Sluseport ved Strømsfoss, der Strømselva renner ut i Aremarksjøen i Haldenvassdraget. Ved dette anlegget er det ett slusekammer som utlikner en høydeforskjell på to meter mellom d...

Haldenvassdraget har et nedbørsfelt som spenner over 1 564 kvadratkilometer. Fra de øverste kildene i Nes kommune i Akershus til Tistas utløp ved byen Halden i Østfold er det en distanse på 132 kilometer. Fra Skulerudsjøen (også kalt Skulerudvannet) i Aurskog-Høland kommune består vassdraget av sjøer med korte mellomliggende sund og elver, i enkelte tilfeller med betydelige fall. Innsjøene er, fra nord mot sør: Rødenessjøen (119 meter over havet), Øymarksjøen (107 m. o. h.), Ara eller Aremarksjøen (105 m. o. h.), Aspern (105 m. o. h.) og Femsjøen (79 m. o. h.). Sundet mellom Skulerudsjøen og Rødenessjøen kalles Skirfoss og strekningen mellom Rødenessjøen og Øymarksjøen kalles Ørjeelva. Mellom Øymarksjøen og Ara renner Strømselva, og mellom Ara og Aspern er det et sund som kalles Tordivelen. Mellom Aspern og Femsjøen renner Stenselva. Derfra renner elva Tista gjennom et trangt dalføre ned til Iddefjorden ved Halden.

Langs Haldenvassdraget vokser det mye skog, og skogbasert næringsliv har alltid vært en kjernevirksomhet i byen som har gitt vassdraget sitt navn. Her var det sagbruk, eid av lokale trelasthandlerfamilier (som Blix, Meng, Colbiørnsen, Wærn, Tank, Stang, Wiel og Anker) som i den isfrie tida av året sysselsatte et betydelig antall arbeidere. Mot slutten av 1880-tallet vokste det også fram en industri som foredlet trevirke til papirråstoff. Ankers Træsliperi & Papirfabrik (1869-1982) ved Tista var tidligst ute, men det ble også bygd et tresliperi ved Ørje, høyere oppe i vassdraget (A/S Ørje Brug 1886-1982). Den største industrielle aktøren i dette vassdraget har imidlertid vært Saugbrugsforeningen i Halden, som fra slutten av 1888 supplerte sin trelastproduksjon med et tresliperi. Tidlig på 2000-tallet var denne virksomheten utviklet til en moderne storfabrikk med årskapasitet på 550 000 tonn papir per år og med cirka 600 ansatte.

For å få tømmeret fram til bearbeidingsanlegg ved den nedre delen av vassdraget og utskipingshavn eller (fra 1879) jernbane i Halden var vassdraget lenge den beste transportåra. Ukomplisert var det imidlertid på ingen måte, for tømmeret måtte passere trange elveløp med strid strøm og sjøer med store vannspeil, der tømmeret lett kunne bli liggende å drive i vekslende vindretninger. I 1771 beskrev Høland-presten fløtinga i dette vassdraget slik: «Hvad ellers Flaadningen selv angaaer, da bringes tømmeret ganske løst og adskildt igjennem de smalle Elve og Floder ved Hielp af Strømmen, som immer driver det; allene at enhver Stok bestandig stødes fra Landet paa begge Sider af Flaadnings-Folkene, som dertil ere forsynede med lange Baadshager. I store Vande og Søer derimod, som ikke haver saa stærk en Strøm, bliver det tilsammenbundet med Reeb i store Flaader, paa det at det ikke skal drive til Lande; og enten fremroet med store Baade eller med en stor Vind, som er fæstet til Landet, fremvundet.» Fløtinga var nok opprinnelig «enkeltmannsfløting», noe som betydde at selgere eller kjøpere av tømmer hver for seg organiserte framdriften av tømmeret.
Med de lange avstandene og den til dels problematiske vassdragstopografien i denne regionen og tilstøtende svenske tømmerskoger oppstod det imidlertid tidlig behov for fellestiltak. Lensherren Jørgen Bjelke (1621-1691), som også eide sagbruk, hadde gode kontakter i kongens Kiøbenhavn, og fikk alt på midten av 1600-tallet utstedt en forordning som påla bøndene langs vassdraget mellom Øymarksjøen og Femsjøen å hjelpe til med framdriften av tømmeret, uavhengig av eierskap. På 1700-tallet later det til at et organisert samarbeid mellom sagbrukseierfamiliene i Halden (Fredrikshald) styrket fellesfløtinga. I 1854 vedtok Stortinget en lov som foreskrev at sagbruksprivilegiene skulle falle bort fra 1. januar 1860, noe som innebar at det ble etableringsfrihet og nye muligheter for å etablere sagbruksindustri, gjerne med moderne dampmaskiner som drivkraft. I året 1859 ble de etablerte trelasthandlerne i Halden enige om møte loven med to viktige organisatoriske tiltak som skulle konsolideres deres næringsøkonomiske posisjoner: De etablerte aksjeselskapet Saugbrugsforeningen, som organiserte trelast- og seinere også treforedlingsproduksjonen, og de omorganiserte tømmerfløtinga i en egen forening, som seinere fikk navnet Haldenvassdragets Fellesfløtningsforening. Denne fløtingsforeningen administrerte fløtinga i regionen inntil den opphørte.

