100
«Etterlatenskaper» etter flommen og isgangen i Glomma våren 1959. Fotografiet er tatt i slutten av april ved Koppangsøyene i Stor-Elvdal. Bildet viser hvordan elva har lagt igjen isflak og fløtingstømmer på en elvebrink som vanligvis lå på tørt land. Bakenfor skimtes et par grantopper og noen åsrygger. Såkalt «vårisgang» eller «flomisgang» oppstår gjerne etter væromslag med plutselig varme eller kraftig regn over et vassdrag som gjennom vintersesongen hadde fått et kraftig isdekke. Med stigende vannføring brytes isdekket opp, slik at sørpe og isflak føres med strømmen nedover i elva. På steder med lite fall, eller der det er trange passasjer, kan isen og sørpa pakke seg sammen i voller, i hvert fall for en periode, stenger for gjennomstrømminga av vann med is og sørpe, som stadig tilføres ovenfra. Når presset fra dette tilsiget etter hvert blir tilstrekkelig stort, brytes isproppen, og vannet, med noe av sørpa og isen føres videre, kanskje for å danne en ny isvoll på tverst av elveløpet et sted lengre nede, der forholdene lå til rette for det. Men mye is ble også liggende tilbake der hvor elva, mens den var oppdemt, hadde gått langt ut over sine bredder. Ofte skjedde det samme med tømmer som var levert på isen på vassdraget, eller så tett ved elvebredden at flomvannet rev det med seg. Isgangen vi ser spor etter her skal først ha oppstått ved Bjørånes. Etter at dammen der brast, ble vannet og mye av isen ført ned til Frøbergstad, hvor det bygde seg opp en ny isvoll. Etter at den også brast gjentok det samme seg nede ved Koppangsøyene. Se fanen «Opplysninger». En avisreportasje som redegjør for den isgangen dette fotografiet viser noen av sporene etter er gjengitt under fanen «Opplysninger».
Photo: Johannesen, Johs. / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo