Håndtegnet kart over skogområder i Nordvest-Russland, der trelasthandlerne Thorleif Bache (1854-1920) og Jens Vig (1873-1965) fra Drammen tidlig på 1900-tallet kjøpte noe som kalte...

Egil Abrahamsens memoarer ble utgitt på Orkana forlag under tittelen «Vinter i Seregovo-skogen – Erindringer fra det noske trelasteventyret i Russland» i 2015. Her skriver han blant annet om den situasjonen som oppstod mellom driftsbestyrerne for Thorleif Baches og Jens Vigs Seregovo-skog og klosteret som eide en av naboeiendommene:

«Nonnene i klosteret.
En dag i januar 1911 fikk vi et riktig uventet og fint besøk, men det satte oss i en perkær situasjon for noen dager. Det var nemlig selve den i området med høyest myndighet, ispravnik (politisjefen) fra Jarensk, med følge av kosakker. Det var en mann omkring de 50, myndig og barsk i strålende uniform. Han sa at vi hadde begått en alvorlig forbrytelse, han skulle sette opp protokoll og ta Kammerud og meg med seg til fengselet i Jarensk, hvorfra vi ville bli sendt til guvenøren i Vologda. Vi ble jo forferdet, naturligvis, og visste ikke vår arme råd. Mens vi satt der tafatt og sjefen hadde lagt ut papir og blekk, kom den foreløpige redningen i form av Maria [ei russisk kokke som Abrahamsen og Kammerud hadde med seg den andre driftssesongen], som ifølge russisk gjestfri skikk straks ed gjestenes ankomst, hadde laget istand et fat med den deiligste mat: Fisk, njelma, samt vilt av forskjellig slag og glasser til vodka. Politisjefen, som jo hadde en lang og besværlig kjøretur i sterk kulde bak seg, lyste opp som en sol og viste åpenbar forbauselse over all denne herlighet midt i skogen langt borte i ødemarken. Kammerud hadde noe vodka stående, og sjefen hadde også medbragt, og der ble et kalas og et humør uten like! Politisjefen, som var kommet i ypperlig stemning, fortalte oss da om årsaken til reisen hans.

Skogen vi drev hadde opprinnelig tilhørt et stort nonnekloster dom vi visste lå 30 kilometer i østlig retning fra oss, midt i sorte storskogen, og omgitt av høye palisader av stokker. Da skogen ble vekksolgt hadde klosteret holdt unna et par pene, naturlige slåtter som lå ved elvebredden innenfor grensen vår. Dette visste ikke vi, og vi hadde dette året uforvarende tatt i bruk noen av disse slåttene til velteplasser uten å be om klosterets tillatelse. Dette var altså en forbrytelse. Nå fortalte politisjefen at efter tsarens forordninger sto alle klostre i en særstilling, idet enhver som utøvet selvtekt mot klosterets eiendommer var hjemslagen til fengselsstraffer, minimum tre år. Straffen kunne settes av guvernøren personlig, og det behøvdes ingen domstol i slike saker.

Jeg ba sjefen tynt om han ikke kunne stoppe denne saken, for vi visste jo ikke om alt dette, og ville for alt i verden ikke øve selvtekt mot klosteret eller noen annen. Han forklarte imidlertid at han ikke hadde myndighet til å frafalle saken. En skriftlig klage var kommet fra klosteret, og den kunne ikke henlegges. «Men», sa han, «unge mann, De har en eneste utvei. Jeg kan nemlig forhale saken litt, jeg behøver ikke sette protokollen i dag, men kan komme igjen om noen dager. Du kan da bruke disse dagene til en botsgang i klosteret. Ta med deg mange lys og sett foran helgenbildene og søk om audiens hos abbedissen, be om tilgivelse og tilby henne en pengesum fra firmaet i skadeserstatning.» «Riktignok», sa han, «så er jo ingen skade skjedd, for slåtten er jo dekket av snø og is, og til våren, når høyet skal spire, er jo tømmeret slått i elven. Alle klostrene er glad i penger, for de har jo store utlegg til å underholde nonnene. Og når de ber om tilgivelse, må De samtidig be abbedissen om selv å skriftlig tilbakekalle anmeldelsen.» «Dette», sa han, «er den eneste måten De kan redde Dem ut av knipa.» «De er, unge mann, av pent utseende og øynene ser uskyldige ut, gå De selv til klosteret, så skal De se abbedissen tilgir Dem.» Jeg svarte at det ville jeg gjerne, og spurte om råd angående hvor mange penger jeg burde tilby, og han nevnte 500 rubel – og så reiste han hjem til Jarensk samme dag med sine seks kosakker til hest.
Neste dag, 5. januar, var dagen før en stor kirkedag i Russland. Jeg forsto det slik at det var Kristi dåpsdag, «kresjtsjenie» het den. Det var jo ingen vei eller spor til klosteret, naturligvis, men jeg fikk oppgitt retningen av en tømmerhugger som var stor jeger og derfor var kjent i området. Jeg tok retningen og la av gårde efter kompass de 30 km. i grålysningen den 5. januar, men det ble en ulidelig seig tur. Kaldt var det så det spraket, og høy, løs snø som jeg måtte brøyte meg gjennom, selv om jeg hadde ski på beina – og det kan jo være tungt. Da det begynte å mørkne, kom jeg frem til palisaden, men det tok en stund å finne porten, for jeg kom jo fra en annen kant enn hvor den befant seg. Ved porten hang det en snor, og den dro jeg i, for porten var stengt, og en høy klokke eller bjelle, nokså grov i målet, satte i. Alle bygninger lå et godt stykke innenfor palisaden, som en ikke kunne se over. Den var ca. 3 meter høy, bygget av sterke peler. Bare et høyt kirkespir med forgylt kuppel kunne sees.

Efter en ti minutter åpnet det seg en liten glugge i porten, en del av et gammelt kvinneansikt kom til syne. Hun spurte hvem jeg var og hva jeg ville. Jeg sa navnet og sa at jeg var kommet for å gjøre bot, og hun sa at hun skulle melde fra til abbeissen. Efter en god stund kom hun tilbake, men sa at jeg ikke fikk adgang fordi jeg var vantro (ikke ortodoks), og dessuten hadde jeg begått selvtekt mot klosterets eiendom. «De må bare gå igjen», sa hun, «dit hvor De kom fra – og kom aldri hit igjen». Det var sterke ord å høre for meg, som var aldeles utslitt efter turen og var begynt å fryse efter all svettingen under veis. Jeg satt på skiene, og neverkonten med proviant, øks, tekjele og patroner hadde jeg spent av meg, da den også inneholdt et par kilo vokslys innsamlet i arbeidernes koier og var nokså tung. «Kjære nonne», sa jeg, «jeg er så trett at jeg nesten ikke kan holde meg på bena. Nu er det blitt mørkt og jeg greier ikke å komme meg i annet hus enn her. Det er jo 30 km å gå! Kan De ikke be abbedissen om å la meg iallfall få overnatte her? Si at jeg er full av anger; jeg visste ikke om noe av dette med klosterets slåtter, er oppriktig i å søke bot, har med meg mange vokslys til kirken deres, og mange penger som går til klosteret. Hvis jeg blir nektet adgang, må jeg bli sittende her i snøen og kommer sikkert til å fryse i hjel. Jeg er bare 17 ½ år og vil så gjerne leve!» Ved sådanne talemåter, og ved å gjøre meg så ynkelig som mulig, fikk jeg beveget nonnen til å gå tilbake til abbedissen med min nye henstilling, og straks efter kom hun, slo porten opp og sa at jeg skulle få være natten over i et spesielt herberge for pilgrimer, «men De må gå i morgen tidlig», la hun til.

Jeg var naturligvis glad for å komme inn i et oppvarmet hus. Det var innredet med små celler 2X3 meter, med en liten, ganske smal seng med madrass, et bord, en stol, et vaskevannsfat og i et hjørne et stort, gildt helgenbilde, foran hvilket det brant et vokslys. Gjennom hele huset gikk en lang gang, og det var celler på begge sider. Ingen andre pilgrimer bodde der nå.

Jeg var jo trett, men måtte prøve å utføre mitt egentlige ærend, å få tilgivelse, så jeg ga meg til å godsnakke med nonnen som viste seg å ha tittelen «matusjka ekonomika», det vil si «mor økonomisjef». Hun var ca. 65 år gammel, og et høyt, opplyst, dannet menneske. Åpenbart av god familie. Ikke sjelden gikk folk av gode kår i kloster på grunn av en eller annen sorg, og ble overordnede i disse klostrene. Jeg fortalte henne utførlig om vår side av saken, hvem vi var, nemlig norske. Dette at vi var norske interesserte henne. Hun sa at de hadde hatt forståelsen av at vi var tyskere, som de ikke likte. Jeg må ha snakket godt for meg og saken vår, for hun ble vennlig og forekommende, kom med fisk og fiskesuppe, te og tørt brød til meg, og plutselig, like før jeg omtrent sovnet inn sittende, for teen var god og varm, begynte hun å gi meg gode råd om hvordan jeg skulle oppføre meg for å oppnå klosterets tilgivelse. Hun sa omtrent følgende:

«I morgen er det stor helligdag, «krejtsjenie», og da begynner morgenmessen ved midnatt, altså om tre timer, og varer til kl. tre morgen. Klokken 6 begynner en ny messe, som varer til kl. ni, og avsluttes med stort opptog av alle nonnene ned til elven (en elv gikk tvers gjennom klosterets grunn) anført av presten og med alle hellige symboler og det viktigste helgenbildet ikon som de hadde. Her, på elveisen, ville det bli skåret ut et stort kors, vannet helliget med bønn, røkelse og myrra, og de mest henførte i religiøs ekstase ville bade seg helt eller delvis. Nå må De sove, så skal jeg vekke Dem kvart på tolv, og De går i kirken til messe. Ta med Dem mange vokslys og gå omkring til alle ikonene, tenn ett av Deres lus fra det lyset som alltid brennes foran ikonene og sett Deres lys der det står en liten skål til sådant bruk. Gjør ofte korsets tegn, minst én gang foran hvert ikon, og knel på stengulvet, idet De også gjør korsets tegn. Klokken tre går De hit igjen og sover, så vekker jeg Dem igjen kvart på seks, og så må De gå til messe igjen og være med til prosesjonen er slutt. De må ikke spise noe som helst i morgen formiddag, vi har full faste nu, men jeg skal snakke videre med abbedissen og be om tilgivelse i kirken for deg, og kanskje vil Gud at du skal tilgis, og da vil abbedissen motta deg.»
Ja, dermed hadde jeg jo fått klar beskjed om hva jeg burde gjøre, og oppfylte dette til punkt og prikke. Det var antakelig 200 nonner eller mer i kirken, u alle aldre fra 15-16 års piker til meget gamle nonner, nesten ute av stand til å gå. Jeg kunne høre en prests mektige røst messe, men så ham ikke i kirken. Noen av nonnene var meget vakre piker. I det skjønne lyset av alle vokslysene i den strålende utsmykkede kirken med mange gullprydede ikoner, fikk noen av de yngste nonnene liksom helt forklarte ansikter, der de stod ivrig henført i religiøs ekstase, gjorde uavlatelig dype bøyninger med pannen i gulvet og slo korsets tegn. Den flerstemmige salmesangen i de gamle, vakre melodiene var kraftig og betagende, og jeg er ikke god nok skribent til tilnærmelsesvis å kunne gjengi de følelsene som betok meg, annet enn at jeg ble forferdelig trett av å stå og bøye meg uavbrutt i takt med de andre og hadde en følelse av at ryggen ville knekke. Det var jo mange timer det dreiet seg om, og jeg var helt uvant med slik eksersis. Jeg var også, naturligvis, med i prosesjonen ned til korset i isen for å se hvordan de greide å bade i denne kulden, vel minus 30 grader Celsius, og jeg var især nysgjerrig efter å se de unge pikene kaste seg i vannet. Men omforladels, der ble jeg underfundig snytt for å se noe som helst. Uten at jeg merket noe til organisasjon eller dirigering, ble jeg stillferdig omringet av høye, eldre nonner, som litt efter litt underveis til iskorset skubbet meg bakerst i prosesjonen, og der ble jeg stående med høye snøfonner på hver side, uten godebekledning i kulda, og kunne bare se ryggen på de høye, sortkledde nonnene, som hadde omringet meg. Ja, det var fint ordnet – og så hensynsfullt. Omsider lysnet det, og de hellige handlingene ble avsluttet med ny salmesang, før vi gikk tilbake.
Jeg frøs som en stakkar, og sulten var jeg også blitt, men alt det ble glemt på et øyeblikk da min kjære beskytter «matusjka ekonomika» ved hjemkomsten overbragte meg en innbydelse fra selveste abbedissen til å innta frokost med henne. Jeg vasket og stelte meg så fin som jeg bare kunne bli i min vadmels skidrakt og skistøvler, og ifølge med min beskytterinne gikk vi til selve senteret for klosteret hvor administrasjonen holdt til. Klokken var da blitt elleve på formiddagen den 6. januar 1911. Efter å ha gått gjennom et forværelse, hvor jeg ble bedt om å skrive navnet mitt, alder og adresse på russisk og norsk i en fin protokoll, ble vi tatt inn i neste rom. Et lyst, stort rom, enkelt møblert, med en sofakrok med ord og noen stoler i et hjørne, litt lenger borte stod et stort, oppdekket spisebord, dekket til seks. Nydelige persiske tepper på gulvet, og, selvsagt, ikon. I sofaen satt selve abbedissen med avdelingssjefene sine. Her var «matusjka kaznatyseja» (sekretær), og så var det presten, en stor, høy mann på 75 år, med veldig hvit hårmanke og et svart skjegg. Beskytterinnen min, «matusjka ekonomika», var den fjerde gjesten og jeg den femte, og dette utgjorde altså selskapet. Jeg kan ikke lenger nå huske detaljer om samtalen i sin helhet, men jeg husker at jeg først ble bedt om å gjenta direkte til abbedissen (og med korsets tegn) den forklaringen jeg kvelden før hadde gitt til min beskytterinne, samt beløpet som jeg ville betale som offer til klosteret. Dette gjorde jeg, med mange beklagelser over at vi uforvarende hadde forbrudt oss, samt love at intet slikt ville gjenta seg. Abbedissen svarte da at hun ville rådføre seg med sin stab, og be til Gud om anvisning til å ta en riktig avgjørelse. Jeg skulle få endelig svar innen aftenen, så jeg kunne gå tilbake til mitt «kontora» neste morgen. «I mellomtiden», sa hun, «glemmer vi disse ubehageligheter, og De er vår gjest, og så går vi til bords.» Klokken var blitt halv ett.

