Fra akterdekket på en dampbåt, antakelig i 1930-åra. Til venstre ser vi en uniformert mann, sannsynligvis fartøyets kaptein, og til høyre en mann som var kledd i frakk og hadde si...
Yngve Astrup og Jens Petter Nielsen, som har redigert Egil Abrahamsens manuskript om hans erfaringer fra sin virksomhet for norske trelastinvestorer i Nordvest-Russland tidlig på 1 ...
Yngve Astrup og Jens Petter Nielsen, som har redigert Egil Abrahamsens manuskript om hans erfaringer fra sin virksomhet for norske trelastinvestorer i Nordvest-Russland tidlig på 1900-tallet, har utstyrt bokas bakside med følgende introduksjonstekst:
«På begynnelsen av 1900-tallet så norske forretningsmenn store muligheter i de enorme, nesten urørte skogene i Nord-Russland og Sibir, og det ble foretatt store investeringer i Russland like frem til revolusjonen i 1917. En av dem som prøvde å skape seg et liv innenfor trelast- og sagbruksnæringen i Nord-Russland, var Egil Abrahamsen (1893-1977) fra Larvik. «Vinter i Seregovoskogen» er hans personlige og engasjerende beretning om livet i Russland over en 20-årsperiode fra han reiste dit som femtenåring.
Egil Abrahamsen skriver levende om hvordan den norske trelastproduksjonen i Nord-Russland var organisert, fra tømmeret ble hugget dypt inne i de nordrussiske skogene, dernest tørket – og så fløtet på små og store elver, ofte over gigantiske avstander, nordover til Arkhangelsk og Onega. Vi finner mange skarpe iakttakelser om folkelivet i Russland, og får også høre om de dramatiske årene under revolusjonen og borgerkrigen, da hans eget liv mer enn en gang sto på spill.»
Fra akterdekket på en dampbåt, antakelig i 1930-åra. Til venstre ser vi en uniformert mann, sannsynligvis fartøyets kaptein, og til høyre en mann som var kledd i frakk og hadde sixpencelue på hodet. Sistnevnte holdt en feiekost i handa, men var åpenbart passasjer, ikke et besetningsmedlem på båten. Fotografiet er fra albumet etter Egil Abrahamsen, som fra 1928 arbeidet for den engelske banken Wm Brandt’s Sons & Co. Båtpassasjeren på fotografiet er muligens forretningsmannen «Alec», som Abrahamsen sommeren 1936 ledsaget på en tur til Arkhangelsk, der Abrahamsen tidligere hadde arbeidet for nordmenn som hadde investert i russisk trelastindustri. I Abrahamsens memoarbok – «Vinter i Seregovoskogen – Erindringer fra det norske trelasteventyret i Russland» (2015) beskrives turen til Arkhangelsk med «Alec» slik:
«Et annet år kom jeg en tur til Russland igjen, det var sommeren 1936. En fremstående importør fra Hull som vi kalte for Alec, ville en tur til Arkhangelsk for å se på en del trelast og ba meg ordne reisen og bli med ham som tolk. En av mine sjefer var også med for personlig å se seg om i Russland. Alec var, selv til engelskmann å være, en usedvanlig rolig og behersket kar. Vi to en båt til Leningrad, og ble sendt videre til Moskva, hvor vi bodde på Metropol noen dager og beså oss. Akkurat da kom den sagnomsuste Stalins konstitusjon av 1936, og vakte voldsomme diskusjoner og begeistring blant russerne. Konstitusjonen inneholdt mange pene punkt om organisasjonsfrihet, talefrihet o.s.v., og folket trodde at endelig, gir Fader Stalin oss friheten tilbake som vi tilkjempet oss i 1917. Hva ble så følgene av at så mange begynte å uttale seg så høyt og fryktløst? Jo, Stalins hemmelige politi fikk satt opp nye lister over folk som var deres motstandere, store og små partifolk og andre, og disse ble i tusenvis henrettet under de påfølgende prosessene i 1937 og 1938. Var det hensikten med konstitusjonen?
Omsider kom vi til Arkhangelsk, men der møtte vi en skuffelse. Det eneste skikkelige hotellet var brent ned og vi ble innkvartert på et lite, elendig, overfylt et. Nå var Alec av den type som helt fra barndommen av var vant med et kaldt bad om morgenen og et varmt om kvelden. Hvis han ikke fikk dette, ble han i dårlig humør. Nå hadde jeg hørt at det var et eneste pent rom med bad på hotellet, men det var opptatt. Jeg fikk derfor til hotellbestyreren og spurte om han kunne ordne det slik med vedkommende gjest at Alec kunne få ta sine to bad hos ham. Men det viste seg ikke å være mulig. Værelset var nemlig besatt av en marskalk Eidemann av Den røde armé, og «han er en så stor mann at jeg tør ikke spørre ham engang», sa bestyreren.
Alec ble i så dårlig humør at vi reiste snart hjem. Et par måneder senere satt jeg på kontoret og leste i Times om henrettelsen av fem russiske marskalker. Nettopp da kom Alec inn for å snakke med meg. Jeg sa: «Husker du marskalk Eidemann i Arkhangelsk?» «Den fyren med badet», sa Alec. Jeg nikket bekreftende og sa at nå var han skutt av Stalin. Han kunne ikke låne oss badet, da ingen torde be ham om dette, og nå ble han skutt av Stalin på en anklage for å være spion for Tyskland og Japan. Denne anklagen var falskelig fabrikkert av Stalin og i dag, 20 år senere, er Eidemann og de andre henrettede marskalkene rehabilitert av Khrustsjovs regjering.
På reisen med Alec i 1936 fikk jeg anledning til å besøke en stor «selo» (landsby) ved Dvina. Jeg hadde alltid ønsket å se denne landsbyen; skjønt jeg mange ganger passerte den på elven, enten med passasjerbåt eller bukserbåt hadde det ikke vært mulig å stoppe der.
Men en dag overlot et trelastkontor som Alec og jeg hadde noe å gjøre med, oss en fin motorbåt med tre manns besetning for å ta en sightseeing-tur oppover elven Dvina. Til min glede tok karene oss så langt som til en stor, meget berømt landsby, Kholmogory, ca. 80 km. syd for Arkhangelsk, og der hørte vi og så vi mange interessante historiske ting. En del av disse hadde jeg riktignok hørt om allerede den første vinteren (1908/09) jeg tilbragte i Privodino, idet det på den tid ble fortalt alle skolebarn i hele Russland om en begavet bondegutt fra Kholmogory, som i 1730 hadde gått til fots helt til Moskva for å søke seg lærdom, og som ble Russlands største sønn som videnskapsmann, poet og sprogforsker. Jeg kan ennå huske uttrykket til de små landsbybarna som jeg satt sammen med, når de hørte lærerens fascinerende fortellinger om Mikhail Lomonosov, 19-åringen fra Kholmogory. Russlands største sønn – en bondegutt!»
Dette fotografiet er fra et fotoalbum som ble utlånt til Yngve Astrup og Jens Petter Nielsen mens de arbeidet med utgivelsen av Egil Abrahamsens erindringer fra den perioden han arbeidet for norske trelastinvestorer i Nordvest-Russland. Dette er ett av flere motiver som ble skannet med tanke på boka, men som ikke kom med i den endelige utgivelsen.