Alt lenge før disse omorganiseringene skjedde hadde imidlertid trelasthandlerne i Halden innledet et til tider turbulent samarbeid med en sjelden teknisk begavelse, Engebret Soot (1786-1859), om kanaliseringstiltak som skulle utvide og forbedre Haldenvassdraget som transportåre for tømmer. Det startet med bygginga av Otteid kanal i Marker kommune i perioden 1825-1827. Denne kanalen forbandt de skogrike traktene omkring den svenske innsjøen Stora Le med Øymarksjøen i Haldenvassdraget. I 1847 startet arbeidet med det som skulle bli kalt Grasmokanalen eller Sootkanalen, som skulle forbinde skogbygda Eidskog lengst sør i Hedmark fylke med Haldenvassdraget. Her måtte tømmeret fraktes over en kjøl – oppoverbakke – og for å få til dette fikk Soot bygd 16 slusekammere på strekningen fra Skjervangen til Mortsjølungen, hvor fallet ned mot Halden og Iddefjorden startet. Soot hadde også planer for kanalisering av Haldenvassdraget på strekningen mellom Rødenes og Tistedalen. Her hadde Soot ambisjoner om sluseanlegg som skulle dimensjoneres slik at de også kunne romme den nye tids dampskip. I 1852 ble det dannet et interessentskap for å realisere dette prosjektet. Arbeidet startet med den såkalte Stenselvkanalen, der Soot fikk bygd 4 sluser i området ved Brekke. Slusekamrene fikk imidlertid ikke den dybden og kvaliteten sagbrukseierne kunne ønsket seg, og de fortsatte fløtinga i elveløpet som før. Soot døde i 1859. Han fikk dermed ikke oppleve ferdigstillelsen av de første sluseanleggene ved Ørje og Strømsfoss i 1860, heller ikke flommen året etter, som ødela slusa ved Krappeto og gjorde skader ved Brekke. Stortinget gikk imidlertid inn for at Haldenvassdraget skulle kanaliseres, og bevilget penger til formålet. I 1873 startet storstilte anleggsarbeider, og fire år seinere var «Den Fredrikshaldske Kanal» ferdig. Det kanalsystemet som sto ferdig i 1877 hadde soliditet og kapasitet til å ta så vel båttrafikk som fløtingstømmer på den 75 kilometer lange strekningen mellom Skulerudsjøen og Femsjøens utløp i Tistedalen.

Vannfallene, som hadde skapt problemer for tømmerfløterne, representerte for ingeniører, industriherrer og politikere omkring 1900 nye muligheter som energikilder. I 1896 ble det etablert et lite kraftverk ved Ørje Brug, og to år seinere ble de første elektriske gatelampene i Halden tent med strøm fra Porsnesfossen. Energipotensialet her viste seg imidlertid raskt å være altfor lite. Derfor sikret Halden kommune seg fallrettigheter ved Brekke i Stenselva, mens Saugbruksforeningen satset på Tistedalsfossen. Kraftverket i Tistedalen sto ferdig i 1907. Samme år ble slusa ved Porsnes i Tista ferdig, og to år seinere var også slusene verd Skåningfoss ferdige. I denne perioden ble det også bygd ei tømmerrenne som gjorde det mulig å få råstoffet til Saugbrugsforeningens nye cellulosefabrikk på Kaken uskadd forbi Tistedalsfossen. I 1916 gikk bystyret i Halden inn for utbygging av Brekke- og Krappetofossene i Stenselva. Dette prosjektet innebar at det samtidig måtte bygges et nytt sluseanlegg ved Brekke. Brekke sluser, med fire betongstøpte kamre og en samlet løftehøyde på bortimot 27 meter, ble Nord-Europas største sammenhengende slusesystem. Også kraftstasjonen ble imponerende, men ettersom den ble reist for lånte penger ved inngangen til en periode med økonomiske perioder og stagnasjon i energiforbruket, ble den en belastning på utbyggerne, Halden kommune.

