hovedveger, et stadig mer vidgreinet nett av skogsbilveger og større og mer robuste lastebiler gjorde vegtransport fra skogen til industrianleggene stadig mer attraktivt. I 1979 ble det vedtatt av tømmerfløtinga skulle begrenses til massevirke på strekningen mellom Skulerudvannet i Høland (nord for Rødenessjøen) og Bjørnstadbrygga ved Femsjøen like øst for Halden. Tre år seinere, i 1982, ble fløtinga avviklet. I åra som fulgte kunne man imidlertid registrere en vekst i rekreasjonsbruken av det kanaliserte vassdraget, og i 2013 fikk Haldenvassdragets kanalselskap AS gjennomslag for en status som ett av Riksantikvarens prioriterte teknisk-industrielle kulturminner, noe som sikrer bemanning til systematisk vedlikehold av sluser og beslektede kulturminner.

  • Tags

+ Add


0 comments

Add a comment

Add to a folder

Order this image

Share to