Reising av kolmile (kullmile) på Norsk Skogbruksmuseum i Elverum i forbindelse med arrangementet «Skogasarbeiderdagene 1975». Dette fotografiet er tatt forholdsvis tidlig i prosessen. Karene hadde reist «kongen» eller «midtstokken», en cirka 2,5 meter lang og 20 centimeter tjukk furustokk, som kolveden etter hvert skulle reises mot. Cirka 2 meter over bakken var det tappet inn to pinner i cirka 60 graders vinkel i forhold til hverandre med en tverrpinne i front. Her skulle tennkanalen for mila plasseres. Karene (muligens Arne Bekkevold fra Løten og Kristian Grinden fra Koppang) hadde så vidt begynt å stille opp mileved mot midtstolpen, rundt de nevnte pinnene. På bakken rundt midtstokken hadde de begynt å legge ei såkalt «rist» som underlag for mileveden. Dette ble dels gjort for å hindre at mileveden kom i kontakt med råmen i bakken, dels for å oppnå en viss luftveksling under den tørrdestillasjonsprosessen kolbrenninga var. Rista besto av korte, forholdsvis tynne rundstokker som ble lagt forholdsvis tett med noe grovere stokker, plassert på baken radiært ut fra midtstokken, som underlag. Rista ble utvidet etter hvert som innreisinga av veden begynte å nærme seg ytterkantene. Den første mileveden som ble reist skulle stå nesten loddrett inntil midtstokken, så tett som mulig, og konsekvent med rotendene ned. Videre var det viktig at det ble brukt noenlunde ensartet ved, og at mileveden ble reist slik at det hele tida var omtrent like mye ved på alle sider av midtstokken, ellers kunne hele konstruksjon velte. Denne mila kom etter hvert til å romme 84 kubikkmeter (løst mål) med småved. Ettersom rotendene hele tida ble satt ned ble milas sidevegger gradvis slakere. Når hellingsvinkelen i forhold til bakken var på om lag 60 grader, skulle mila dekkes til. Først ble den «baret» med greiner fra gran, deretter ble den «stubbet» med forholdsvis tett jord. Ved gjenbruk av eldre miletufter var det ideelt å blande stedlig jordsmonn med pulverisert kol fra tidligere brenninger i miledekket, her måtte en antakelig nøye seg med det stedlige jordsmonnet. Når dekket var på plass tente kolbrennerne et bål på toppen av mila, rakte glørne ned i tennkanalen og kastet etter tørr småved, som antente mileveden. Midlertidige lufteåpninger langs milas ytterkanter bidro til at ilden trakk seg innover i vedmassene. Når dette hadde skjedd kunne åpningene i miledekket tettes, slik at flammene på grunn av redusert oksygentilførsel. Forkolinga fortsatte etter dette som en slags ulmebrann. Gassutvikling inne i mila kunne utløse små eksplosjoner, som kunne få miledekket til å revne. Dermed kunne det komme oksygen inn i veden, som kunne ta fyr. Etter slike eksplosjoner gjaldt derfor å få tettet stubbinga og gjerne komprimere den ved hjelp av ei klubbe så snart som råd. Ei stor mile som denne måtte ha kontinuerlig tilsyn over en periode på 5-7 dager. I bakgrunnen på dette fotografiet ser vi noe av kolveden som skulle reises omkring midtstokken, samt ei arbeidsbrakke som ble brukt under bygginga av Norsk Skogbruksmuseums nybygg 5-6 år før dette bildet ble tatt.