Den skogbaserte industrien i Norge gjennomgikk i tiåra etter 1970 storstilte strukturendringer i retning av færre, men større driftsenheter. Dette førte til at Saugbrugsforeningen ble mer og mer dominerende som tømmerkjøper i Haldenvassdragets nedslagsfelt. Parallelt med denne strukturrasjonaliseringa skjedde det ei storstilt utvikling i veg- og transportsektoren. Større hovedveger, et stadig mer vidgreinet nett av skogsbilveger og større og mer robuste lastebiler gjorde vegtransport fra skogen til industrianleggene stadig mer attraktivt. I 1979 ble det vedtatt av tømmerfløtinga skulle begrenses til massevirke på strekningen mellom Skulerudvannet i Høland (nord for Rødenessjøen) og Bjørnstadbrygga ved Femsjøen like øst for Halden. Tre år seinere, i 1982, ble fløtinga avviklet. I åra som fulgte kunne man imidlertid registrere en vekst i rekreasjonsbruken av det kanaliserte vassdraget, og i 2013 fikk Haldenvassdragets kanalselskap AS gjennomslag for en status som ett av Riksantikvarens prioriterte teknisk-industrielle kulturminner, noe som sikrer bemanning til systematisk vedlikehold av sluser og beslektede kulturminner.

Fløtinga i Haldenvassdraget ble administrert gjennom et kanalselskap som skulle forene ulike interesser knyttet til bruken av den kanaliserte strekningen. I 1898-1899 vedtok man følgende retningslinjer for virksomheten, som fikk myndighetenes tilslutning:

1899, 9. Decbr.,
Res. om Reglement for Færdsel og Flødning i den kanaliserede Del
af det fredrikshaldske Vasdrag

Efterstaaende i Generalforsamling i det fredrikshaldske Kanalselskab den 11te Oktober 1898 og 13de Oktober 1899 vedtagne Udkast til Reglement for Færdsel og Flødning i den kanaliserede Del af de fredrikshaldske Vasdrag, hvorved det ved høieste Resolutioner af 18de Mai 1877 og 4de Juni 1889 approberede lignende Reglement sættes ud af Kraft, approberes i Henhold til § 61 i Lov om Vasdragenes Benyttelse m. v. af 1ste Juli 1887.

§ 1.
Kanalanlæggene skal være aabne for almindelig Afbenyttelse, naar Is ikke derfor er til Hinder, eller det paa Grund af Reparationer er nødvendigt at standse Driften.

§ 2.
Slusning foregaar i den Tid, Kanalen er aaben, hver Søgnedag saalænge Dagslys kan benyttes, dog ikke udover Tiden fra Kl. 6 Morgen til Kl. 10 Aften. Dog kan Dampskibe, forsynede med fornødne Lanterner, forlange Gjennemslusning indtil Kl. 10 Aften. Søn- og Helligdage kan Dampskibe og andre Fartøier samt Baade passere Sluserne, mod at derfor betales et Tillæg i Afgiften for Dampskibe af 80 Øre og for andre Fartøier og Baade af 40 Øre, dog kan Gjennemgang paa saadanne Dage ikke fordres i Tiden fra Kl. 9 Formiddag til Kl. 2 Eftermiddag.

Naar der af Hensyn til Størrelsen af det Tømmerkvantum, som skal nedsluses, eller af andre Grunde, ønskes Adgang til Afbenyttelse af Sluserne efter den oven bestemte Tid om Aftenen, kan dette tilstedes, naar Inspektøren finder, at dertil er Grund.

