Ekteparet Caroline og Frederik Prytz, fotografert på en balkong, antakelig omkring 1920. Hun var kledd i lys ullkåpe med en mørk pelskrage. På hodet hadde Caroline en mørk, vidbr...

About the object

• IdentifierSJF-F.008488
• Avbildet person
  • Prytz, Frederik [eg. Anton Frederik Winter Jakkheln] (1878 - 1945)sikker
    • History

      Frederik Prytz (1878-1945) hadde militær og okonomisk bakgrunn bl. a. fra Den militære høiskole i 1903-1905. I 1908 reiste han til Russland. Prytz ble etter hvert framgangsrik forretningsmann i Russland. Han ble en stor skog- og sagbrukseier ved Kvitsjøen. På slutten av 1920-tallet var eventyret over. Prytz stiftet i 1913 firmaet Prytz & Co sammen med flere interessenter. Han stod også bak etableringen av Onega Wood. I 1917 går de to firmaene inn i det nye selskapet Russian Forest Industri. Etter at bolsjevikene tok over makten i Russland, ble en rekke firmaer nasjonalisert. I 1920 var turen kommet til Russian Forest Industri.

      I årene som fulgte arbeidet Prytz iherdig for å sikre nordmennenes verdier i Sovjetstaten.

      Prytz fikk i stand avtaler med bolsjevikene der fordringene skullle betales med å gi konsesjoner til skogområder og sagbruksdrift. Det var i den forbindelse at selskapet Russnorvegoles AS (The Russo-Norwegian Onega Wood Company Ltd.) ble stiftet 1923. Russnorvegoles fikk en omfattende konsesjon for Onegavassdraget. Det var menigen at man skulle drive sagbruk i 20 år framover. Russnorvegoles var eid 50 % av Sovjetmyndighetene og 50 % vestelige interesser. Det var et stort foretak som ble etablert, Det antas at om lag 10 000 menn og kvonner var engasjert, mange var sesongarbeidere. Etter hvert endret myndighetene i Moskva den økoniomiske politikkken i en sterkere nasjonal retning. Ved Stalins maktovertagelse gikk lederskapet vekk fra det såkalte NEP-programmet. Hele den vestlige aksjeposten ble solgt til Sovjetmyndighetene. I 1928 var nordmennenes engasjement i russisk skogindustri avsluttet.

      Prytz kom tilbake til Norge i 1928. Han kjøpte Storfosen gods ved Trondheimsfjorden i 1933. I Russland hadde Prytz fått kontakt med Vidkun Quisling. Quisling ble bl. a. kontaktmann for Prytz med myndighetene i Moskva. De var sammen om etableringen av Nasjonal Samling i 1933. Prytz ble etter hvert finansminister i Quislings regjering i 1942. Prytz døde av kreft i 1945.

      Kilder: Astrup, Yngve "Nordmenn i Kvitsjøens skogindustri fra 1880-1930", upublisert manus, 2006.

      Norsk Biografisk Leksikon, s.279-281.

    • Professionforretningsmann, politiker, offiser, NS-oppnevnt fylkesmann
    • GenderMann
    • NationalityNorsk
    • DigitaltMuseumSearch in «Prytz, Frederik [eg. Anton Frederik Winter Jakkheln]»
  • Prytz, Caroline Birgitte, f. Jensen (1888 - 1972)sikker
    • HistoryCaroline Birgitte Jensen ble født i 1888 og døde i 1972. Hun var datter av byretssjustitiarius Carl Frederik Jensen og Antonette Christiane Holtermann. I 1915 giftet hun seg med forretningsmannen og politikeren Frederik Prytz (1978-1945).
    • Alternative namesCaroline Jensen (født Jensen, gift Prytz )
    • GenderKvinne
    • NationalityNorsk
    • DigitaltMuseumSearch in «Prytz, Caroline Birgitte, f. Jensen»
• Specific subject termsDrakt Ektepar Bowlerhatt Hodeplagg
• Subject

  Ekteparet Caroline og Frederik Prytz, fotografert på en balkong, antakelig omkring 1920. Hun var kledd i lys ullkåpe med en mørk pelskrage. På hodet hadde Caroline en mørk, vidbremmet hatt. Mannen var kledd i mørk frakk og hadde skalk (bowlerhatt) på hodet og holdt et par hansker i hånda.

