Glennetangen lense ble bygd etter et vedtak som ble gjort av styret i det nyetablerte Glomma fellesfløtingsforening i 1936, like etter sammenslutningen av Christiania Tømmerdirekti ...
Glennetangen lense ble bygd etter et vedtak som ble gjort av styret i det nyetablerte Glomma fellesfløtingsforening i 1936, like etter sammenslutningen av Christiania Tømmerdirektion og Fredrikstad Tømmerdirektion. Vedtaket ble gjort fordi ledelsen i den nye organisasjonen var smertelig klar over at effektiviteten ved Nes lense, som hadde vært i drift siden 1908, og som lå noen kilometer høyere oppe i elva, aldri kunne bli helt optimal. Ved Nes var det problemer med strøm, og i perioder også med vind. Reguleringstiltakene som fulgte stadig flere kraftverksdammer i nedre Glomma førte dessuten til at fløtingsarbeidet i denne delen av vassdraget måtte forseres i perioder da kraftverkene så seg råd til å slippe mye vann forbi dammene, noe som skapte kapasitetsproblemer ved Nes-lensa. Undersøkelser hadde vist at både strøm- og vindforhold var bedre på strekningen Glennetangen – Finnskott. Flyttinga av et slikt stort lenseanlegg var imidlertid en kostbar affære, som tømmerkjøperne ikke torde gi seg i kast med før de to gamle fellesfløtingsforeningene i vassdraget var slått sammen til én. Vedtaket om å bygge et nyanlegg ble altså gjort i 1936. Arbeidet med å bygge den nye lensa ved Glennetangen begynte året etter, og anlegget sto ferdig til bruk i 1938. Glennetangen lense gjennomgikk en større ombygging tidlig i 1960-åra, og anlegget var i bruk inntil fløtinga i vassdraget ble avviklet i midten av 1980-åra. Mot slutten var Borregaard fabrikker den eneste bedriften som fikk tømmer via vassdraget, så da ble det mindre sorteringsarbeid, men naturligvis mye sopping (bunting) med sikte på tømmersleping i det østre elveløpet. Lenseanlegget på Glennetangen fikk ei kraftig oppsamlings- eller beholdningslense, som startet ved Lystadtangen i Skiptvet på vestsida og ved Finnskott i Rakkestad på østsida. Nederst i beholdningslensa ble tømmeret sluppet inn i sorteringslensa gjennom to såkalte ”søkker”. Nedenfor ble det fordelt på fem avdelinger, som endte i hver sin mosemaskin. På vegen mot disse maskinene ble tømmeret sortert etter påslåtte øksemerker i ”lommer”. Når disse var fulle ble virke fra samme lomme (med samme merke) ble sluppet samlet ned til mosing. Før ombygginga tidlig i 1960-åra var sorteringsanlegget om lag 2 000 meter langt og hadde 120 båser. Etterpå ble anlegget forkortet til cirka 1 100 meter og antallet båser ble redusert til 42. Denne endringa speilte både strukturelle endringer i tømmermarkedet (færre, men større bedrifter kjøpte tømmeret) og i den tilgjengelige teknologien.
1985 ble siste fløtingssesong i Glommavassdraget. To år tidligere, da det ble klart at det gikk mot avvikling av virksomheten, var direktør Tore Fossum fra Norsk Skogmuseum med styret og administrasjonen i Glomma fellesfløtingsforening langs vassdraget. Under denne befaringa holdt Fossum et innlegg, der han poengerte betydningen av at virksomheten ble godt dokumentert, og av at levninger etter virksomheten ble vurdert bevart for ettertida. Museet startet et stort, planmessig dokumentasjonsarbeid - «Prosjekt Glomma» - noe som innebar at historikeren Øivind Vestheim og fotografen OT Ljøstad reiste langs vassdraget med kamera de to siste sesongene det pågikk fløting. Mange av husværene Glomma fellesfløtingsforening hadde hatt for sin arbeidsstokk ble tilbudt grunneiere for en rimelig sum, og noe ble også overlatt til eksisterende eller prosjekterte museer. Fløtingsadministrasjonens arkiv ble overlatt til Riksarkivet, som valgte å la det bli liggende i kontorbygningen fløtingsforeningen hadde hatt på Fetsund. Øivind Vestheim fra Skogbruksmuseet ledet det tidligste ordningsarbeidet med engasjerte hjelpere fra nærmiljøet. Etter at det ble etablert et museum knyttet til Fetsund lenser i 1990, har medarbeidere fra denne institusjonen overtatt det daglige forvaltningsansvaret for arkivsakene. Glomma Fellesfløtingsforening hadde også et fotoarkiv, som besto av 72 album, en del løse papirkopier og negativer (film). Dette materialet overlot Glomma fellesfløtingsforening til Norsk Skogbruksmuseum, der OT Ljøstad har reprofotografert størstedelen av bildematerialet. Registreringa av fotografiene ble i begynnelsen overlatt til «tilfeldig» arbeidskraft uten spesiell kulturhistorisk kompetanse, som nøyde seg med å taste inn stikkord som sto under motivene i albumene. Seinere har museet arbeidet en del med å kvilitetssikre og supplere denne informasjonen, men i og med at det dreier seg om ei stor samling, er dette en prosess som vil måtte ta tid.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».