§ 3.
Fartøier, som passerer Sluserne, maa ikke have større Længde eller Bredde, end at de bekvemmeligen kan passere disse, og ikke gaa dybere end 5 Fod. De skal i begge Stevne være forsynede med tydelige Mærker, hvoraf deres Dybgaaende kan sees. Flaader, som passerer Sluserne, maa heller ikke være større, end at de bekvemmeligen kan passere disse; de maa ikke være længere end 80 Fod eller bredere end 19 Fod og ikke stikke dybere end 5 Fod. Kanalens Betjente er berettigede til til enhver Tid at undersøge, om de her givne Bestemmelser er iagttagne, og hvis det ikke er skeet, til at stanse Fartøiet eller Flaaden.

Skulde paa Grund af Vandstanden i Søerne, Vandet i Kanalen ikke kunne holdes tilstrækkelig høit for Gjennemgang af Fartøier eller Flaader med det her bestemte Dybgaaende, skal enhver være pligtig at holde sig efterrettelig de nærmere Forskrifter, som af Kanalens Inspektør i saadanne Tilfælde maatte blive givne. Om disse har Inspektøren uden Ophold at gjøre Indberetning til den administrerende Direktør. Over Søer og Elve kan flere Flaader forbindes med hverandre, dog kun saaledes, at Fartøierne paa de snævreste Steder har et Farvand udenfor Flaaden af mindst 40 Fods Bredde med 6 Fods Dybde.

§ 4.
Naar et Fartøi nærmer sig en Sluse, skal det i betimelig Tid stanse Farten, og under Passage i de af Kanalen udgravede Render maa det kun gaa med halv Fart. Naar der paa følgende Oplagspladse for Tømmer i Vasdraget, nemlig:

1. Ovenfor Vandets Udløb af Femsøen,
2. Langs Hølene Land ovenfor Buretangen, Femsø,
3. Fra Brække over nedre Dam til Moklarn, Stenselven,
4. Fra Krappeto øverste Sluse til Haftonabben,
5. Flaadepladsen nedenfor Sten,
6. Nederst i Aspbrækfjorden ved Stensbroen,
7. Øverst i Kaavefjorden (Aspern),
8. Skotsberg Elv indtil Tromop,
9. Mokaltjernet i Strømselven,
10. Ved Bønøen nederst i Ødemarken,
11. Nedenfor Skjirefos i Rødenæslø,

Findes Tømmerflaader liggende i Oplag, da pligter Dampskibe at gaa med halv Fart.

§ 5.
I Kanalen er det forbudt at benytte Hage, og maa Fartøi, Baad eller Flaade alene stages eller hales frem med Touge, der fæstes i de dertil anbragte Indretninger.

§ 6.
Det er enhver forbudt i Slusevogterens Fravær eller uden hans Tilladelse at aabne Sluseport, Vindebro eller paa nogen Maade at haandtere nogen Kanalanlæggene tilhørende Indretning.

§ 7.
Det er forbudt:

1. at fæste Touge i de ved Kanalen plantede Trær eller i Gjærder eller i det Øiemed at nedramme Pæle i Kanalbankene.
2. at foretage Losning eller Ladning paa Kanalens Grund paa andre Steder, end hvor det anvises.
3. at støde med Tømmerflaader an mod de udgravede Renders og oplagte Kanalbankers Side-skraaninger.
4. at lægge Flaader eller Fartøier fast i Elvene, hvor der ei er fornøden Plads til at komme forbi.
5. at standse i eller ved Kanalen længere end fornødent for Gjennemfarten.
6. at kaste Sten, Grus eller anden Urenlighed i Sluserne eller i de af Kanalen opmudrede Render.

§ 8.
Dampskibe, Lastepramme og andre Fartøier og Baade er berettigede til i den Orden, hvori de er anmeldte som ankomne, at passere Sluserne, efterhaanden som disse bliver ledige, dog saaledes, at Dampskibe, som gaar i regelmæssig Passagerfart, og hvis Router er approberede af Kanalstyrelsen, er fortrinsberettigede dertil. Flaader passerer i den Orden, hvori de er anmeldte for Slusevogteren som ankomne til Slusen, dog kun forsaavidt de er forsynede med tilstrækkeligt Mandskab. Paa enhver Flaade, som passerer Kanalen, maa der mindst være to Mand. Fartøier eller Flaader, som mødes i Kanalen, hvor der er tilstrækkelig Bredde til at gaa forbi, skal altid holde til Høire. Paa de Steder, hvor saa stor Bredde ei findes, skal det opadgaaende Fartøi eller Flaade vente indtil det andet har passeret forbi.