![Dampskip, fotografert i oppankrete posisjoner uten for Onegaelvas utløp i Kvitsjøen i Nordvest-Russland tidlig på 1900-tallet. Disse fartøyene lå slik fordi det lå svære sandbanker ved elvemunningen, som gjorde det umulig for dem å gå opp til brukene. Trelasten måtte i stedet transporteres ut til de ventende skipene på flatbotnete lektere. Egil Abrahamsen (1893-1979), som fra 1911 arbeidet ved et sagbruk drammensfirmaet Bache & Vig var i ferd med å etablere i Onega, forteller i sine erindringer følgende om funksjonene til disse lekterne:
«Nå begynte en for meg ny operasjon, som det var interessant å lære. Forholdet var det at elven var bred og dyp hos oss ved bruket, men grunnet opp med en «bar» (sandbanke) like før den forener seg med havet. Derfor måtte havgående dampskip som stakk mer enn syv og en halv fot, kaste anker utenfor baren i det åpne havet og all last sendes ut med lektere. Walstad [disponenten ved Bache & Wigs sagbruk i Onega] hadde ordnet med byggingen av disse lekterne, åtte stykker, store, sterkbyggede trelekere, 120 fot lange og 30 fot brede, som kunne ta opptil 110 standards last (350 tonn). Han hadde kjøpt to slepebåter til å buksere disse. For å holde lastingen gående uten stans og demurrage (godtgjørelse for overligging, tid da fartøyet ble liggende på vent for lenge i henhold til kontrakt med rederen), måtte en dampbåt med fire vinsjer ha to slike lektere annenhver dag. Stuerne reiste med den første lekteren og forble om bord til båten var ferdiglastet. En vanlig trelastbåt på den tiden var 2 500 tonn som tok 600-700 standard, og mange var norske. Stuerne kokte sin egen mat om bord, sov i rommene eller på dekkslasten og som tidsfordriv underholdt de mannskapet med sin flerstemmige sang, oftest sørgmodige melodier om siden og fedrenes lidelser, men de hadde jo også sine lystige sanger. Kapteinene fortalte at de var imponert over tempoet disse folkene holdt og over at de var villige til å arbeide til langt på natt, hvis det var last langs skutesiden. Dette satte kapteinene pris på fordi ikke hver dag var arbeidsdag; ble det nordlig eller nordvestlig kuling, kunne ikke disse store lekterne ligge langs skutesiden, men måtte ankres opp akterut, og certepartiet lød på working days weather permitting, så uvær var derfor skipets tap. …»
Egil Abrahamsen forteller også om bemanninga av lekterne:
«Jeg har glemt å notere at i slutten av mars fikk jeg et spesialoppdrag av Walstad [disponenten]. Det måtte langveis fra skaffes fem lag a 38 mann, sesongarbeidere – stuere til å arbeide om bord i båtene. Spesialister på dette området kunne man forhyre i noen store, men ensomt beliggende landsbyer. Disse lå efter hverandre utover den store halvøen som stikker ut i Hvitehavet mellom Onega og Arkhangelsk. Den nærmeste lå 20 kilometer og den ytterste 150 kilometer borte, kanskje mer. Der var ingen vei eller telefon. Folkene, som var jegere og fiskere om vinteren, kunne ta sesongarbeide om sommeren. Til hvert lag skulle jeg finne og forhyre en bra, ordentlig mann til bas, «head man», som engelskmennene sier. Jeg dro av gårde med en hest alene langs Hvitehavets strandkant på vårisen, som da var ganske blank. Solen hadde tatt snøen. Hver gang jeg så tegn til en landsby, svinget jeg av dit. Jeg kom derved på denne turen opp i noen forunderlige gammeldagse samfunn, men fant folkene vennlige og gjestfrie, dypt religiøse, de såkalte «starovery», det er gammeltroende. Det var en sekt, eller rettere sagt, det var efterkommere av den opprinnelige rette ortodokse tro, som i sin tid nektet å ta ved en slags revisjon av læren under en av de store russiske keiserinner. Jeg tror det var keiserinne Elizaveta, så vidt jeg husker Peter den stores datter. [Dette stemmer ikke helt, Elizaveta levde tidligere enn Peter]. Den russiske historien forteller at da keiserinnens befaling om forandring i læren utkom, var det massevis av folk som nektet å lystre og av skrekk for straff dro fra sine landsbyer i Sentral-Russland og nordover, stadig nordover, til øde, ubebodde trakter. Efterkommere av disse bodde enda i vår tid ved Hvitehavet å begge sider av Onegabukten.
I løpet av forretningsreisen besøkte jeg den ene landsby efter den annen, og fikk forhyrt de nødvendige 200 mann. Basene – eller de ansvarlige formenn – måtte utsøkes først, og siden, med deres hjelp, ble folkene tatt ut. Det var mange flere villige enn jeg behøvde. Vi skrev høytidelig kontrakt, men de var analfabeter og satte bare sitt bumerke under, men det som for dem var betydningsfullt var ikke kontrakten, men det var at vi alle sammen vendte oss til ikonen og gjorde korsets tegn. Mange av dem hadde vært i Vardø på fisketur, og sa de likte at jeg var norsk. De ble våre faste stuere i flere år, men mange falt i den første verdenskrig og i borgerkrigen. …»](https://dms-cf-08.dimu.org/image/0231wxLAiz3a?dimension=1200x1200)
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».