Middagen bestod av enkle, men velsmakende retter. Hovedretten var kokt fisk, «njelma» og ditto suppe, noen soppretter som jeg likte godt, og til slutt deilige multer med sukker. Ingen vodka eller vin, naturligvis, men saft å drikke. Alle damene var hyggelige og vennlige. Abbedissen var en liten, mager og sart dame, men med livlige øyne, og hun var meget belest, ja lærd, tror jeg. Ved å stille spørsmål til meg søkte hun å bringe på det rene mitt kunnskapsnivå, som var svært lavt, dessverre, ikke bare om russisk litteratur og kunsthistorie, men også om norske sådanne. Jeg hadde liten greie på hva de store norske dikterne hadde skrevet, men som hun hadde adskillig kjennskap til, viste det seg. Det eneste jeg visste om Henrik Ibsen var at han hadde skrevet «Terje Vigen», og av Bjørnsons produksjon: «En glad gutt», for det sto i lesebok for folkeskolen. Den eneste prøven jeg besto var angående Snorres kongesagaer fra vikingtiden, det var nemlig min kjæreste lesning som gutt. Likeså nevnte jeg Fenimore Coopers indianer-bøker, og Robinson Crusoe, og da lo hun hjertelig. Hun visste alt om vår lutherske lære, mye mer enn jeg visste, og at vi legger sto vekt på Det nye testamente og spurte om jeg hadde et sådant. Jeg hadde fått nystestamentet av mor da jeg reiste hjemmefra, og salmebok, og da sa abbedissen at hun ville sende noen betrodde nonner til vårt «kontora» for å kontrollere at alt det jeg hadde fortalt om Kammeruds og mitt skogsliv var sant. Jeg sa meg naturligvis glad for dette, og – med hånden på hjertet – jeg var blitt rent glad i disse gamle, vennlige nonnene, som hadde avskåret seg fra det verdslige liv, kanskje i ung alder, på grunn av en eller annen sorgfull begivenhet i livet, som de var eller syntes de var, uskikket til å overvinne på annen måte. Stakkars nonner, mange gikk til grunne under revolusjonen, resten jaget for alle vinde av bolsjevikene 7-8 år senere.

Ved sekstiden om kvelden fikk jeg endelig beskjed om at alt var oss tilgitt, og jeg gikk straks tilbake til abbedissen på avskjedsvisitt. Jeg gikk på enda en kveldsmesse og derefter ble det mer hyggelig prat med min beskytterinne, «matjusjka ekonomika», som jeg tok hjertelig farvel med neste morgen. Turen hjem gikk lett i oppgått løype, og med godt humør, fordi oppdraget mitt var lykkelig fullført. Abbedissen holdt ord, noen søndager efter kom det to eldre nonner på ski på besøk. De fikk godt traktement av Maria, og vi pratet om alt mulig. De ba om å få se mitt nytestament, likeså salmeboken. Siden gikk de til arbeidernes koier og velsignet dem og deres virke. Kammerud, som hadde tatt saken meget alvorlig, var selvsagt glad over den heldige ordningen som var kommet istand.»

Collapse text