Interiør fra pottaskebrenneriet i friluftsmuseet på Maihaugen på Lillehammer. Denne bygningen inngår i det gardstunet museumsgründeren Anders Sandvig fikk flyttet fra Skrind-Øygar...

About the object

• IdentifierSJF-F.008785
• Avbildet stedNorge Oppland Lillehammer Maihaugen - De sandvigske samlingersikker
• Specific subject termsInteriør Eldhus Pottaske Ildsted
• Subject

  Interiør fra pottaskebrenneriet i friluftsmuseet på Maihaugen på Lillehammer. Denne bygningen inngår i det gardstunet museumsgründeren Anders Sandvig fikk flyttet fra Skrind-Øygard i Skjåk til Lillehammer i midten av 1920-åra. Bygningene fra Øygard er i hovedsak er fra 1700-tallet. Eldhuset som er innredet som pottaskebrenneri skal opprinnelig ha vært ramen på ei ramloftstue. En av brukerne på Øygard fikk demontert denne bygningsdelen og satt den opp som eldhus i utkanten av tunet. Det er sannsynligvis museets folk som har innredet huset som pottaskebrenneri. Bygningen er en laftekonstruksjon med åstak. Den har bare ett rom. I et av hjørnene der langveggen møter gavlveggen er det murt ei gråsteinspipe, og inntil den, langs langveggen, er det en lavere brennkammer av stein med to innmurte jernpanner.

  Blant kjemikere kalles pottaske også kaliumkarbonat (K2CO3 X 1,5 H2O). Stoffet er basisk. I norsk tradisjon ble pottaske framstilt ved å lute treaske og deretter koke inn luten. Produktet ble brukt som flussmiddel i glassindustrien, der det ble tilsatt den kiselholdige sanda som var hovedråstoffet i produksjonen. Det ble også brukt i husholdningenes såpeproduksjon og til konservering av fisk, lutefisk. Størst var forbruket i glassindustrien. Denne industrien etablerte egne pottaskebrennerier, men kjøpte også produktet fra entreprenører ute på bygdene, som kjøpte opp råaske i sine nabolag. Etter 1770 var det enkelte aktører i innlandsbygdene på Østlandet som fikk en status som privilegerte pottaskeprodusenter for glassverkene i denne regionen. Produksjonen startet, som nevnt, med luting av asken. Den foregikk i stamper eller tønner. I den nedre delen av disse karene var det lagt inn et filter, som i Gudbrandsdalen ble kalt «undgjerd». Fra riktig gammelt av kunne dette være ei blanding av småkvist og halm, men etter hvert ble det vanligere å bruke sekkestrie. Asken ble lagt oppå dette underlaget. Så ble det – svært forsiktig – helt over vann, mange brukte kokende varmt vann. Så fikk blandinga av aske og vann stå et bar døgn, før luten ble tappet ut. Etter uttappinga skulle denne væska stå en times tid, slik at ureinheter ble utfelt på botnen av karet. Deretter kunne den klare luten auses opp i kokekar, som dem vi ser på dette fotografiet. Deretter fyrte man, gjerne i 10-12 timer, inntil innholdet i grytene var forvandlet til en gråaktig graut.

  Rolv K. Øygard, som solgte huset der dette fotografiet er tatt til Anders Sandvig på Maihaugen, skrev følgende i et brev til museumslederen:

  «Potaskekogning var en meget vigtig utførselskilde fra Skjaak i gamle dage – ja, helt til en 60-70 aar siden [ettersom dette ble skrevet i 1920-åra er det antakelig 1850-60-åra ham referer til] … Det var helst her i Skjaak man kokte pottaske i Ottadalen. For at faa nok med aske, brukte man tildels at samle ved i fjeldet i store baal som ble opbrændt for at faa aske til lut. Skogen indover fjeldet blev ruineret paa denne maate. Av skogen til fjelds skulde dfet bli en klarere askelut end til dals.»

  Flere tradisjonsbærere samstemmer med Øygard i at fjellbjørk gav den pottaskene glassverkene helst ville ha. Skjåk ligger såpass langt fra alle glassverk, at det kan høres underlig ut at pottaske derfra gikk til denne industrien. Da dette fotografiet første gang ble presentert for et bredt publikum på nettstedet «Digitalt museum» var det ledsaget av en tekst der man antok at «pottaska fra Nord-Gudbrandsdalsbygdene heller brukt i lokal såpeproduksjon». Til dette utsagnet fikk museet følgende tilbakemelding fra Tore Haug-Warberg, som er førsteamanuensis ved Institutt for prosessteknologi ved NTNU i Trondheim:

  «Jeg er hverken etnolog, historiker eller arkeolog, men jeg tviler sterkt på dette utsagnet. For å lage såpe trengs det fett, og hvis "Skogen indover fjeldet blev ruineret paa denne maate", så må de i sannhet ha hatt mange sauer og/eller mye krøtter til rådighet hvis skogen ble avvirket bare for å lage såpe! Pottaske var et høyverdig kjemikalium med god pris, og jeg vil tro at det derfor ble transportert ut av dalføret. Norsk trevirke inneholder et par prosent aske, og av denne asken får man i beste fall tyve prosent pottaske (basert på egne forsøk), dvs at man av ett tonn trevirke kunne få noen kilo pottaske. Det ble mao ikke (kjempe)store kvantum av denne handelen.»

• Type Photograph