  Anton Frederik Winter Jakhelln Prytz (1878-1945) var sønn av teologen Anton Frederik Winter Jakhelln Prytz og hans kone Milda Dorothea Bjeldaanes. Han valgte å ta offisersutdanning. I 1908 reiste han til Russland, for å tilegne seg kunnskaper om språk og militærvesen. Han vendte tilbake til Norge, men alt i 1909 vendte han tilbake, denne gangen for å søke seg arbeid. Med bistand fra en norsk kontakt fikk han en stilling i et skipsmeklerfirma i Arkhangelsk. Etter vel ett år i denne stillingen sluttet Prytz, for å etablere sitt eget firma i byen. Firmaet kjøpte opp rundtømmer, som ble videresolgt til sagbrukene i området. Lederen Frederik Prytz var periodevis hjemme i Norge og deltok i militærøvelser, antakelig for å «vedlikeholde» pensjonsrettigheter. Det norske Union-konsernet ønsket også å etablere seg i trelasthandlermiljøet ved Kvitsjøen, og de allierte seg med Prytz. På denne måten håpte Union-ledelsen å kunne skaffe seg tømmerråstoff også utenlands, og dermed tok de også sikte på å presse prisene i det norske tømmermarkedet. Med den økonomiske styrken soliditeten alliansen med Union innebar kjøpte Prytz et sagbruk i 1915. Året etter overtok han også de to Frishenbrüder-sagbrukene i Onega. Rundt disse virksomhetene forsøkte han i 1917 å organisere et nytt selskap, Russian Forest Industry Ltd. Union-konsernet var fortsatt en alliansepartner, og aksjeemisjonen ble mer enn fulltegnet. Men omtrent samtidig brøt den russiske revolusjonen ut. Bolsjevikene seiret tidlig i sør, men i nord var situasjonen uavklart helt til 1920. Fra da av ble det primære målet for Prytz og samarbeidspartnerne hans å få beholde eiendomsretten til, eller eventuelt få erstatning for, investeringene som var gjort i den russiske skogindustrien. Lenins pragmatiske «nye økonomiske politikk» (NEP) gav håp, og etter hvert ble all virksomhet organisert i et nytt selskap som ble kalt «The Russo-Norwegian Onega Wood Company Ltd» - til daglig «Russnorvegoles», der russiske aktører fikk 50 prosent av aksjene og konsesjonsrettighetene. Frederik Prytz ble administrerende direktør for selskapet. Selskapet satset friskt, blant ved å bygge et nytt sagbruk i Sjalakusja, som skulle produsere for det russiske markedet. Dette viste seg å bli et feilgrep i en periode da skogindustrien generelt kjempet i et overmettet marked hvor selskapene måtte avfinne seg med lave priser. Etter hvert overtok Josef Stalin makta i Kreml, og han avviklet NEP-politikken. I 1928 ble aksjene i Russnorvegoles solgt til russerne for en skampris, og de utenlandske investorene, blant dem Frederik Prytz, måtte trakk seg ut med store tap. Prytz forsøkte seg seinere som investor, blant annet i England, med vekslende hell. I 1933 kjøpte han eiendommen Storfosen i Sør-Trøndelag, og drev eiendommen som et mønsterbruk. Samme år deltok Prytz, blant annet sammen med Vidkun Quisling, i stiftelsen av partiet Nasjonal Samling, en norsk parallell til det fascistiske nasjonalsosialistiske partiet i Tyskland. Det er vel grunn til å tro at erfaringene fra Russland stimulerte til en virkelighetsforståelse som disponerte for ei slik orientering. Ved utbruddet av 2. verdenskrig åpnet det seg store muligheter for denne politiske bevegelsen, og Frederik Prytz ble mot sin vilje utnevnt til finansminister i Quislings kuppregjering i 1940. På høsten samme år ble han utnevnt til fylkesmann i Trøndelag. I 1942 fikk Quisling på nytt slippe til, og også denne gangen ble Prytz finansminister. Dermed fikk han den vanskelige oppgaven det var å forsøke å begrense de tyske okkupantenes appetitt på norske verdier. Prytz ble rammet av kreft, og døde tre måneder før krigen var slutt. Følgelig unngikk han landssviksak, men familien måtte finne seg i at den store jordeiendommen i Trøndelag ble konfiskert av den norske stat.

  Frederik Prytz giftet seg våren 1915 med Caroline Birgitte Jensen (1888-1972), datter av byrettsjustitiarius Carl Frederik Jensen og hans kone, Antonette Christiane, født Holtermann. Caroline var for søster av kona til Frederiks bror Leo (egentlig Leonhard) Prytz, så de to kjente hverandre vel før Frederik fridde under ei reise fra Kristiania til Leo og Ella i Arkhangelsk. Paret giftet seg i St. Petersburg på tilbaketuren, og de fikk etter hvert fem døtre.

• Type Photograph