§ 9.
Ethvert Fartøi, der passerer Sluserne, har at betale Kanalafgifterne for de Passagerer og Varer, som det medfører, hvorover det skal være forsynet med en Fortegnelse. Ligeledes skal der angives, hvormange Flaader der anmeldes til Gjennemslusning. Skaaren Trælast i Flaader skal, naar Kanalafgiften ønskes betalt efter Kubikindholdet, ledsages af Opgave over samme. Disse Fortegnelser afleveres til den ved Slusen ansatte Slusevogter, til hvem Kanalafgiften samtidig betales.

Ved Baade og ganske smaa Fartøier kan Opgave over Varerne meddeles mundtlig.

Trælasteiere, som jevnlig bentter Anlæggene til Fremdrift af Varer, kan gives Henstand med Betalingen, men Opgjør maa for hver Maaned foregaa senest den 15de i den paafølgende Maaned. Det samme gjælder Dampskibe, som gaar i regelmæssog Fart. Ethvert Dampskib, der befarer Kanalen, er forligtet til uden særskilt Betaling at medtage Kanalens Inspektør paa Reiser i Kanalens Anliggender.

§ 10.
Slusevogteren eller den ved Kanalen ansatte Opsynsmand og Inspektør har Ret til at undersøge, hvorvidt Lasten stemmer med Fortegnelsen, og naar han anatger at saa ikke er Tilfældet, har han at underrette Lastens Eier eller den, der fører Lasten. Befindes en afvigelse af mere end 10 Procent af den samlede Vareafgift til Kanalens Skade, skal der erlægges tredobbelt Afgift af den hele Ladning og desuden Omkostningerne ved Kanalens Kontrol under Losningen, hvilken Kanalen ikke er berettiget til at kræve foretaget før ved Bestemmelsesstedet. Naar Losning der skal foretages, bliver Melding at afgive til Kanalen, hvis Kontrollør strax har at fremmøde. Paabegyndes Losning uden saadan Melding, betales tredobbelt Afgift som oven nævnt.

Opdages enten strax eller senere en Afvigelse af den Beskaffenhed, at bedragersk Hensigt maa antages at være tilstede er det en Selvfølge, at Kanalbestyrelsen kan anmelde vedkommende til Ansvar efter Straffeloven.

§ 11.
Enhver, der passerer Kanalen med Fartøi eller Flaade, har at iagttage den størst mulige Forsigtighed, saa at Sluserne eller Anlæggene ikke paa nogen Maade beskadiges, og har han i alt at rette sig efter de Forskrifter, der er givne for Kanalens Afbenyttelse, og som maatte blive givne af de ved Kanalen ansatte Betjente. Den, som handler herimod, kan nægtes Afgang til at benytte Kanalen. Enhver, som paa nogen Maade beskadiger Anlæggene, har at erstatte Skaden og kan tillige, forsaavidt dertil er Anledning, drages til Ansvar efter Straffeloven.

§ 12.
Kanalselskabet overtager intet Ansvar for, hvad der passerer Kanalen, og holder kun det til Portenes og Lugernes Betjening fornødne Mandskab.

§ 13.
Ved hvert Anlæg skal findes en Protokol, hvori Klager over de ved Anlæggene ansatte Folk eller andre Misligheder kan indføres, dog bliver der intet Hensyn taget til disse, med mindre de er underskrevne. Denne Protokol gjennemsees af den administrerende Direktør, der gjør Bemærkning om, hvad der i Andledning af Klagerne er foretaget.

§ 14.
Overstrædelse af ovenstaaende Forskrifter straffes med Bøder overensstemmende med Lov af 1ste Juli 1887.

§ 15.
Det ved Høieste Resolution af 18de Mai 1877 approberede Reglement for Færdsel og Flødning i den kanaliserede Del af det Fredrikshaldske Vasdrag sættes herved ud af Kraft.

Collapse text