Gravstedet til kanalbyggeren Engebret Soot og hans kone Anne Soot på Øymark kirkegård i Marker kommune i Østfold. Monumentet er utført i glatthogd granitt med en kraftig sokkel me...

About the object

• IdentifierSJF-F.009155
• Avbildet stedNorge Østfold Marker Indre Østfold Øymark kirke, Nordre Buer, 1871 Markersikker
• Specific subject termsPerson Monument Gravminne Kirkegård
• Subject

  Gravstedet til kanalbyggeren Engebret Soot og hans kone Anne Soot på Øymark kirkegård i Marker kommune i Østfold. Monumentet er utført i glatthogd granitt med en kraftig sokkel med en profilert overgang mot sjølve støtta, som er høy og har et rektangulært tverrsnitt som smalner litt oppover. På toppen er det et lite saltak, også av granitt, med profilerte kanter. Øverst på støtta er det montert et ovalt relieff med Soots portrett. Under dette ert det innhogd et kors samt følgende tekst: «ENGEBRET O. SOOT Født den 26de Mai 1786 Død den 3de Marts 1859 Under Korset fandt han Hvile ANNE SOOT Fød 20 – 4 – 1789 Død 31 – 12 – 1870» Bak støtta ser vi et smijernsgjerde med jugedstilpreg som omkranser Soot-familiens gravsted. Bak dette skimter vi noe av den øvrige kirkegården, samt den kvite langkirka fra 1879 og et inntilstående mindre kapell.

  Engebret Olsen Soot var født på plassen Sot i Høland, der foreldrene hans var husmannsfolk. Kona Anne Olsdatter Molidalen var også husmannsdatter. Engebret tilegnet seg tidlig ferdigheter som tømmermann og smed, og han viste stor interesse for teknikk. Hans åpenbart gode teoretiske evner må ha vært bakgrunnen for at han fra 1816 ble oppsynsmann for trelastgrossereren som eide Mangskogen i hjembygda. I denne rollen ble han opptatt av hvordan transporten av tømmeret fra hogstfeltene i skogen til sagbrukene nederst i Haldenvassdraget kunne effektiviseres. Husmannssønnen må ha vunnet trelasthandlernes tillit, for i 1825 fikk han anledning til å realisere en idé om en kanal som skulle forbinde skogtraktene rundt den svenske innsjøen Stora Le med Øymarksjøen i Haldenvassdraget. Dette ble løst ved å bygge en trallebane fra Stora Le opp til Skinnarbutjernet på eidet mellom de to vassdragene. Herfra ble det gravd en kanal vestover mot bakkekammen mot Øymarksjøen. Der var det en kjerrat, som løftet stokkene opp av kanalen og over i norsk vassdrag. Anlegget ble kalt Otteid kanal. Etter at den sto ferdig fikk Soot en stilling som fløtingsinspektør i Haldenvassdraget, og han bosatte seg med familien sin ved Otteid. Det neste kanaliseringsprosjektet Soot fikk gjennomført skulle føre tømmer mot terrengets fallretning fra innsjøen Skjervangen i Eidskog i Sør-Hedmark opp til Mortsjølungen i grensetraktene mellom Sør-Odal og Høland, hvor det etter en halvannen kilometer på hestejernbane [Grasmobanen] var muligheter for å fløte virket medstrøms nedover Haldenvassdraget. Trelasthandlerne som stilte midler til rådighet for prosjektet mente at tømmeret skulle trekkes oppover i terrenget ved hjelp av kjerrater som ble drevet av vannkraft fra elvene langs traséen. Soot ville imidlertid bygge sluser, og trosset investorene, noe som førte til et vanskelig samarbeidsklima. Kanalkonstruktøren og anleggslederen fikk lokale arbeidsfolk til å bygge slusekammeret på billigste måte, i stor utstrekning av ubebarbeidet stein som ble funnet i og omkring elvefarene. Dette ble gjort med et fantastisk blikk for hvilke muligheter terrenget bød på, og sjøl om de 16 slusekamrene fikk litt ulik form, ble volumene riktig beregnet, slik at det hele fungerte fra åpningen i 1849 og fram til 1930-åra. Det var også Soot som hadde ideen til kanaliseringa videre nedover i Haldenvassdraget. Han rakk å oppleve at anleggsarbeidene ble påbegynt, men han døde to år før en kraftig flom ødela de nye sluseanleggene ved Krappeto og Brekke. Staten så imidlertid verdien i kanaliseringsarbeidene og bevilget penger til «Den Fredrikshaldske Kanal», som ble åpnet i 1877. Soot gikk inn i sine prosjekter med stor viljestyrke og overbevisning om egne ideers fortreffelighet, og han var ikke alltid like omhyggelig med regnskapsførsel og rapportering. Dette førte i flere tilfeller til konflikter med oppdragsgivere i trelasthandlermiljøet og med ingeniørkompetansen i det statlige Kanalvesenet. Anleggene han fikk bygd gjorde imidlertid den nytten Soot hadde forespeilt, noen han i ettertid høstet stor anerkjennelse for, både i eget nærmiljø og hos myndighetene. I 1854 tildelte kong Oscar I Engebret Soot borgerdådsmedaljen i sølv for arbeidet for kanalisering av vassdrag. Flere av hans etterkommere fikk sentrale roller i norsk og svensk tømmerfløting.

• Type Photograph